Andreas Kolle tror jeg er hensiktsmessighetsmonarkist og øyeblikksrepublikaner. Det er feil. Jeg er prinsipielt mot arvelige titler og posisjoner. Selv om monarkiet har stor støtte, kan det oppstå en hendelse som gjør at man ikke trenger å vente på lovgivningens sakte kvern for å oppnå republikk.
Jeg mener ikke at monarkiet skal avskaffes på grunn av Marius Borg Høibys handlinger eller prinsesse Märthas bryllup. Folk reagerer gjerne på uønskede hendelser rundt kongehuset, men det retter seg alltid opp igjen. Slik var det med ekteskapsinngåelsene til Haakon og Märtha da årtusenet var ungt. At prøvelsene både kongehuset og folket utsettes for er større denne gang, tror jeg få vil være uenige i. Rullebladet til det prektige norske monarkiet har fått noen stygge flekker. Slike hendelser er det snarere hensiktsmessighetsmonarkister som reagerer følelsesmessig på. Det er fordi de ikke har noe prinsipielt avklart syn på arvelige posisjoner.
Den hendelsen jeg har spekulert i er at kronprins Haakon idet han skal overta som monark og i henhold til Grunnloven avlegge ed til forfatningen, velger å si at han ikke ønsker å overta. Skal han eller de øvrige i arvefølgen da måtte sitte som gisler mens Stortinget igangsetter en utredning om former for republikk, og så velsigne det hele med en folkeavstemning?
Stortinget kan akseptere Haakons avgjørelse, vedta et regjeringen trer inn «i kongens sted», og så sette i gang det formelle arbeidet. Men fra det øyeblikket Stortinget aksepterer Haakons avgjørelse, er Norge en de facto republikk. Slik det var noen måneder i 1905.
Jeg er ikke så opptatt av hvordan SV formulerer sitt forslag om republikk. De har alltid «sukret pillen» med lite prinsipielle oppfølginger; som at kong Harald (eller kronprins Haakon) gjerne kan bli president, om nødvendig på livstid.
Grunnen til at det måtte forhandlinger til i Karlstad, var at Europas stormakter ikke godtok en ensidig norsk utmeldelse av unionen med Sverige. Sverige var part i unionen, og begge måtte være enige. Omtrent som et par som ikke klarer å leve sammen lenger når den ene parten vil ut av forholdet, Uansett må de gjennom en mekling først. Slik var det i 1905, med forhandlingene i Karlstad.
Carl Berners omstendelige formulering beskrev helt korrekt en de facto situasjon; at Oscar II ikke hadde klart å skaffe Norge ny regjering, og dermed ikke oppfylt sin konstitusjonelle plikt. Siste del av formuleringen til Berner var en politisk ønsket konklusjon på en vanskelig situasjon; at kongen på grunn av sin svikt hadde trådt ut av Grunnloven og sluttet å fungere som konge. Monarken var den som holdt unionen sammen. Dermed måtte unionen anses oppløst.
Oscar II ønsket ikke at noen av «hans hus», altså Bernadotte-familien skulle bekle den norske tronen, når unionen var oppløst. Man kan naturligvis se for seg at enten Ingrid Alexandra, Sverre Magnus, Märtha, Maud Angelica Behn, Leah Behn eller Emma Tallulah Behn lar seg friste til å ta over som monark. Men det blir spekulasjoner.
Det som uansett er vanskelig å se for seg, er at det norske folk skulle tviholde så på ideen om monarkiet at de stemmer nei til grunnlovsendringene i en påfølgende folkeavstemning, og i stedet krever at Stortinget må tilby tronen til noen fra en annen familie. Skulle kronprins Haakon velge ikke å stige opp på tronen når den tid kommer, vil monarkiet i Norge de facto være historie.
Historien er full av slike enkeltstående hendelser og øyeblikk, som gir mulighet til å løse en vanskelig situasjon ved å hugge over en «gordisk knute», en situasjon som ikke lar seg løse på vanlig måte. Slik var det i 1905, og slikt kan skje på nytt.
Det er fristende å avslutte med to sitater fra «Spillet om tronen» av Kjell Arnljot Wiig:
Først fra forfatterens forord: «De 180 dagene – fra kong Oscars nei til kong Haakon holdt sitt inntog – vitner om at virkeligheten kan overgå fantasien.»
Og kong Oscar IIs yndlingsslagord:
«Det finnes et avgjørende øyeblikk for alle ting i livet. Kunsten er å kjenne øyeblikket – og bruke det.» Kardinal de Retz.
