«Partiet – En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» ble lansert som en bokbombe. Det viser seg imidlertid at det er forlaget Gyldendal og forfatterne som befinner seg midt i et etisk minefelt. Men står bokens hovedtema seg, om årsakene til Aps krise, uavhengig av faktiske feil i innholdet?
Bokens vaskeseddel annonserer at det er «En detaljrik og fengslende dokumentar – tett på møtene, menneskene og konfliktene». Kan en dokumentar inneholde påviselige faktiske feil, samtaler i lukkede rom, som er rekonstruert basert på annen- og tredjehånds kilder?
Forfatterne baserer bokens innhold på dybdeintervjuer med 70 personer, hvorav bare fire er kjente; partileder og statsminister Jonas Gahr Støre, nestledere (og statsråder i Støres regjering) Tonje Brenna og Jan Christian Vestre, samt partisekretær Kjersti Stenseng. Altså er 66 dybdeintervjuer gjort med sentrale personer i Arbeiderpartiet, som kun forfatterne Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant vet hvem er.
Det er interessant om partiledelsen har deltatt i dybdeintervjuer i en bok som skal være en dokumentar om Arbeiderpartiets krise. Kanskje har de fått seg forelagt påstander om krise og om konkrete hendelser, som de så avviser?
Det som er sant
Man trenger ikke dybdeintervjuer med folk forfatterne hevder er sentrale i Ap, for å vite hva som er sant. Ap sliter. Tallenes tale er tydelig. Valgresultater og meningsmålinger vitner om krisen. I 2023 var Ap for første gang på 99 (!) år ikke det største partiet i Norge i et valg. Jonas Gahr Støre er partilederen og statsministeren som ikke har gått gradene i Arbeiderpartiets organisatoriske skole, gjennom AUF og/eller lokallag og fylkeslag, eller i folkevalgte organer. Han gikk rett til toppen; først som rådgiver på statsministerens kontor under Gro, så som statsråd i den rødgrønne regjeringen, for deretter å bli kronet som partileder – og tilslutt også statsminister. Det er sant at Støre har arvet en stor formue. Hans sosioøkonomiske bakgrunn er ikke typisk for Ap. Det er sant at Støre fikk en konflikt mellom Hadia Tajik og Trond Giske i fanget. Det er sant at Trond Giske var sjef for Aps valgkamp ved stortingsvalget i 2017. Alle vet hvordan dét valget gikk for Ap; Erna Solberg fikk fire nye år som statsminister. Det er sant at Støres rådgiver Hans Kristian Amundsen måtte trekke seg som leder for Aps sekretariat på Stortinget som følge av konflikt med partisekretær Kjersti Stenseng.
Og det som er usant
Baserer man seg på opplysninger fra anonyme kilder, må kildekritikken være på plass. I ryggmargen til forfatterne, så å si. Kontrollspørsmålet må være: Hvilket motiv har person X for å fortelle dette? Og naturligvis må opplysninger kunne verifiseres av andre kilder. Verre er det når man feiler i det som er nokså basalt historiepensum (bortsett fra i Ap, da).
Civita-leder og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet har listet opp faktafeil allerede i bokens første avsnitt. I forordet står det at partiet har satt sitt fingeravtrykk overalt i dagens Norge: åttetimersdag, lørdagsfri, rett til selvbestemt abort, oljefond og pensjon. For bare å nevne noen få saker fra en lang, lang liste». Clemet går i en post på Facebook i rette med at det er Ap (alene) som har æren for disse sakene.
Metode-kritikken
I forkant av lanseringen ble det lekket fra innholdet, for å bygge opp spenningen. Det forutsigbare etter lanseringen var at en rekke personer avviste deler av innholdet. For eksempel avviste tidligere byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen at han og LO-leder Hans Christian Gabrielsen deltok i et forsøk på få byttet ut Støre i forkant av 2021-valget. Gabrielsen kan hverken bekrefte eller avkrefte. Han lever ikke lenger. Historien hevdes likevel å være sann, på kommentarplass i Dagsavisen.
