Kongehuset kan ikke fjernes i et pennestrøk, selv hvor fristende det kan virke. Og det hjelper fint lite å trekke inn skøyerstrekene fra 1905.
I et nylig innlegg kommenterer Per Aage Pleym Christensen for hvordan vi skal skaffe oss republikk. Jeg skal ikke gå inn på hvor vidt dette er riktig eller ikke, men det er en del kommentarer rundt både hans innlegg i debatten og ikke minst TV2/Faktisk.nos egen mening som fortjener oppmerksomhet. Jeg er personlig ikke overbevist om at argumentasjonene helt holder vann.
Stor-ting tar tid
Det er ikke ofte at Pleym Christenseen og SV er enige, men begge ser ut til å ha en viss hast. En åpenbar dypp i populariteten til kongehuset takket være en prinsesse uten anstendighet og et assosiert medlem som fortjener lang fengselsstraff har gjort det ellers så skrinne jordsmonnet for republikk i Norge fruktbart. Og da må man slå til.
SV har som vanlig foreslått at vi skal ha republikk, noe som er mer en tradisjon enn noe annet. De mente at deres nye versjon av Grunnlovens § 3 bør være uproblematisk:
Den utøvende makt er hos regjeringen og presidenten. Nærmere bestemmelser om presidenten fastsettes ved lov.
Dette fikk jusprofessor ved Universitetet i Oslo, Benedikte Moltumyr Høgberg, til å reagere sterkt. Hun omtalte den som en invitasjon til et flertallsdiktatur. Hvor vidt dette er tilfelle eller ikke er interessant, men det er klart at «nærmere bestemmelser om presidenten» nok bør komme klart for dagen før Stortinget stemmer om saken. Dette virker noe harelabb-aktig, og mer opptatt av å bli kvitt monarkiet enn hva man skal erstatte det med. Man skal vite hva man stemmer for, ikke bare hva man stemmer mot. Dette skal, ifølge Grunnloven, gå gjennom to storting. Da bør man ha mer å jobbe med.
En firkantet unions-løsning
Christensen ser ut til å hente et forslag fra 7. juni 1905. Det var da mannen mest assosiert med Norges mest klønete rundkjøring leste opp en vel forberedt setning i Stortinget, også den svært klønete. Mannen var stortingspresident Carl Berner, og den usedvanlig lange setningen, med mange innskutte bisetninger, var at kongen måtte avgå fordi han ikke hadde lyktes å utnevne en regjering. For Carl Berners’ og de andre norske politikernes del var altså unionsoppløsningen en resultat av en helt særnorsk situasjon.
At denne setningen var grunnlovsstridig er å si det mildt. Oscar II plukket fra seg argumentasjonen bit for bit. Han begynte med første paragraf:
«Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.»
Her påpekte han at grunnloven selv sa at Norge var forent med Sverige under en konge, og dermed at det å bryte med dette prinsippet var å bryte med grunnloven. Det var det ikke mulighet til. Oscar II, som leste og snakket norsk flytende og hadde svært god kjennskap til norsk politikk, fortsatte med å vise til Riksakten av 1815, som hadde grunnlovs makt. I den het det at alle affærer som angikk begge riker, noe en unionsoppløsning i høyeste grad gjorde, måtte avgjøres i et felles råd som skulle møtes i Karlstad. Kort sagt hadde Carl Berner ingen myndighet til å oppheve unionen, uavhengig av hvor mange uleselige bisetninger han la inn.
Og her er poenget. Både SVs representant, Andreas Skjalg Unneland, og Pleym Christensen, virker som om de vil slå mynt på at Märtha Louise og Marius Høiby er svært upopulære. Men et lands styresett bør ikke avgjøres hurtig fordi det er passende.
Surr om kongens rolle
Pleym Christensen har også foreslått at den påtroppende konge når Hans Majestet Harald V går bort, Haakon VIII Magnus, kan frasi seg kronen for seg og hele sin familie. Her er det en slags presedens fordi Oscar II gjorde nettopp dette den 26. oktober. Dessverre er det ikke så enkelt som dette.