Hadia Tajik og TV2-journalist Lars Joakim Skarvøy (da VG) har begge avvist at de har danset og kysset hverandre på et lasteplan under en Pride-parade i Oslo. Danset har de derimot gjort i Pride Park etter paraden. Tajiks navn forekommer (naturlig nok) en rekke ganger i boken, men hun sier at hun ikke har fått seg forelagt noe av innholdet, og har dermed ikke fått muligheten til å imøtegå innholdet. Enken etter Stoltenbergs nære rådgiver Hans Kristian Amundsen, uttaler at hun ikke er kontaktet av forfatterne før utgivelsen, og at bokens påstander om Amundsen strider med hans verdigrunnlag. Hun kan jo vanskelig korrigere innhold om ektefellen, med mindre hun faktisk var tilstede i de situasjonene som skildres. Marianne Marthinsen har gått i rette med påstandene om at Metoo-varslene var konstruerte. Og slik kunne man fortsette. Kravene om at forlaget rett og slett skal trekke tilbake hele boken har blitt sterkere og sterkere, blant annet fra tidligere Ap-statsråd og forfatter Anne Holt, og Tajiks tidligere rådgiver Svein Tore Bergestuen. Han er selv journalist og forfatter.
Journalister i mediene lager stadig slike bakgrunnsartikler, også basert på anonyme kilder. Forskjellen på en sakprosabok og artikler i media er at journalister i media må følge Vær Varsom-plakaten (VVP). En slags selvpålagt etisk (og metodefaglig) veileder. Man skal så langt mulig unngå énkilde-oppslag, man skal få verifisert opplysninger fra flere kilder, uavhengig av hverandre, og man skal gi mulighet til såkalt samtidig imøtegåelse (kontradiksjon) av innholdet. Man skal også gi anledning til sitatsjekk for personer som er intervjuet. Bokbransjen må kanskje gå i seg selv, etter denne utgivelsen.
Bokens forfattere trenger altså ikke følge VVP. Likevel er det pressefaglige og etiske standarder de burde følge. Ut fra debatten i media etter lanseringen er det lite som tyder på at slike standarder er fulgt i arbeidet med denne boken. Andre journalister har også skrevet bøker om Ap, og valgt enn annen metodetilnærming.
Utfordringen for forfatterne og med innholdet er at en stor del av innholdet ikke ville vært avdekket uten at kildene ble lovet anonymitet. Aps ledelse kan benekte og avvise innholdet i boken, når ikke kildene er kjent. På den annen side; man trenger ingen bok for å fastslå at boken inneholder en del sannheter. Opplysninger det er lett å kontrollere. Problemet oppstår når det avdekkes faktiske feil i innholdet, som forfatterne lett kunne avdekket og dermed unngått at havnet på trykk. Når det er lett å påvise faktiske feil; hvor stor del av innholdet er det da mulig å stole på? Som leser kan du jo ikke avdekke hva som er sant, hva som er usant, og hva som er ubekreftet av innholdet i boken.
Spørsmålet er om boken rett og slett blir oppfattet som lite troverdig, et mageplask som ødelegger troverdigheten både til boken, forfatterne, og avisen de er ansatt i; Dagbladet.
Forfatterne har plassert et ca 3 siders kapittel om kildebruken bakerst i boken. Det hadde kanskje vært lurt å plassere det før fortellingen i det hele tatt starter. Da hadde leserne fått premissene for fortellingen. Det skal også presiseres at forfatterne ikke bare baserer seg på 66 anonyme kilder. Det foreligger også skriftlig materiale som så langt ikke har vært kjent for offentligheten.
Bokens hovedtema – faller det på feilene?
Støres ti år som partileder fremstår som en sammenhengende krisetid for Arbeiderpartiet. Det er ingen nyhet. Det virker som om Støre har vaklet fra krise til krise i løpet av disse ti årene. Det er klart at det påvirker Ap, både internt og hvordan partiet oppfattes utad. Men hva skyldes Aps fall? Er det Støres bakgrunn, eller lederstil og manglende evne til å håndtere alle krisene? Er det fløykampen mellom Tajik og Giske? Eller er det rett og slett at Ap ikke treffer tidsånden? Trygve Bratteli (partileder 1965 – 75) sa det treffende: «Vi gikk inn i vår tid og gav svar menneskene trodde på».
Hviler bokens hovedfortelling på de feilene som er oppdaget, eller står den seg? Hvis poenget er å fortelle at Støre er en leder som ikke klarer å lede Ap på en god måte, og at Ap er i krise, så kommer det an på om man tror på beskrivelsen av Støre eller ikke. Men forfatterne har jo ikke plutselig oppdaget noe ingen andre har sett; At Støre og Ap har problemer. Er bokens skildring av Aps indre liv troverdig? For hvis feilene gjør at ingen tror forfatterne har funnet svaret på hvorfor det går så dårlig med Ap under Støres ledelse, så må det jo finnes andre svar. Og da må bokens kritikere kanskje komme opp med alternative forklaringsmodeller.
Sliternes fortvilelse – og ørnen som krasjlandet
Ethvert parti består av medlemmer. Noen av dem er aktive, uten ambisjon om å klatre oppover mot toppen; Stortinget, regjeringen, eller partiledelsen. Arbeiderpartiet har siden de gikk ut av Komintern og endte splittelsen i arbeiderbevegelsen i 1927, vært den dominerende politiske kraften i Norge. I foredraget Fra embetsmannsstat til ettpartistat i 1963 kalte historikeren Jens Arup Seip Ap for ørnen blant partiene. Det er lite igjen av denne storheten. Allerede tidligere partileder Reiulf Steen skrev i 2003 boken Ørnen har landet.
Arbeiderpartiet har medlemmer og velgere som holder fast ved sitt parti, i motgang så vel som i medgang. De tror på partiets verdier og politikk, og på partiets fortelling om Norge (narrativ, som det heter på fint). Det er ikke vanskelig å se for seg og eller ikke å forstå deres fortvilelse over at 66 ledende partifolk baksnakker partikolleger, bretter ut indre strid og personmotsetninger, og lar seg bruke i en fortelling om et Ap og en leder som ikke klarer å kommunisere med sine velgere og er mer opptatt av indre maktkamp enn landets ve og vel.
Lokale og regionale folkevalgte forsøker å sette partiets vedtatte politikk ut i livet, og ivareta den tilliten Ap har fått av medlemmer og velgere. Tillitsvalgte i lokallag og fylkeslag forsøker å vedlikeholde og bygge ut partiorganisasjonen, slik at partiet kan få nye velgere og nye medlemmer.
Husk Gerhardsen!
Kanskje knytter de nevene i lommene, partisliterne, og ser ned i bakken (eller opp mot himmelen) i fortvilelse over tilstanden. Isteden burde de artikulert et brøl fra hver krik og krok, som hørtes helt inn til Folketeaterbygningen og LO-borgen på Youngstorvet, på Stortinget og i regjeringskontorene. Kanskje burde brølet vært så enkelt som: Husk Gerhardsen! Husk idealene fra Tillitsmannen! For lenger unna disse idealene er det knapt mulig å komme enn beretningen de anonyme på og nær toppen i partiet har bidratt med – til Partiet.
Kjøpe eller ikke kjøpe?
Hva står det nå egentlig i denne boken? Skal man bruke 400 kr for å kjøpe en bok man vet inneholder faktiske feil, og der kildebruken er slik at det er vanskelig å vite hva som er sant og ikke? Eller skal man vente til det kommer en omarbeidet bok? Hva om boken blir trukket, og innholdet ikke blir publisert på nytt? Det har skjedd før.
Jeg tilstår at jeg har kjøpt boken. Og lest den. Min samling av memoarer, biografier og andre bøker om Ap (og andre partier) gir mulighet til å prøve fremstillingen i Partiet opp mot disse kildene. Selv om forfatterne i metodekapittelet skriver at boken har blitt til omtrent mens begivenhetene boken skildrer, har utviklet seg. Jeg følger med i hvordan media dekker norsk politikk og norske partier. Men det var litt overraskende at Dagbladet fortsatt holder seg med politiske journalister.
Er boken en såkalt drittpakke mot Jonas Gahr Støre? Er det en takk for sist til Hadia Tajik for hennes bidrag i Aps Metoo-skandale? Eller er det beretningen om en gjennområtten og fullstendig ødelagt partikultur?
«I Ap velger vi våre ledere»
Dette skal veteranen Martin Kolberg ha sagt på et møte i Aps valgkomite. Jens ville ha sin venn Jonas.* (setningen er korrigert, stod motsatt opprinnelig. 27.09 0805). Kolberg var uenig. Men holder hans utsagn vann? Muligens i Aps glansbildefortelling om seg selv. En gjennomgang av Aps lederskifter de siste hundre årene viser at Kolbergs påstand kan nyanseres. Betydelig. Det gjøres da også i boken.
Gerhardsen hadde ikke suksess med det delte lederskapet han var fadder for. Jens Stoltenberg hadde ikke suksess med utnevnelsen av Jonas Gahr Støre.
På scenen, og i offentligheten, er det idealene fra Aps håndbok i organisasjonsarbeid, Tillitsmanden, med selveste landsfaderen som forfatter som gjelder. Glansbildet. Bak scenen, i bøttekottene og på bakrommene er det en (ofte brutal) maktkamp som foregår. Her er det kamp om partiets retning. Den utkrystalliserer seg i hvilke personer som velges til de fremste tillitsvervene.
Sterkere sammen – men ikke sterke nok
Hvis Jonas Gahr Støre er en så fremmed fugl i Ap som mange gir inntrykk av (ikke bare i denne boken), så håpløs både i interne prosesser og i møtet med velgerne, og så dårlig til å få gjennomslag for partiets virkelighetsbeskrivelse – hvorfor har ikke partiets sterke krefter gått sammen for å finne en annen leder, med bedre fotfeste i partiet?
Det er naturlig at et parti som Ap består av fløyer. Selv små partier består av fløyer, ofte flere enn to. Sannsynligvis fordi ingen er villige til å utfordre Støre (ennå), og dermed har man ingen kandidat til å overta. Ingen av fløyene (eller LO) er sterke nok til å velte Støre. Og med mangelen på villige kandidater er det vanskelig å fjerne en leder mange mener ikke fungerer. Da er det naturlig å vente på en opplagt anledning. Som for eksempel evalueringen efter et (forventet) valgnederlag i 2025.
Historieskrivningen om Støres tiår som partileder
Man kan ta forfatterne på faktafeil. På dårlig metodebruk. På skjev fremstilling av norsk historie. Men mye av det forfatterne skriver om vil være gjenkjennelig for folk flest. Selv de som ikke er spesielt opptatt av politikk. Støre fremstår som klønete i møte med folk. Som omstendelig i formuleringene. Giske er det politiske Norges dyktigste nettverksbygger. Han kan aldri undervurderes eller avskrives. Hadia Tajik mangler (som Støre) en egen maktbase i Ap. Nederlagene i valg, og problemene for Støres regjering, er ingen historieforfalskning fra forfatternes side.
Politikk blir ofte til gjennom samarbeid mellom mennesker. Gjennom alliansebygging og kompromisser. I Revolusjonens Røst ønsket Rudolf Nilsen de som «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.» Nederlagene huskes med smerte og forbannelse – og et ønske om hevn. Et parti er et evig vandrende kompromiss – mellom mennesker, miljøer og fløyer. Der ulike hensyn veies mot hverandre.
Om det finnes en historie om Støres tiår som Ap-leder, der ingrediensene er rørt sammen på en annen måte enn i denne boken, bør den ut og frem. For bokens innhold er i hovedsak gjenkjennelig. Reiulf Steen var partilederen som aldri ble statsminister. Thorbjørn Jagland var partilederen og statsministeren som frivillig gav fra seg makten. Hva blir Jonas Gahr Støres ettermæle?
Blir elementene i historien rørt sammen på en annen måte, kan historien om Støre som Ap-leder og statsminister bli annerledes. Men med så gjenkjennelige elementer som i denne boken, holder det ikke at Gyldendal retter opp noen faktafeil, eller ender opp med å trekke hele boken tilbake.
Historien er ute, og eimen av nederlag og fiasko river i nesen.
Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall
Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant
Gyldendal forlag, 2024
316 sider