Det som skjedde, var at Norge sa at Oscar II selv ikke var aktuell, og at han måtte abdisere. For å blidgjøre stormaktene, tilbød de tronen til den nest eldste sønnen, Carl Bernadotte. Dette var et skinntilbud, den egentlige kandidaten var prins Carl til Glücksburg, senere kjent som Haakon VII. Alle innkluderte kjente til spillet, og Oscar II valgte å la det trekke ut før han svarte på tilbudet. Til slutt, den 26. oktober, takket han nei på vegne av Carl Bernadotte og resten av familien. Men ikke før Riksaktens lover ble fulgt og vi hadde et møte i Karlstad. Berners påfunn ble med andre ord fintet ut.
Sammenlikningen her er problematisk. Den 26. oktober var Norge formelt og reelt selvstendig. Dermed måtte Oscar II forholde seg til at det selvstendige Norge hadde krevd at han skulle abdisere, og dermed hadde han ikke noe valg. Arvefølgen var dermed også uklar, siden Bernadotte bare var garantert den norske tronen som konge av begge land. Tilbudet var derfor ikke en fortsettelse av arvefølgen, men en ny arvefølge.
I denne sammenhengen vil ikke en eventuell abdikasjon fra Haakon Magnus gi ham makten til å fjerne hele sin familie fra kongerekken. Vi har en klar lov om arverekkefølgen, og Haakon Magnus kan ikke diktere den. Ifølge den vil med hans abdikasjon Ingrid Alexandra bli dronning. Hun må eventuelt abdisere på egen hånd, og selv da er det statens oppgave å erklære ny styreform.
Haakon Magnus følger en rekke med konger som har hatt et beundringsverdig lojalt forhold til grunnloven, selv til egen maktavgrensning. Dersom det er hensiktsmessig å ha republikk, kan vi nok regne med hans samarbeid.
Folkeavstemning løsningen
Det er uansett ingen vei utenom at vi har en folkeavstemning. I Norges historie har vi hatt seks tidligere: To om alkohollovgiving, to om EEC/EF/EU, en om vi aksepterte den «stedfundne oppløsningen av unionen» og en om styreform. De to siste var altså i 1905.
Faktisk.nos artikkel var ikke spesielt ryddig da de så ut til å blande de to. Der den om unionsoppløsningen var fremført på en måte som, i ordene til professor i historie Øystein Sørensen gjør at vi «må sammenlikne oss med land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med», var det ingen større problemer med det demokratiske ved avstemningen om monarkiet. Det er riktig, som professor i historie Eirinn Larsen påpekte i artikkelen, at bare menn over 25 år stemte. Det er også riktig at det ikke forelå noen bidrag fra kvinnene, i motsetning til deres deltakelse i den udemokratiske folkeavstemningen rundt unionen med Sverige – om enn det var en underskriftskampanje, ikke en egen folkeavstemning.
Det er imidlertid uvesentlig. Stemmeretten var ved 25 år, og bare for menn, på den tiden. Det er ingenting udemokratisk med det at alle som tillates av loven å kunne delta, fikk delta i folkeavstemningen. Det at kvinnene burde være med er en annen sak. Det at de under 18 burde være med er også en annen sak. Men samtidig ble stemmeretten satt ned til 18 år i 1978, så dermed er fem av seks folkeavstemninger udemokratiske med det perspektivet.
Det som uansett er sikkert, er at vi bør ha en folkeavstemning. Denne kan bare være rådgivende, men samtidig har fem av de seks folkeavstemningene – Norge hadde forlatt Sverige selv om bare Michelsens regjering stemte for – fulgt resultatet.
Og dersom folket skal stemme om monarkiet, så må de også vite hva de skal stemme på. Brexit-avstemningen viste hvor mange høyst upresise og feilaktige opplysninger som dominerte, delvis som resultat av at man ikke tok seg tid til å tillate skikkelig opplysning. Vi bør ikke tillate at vi skal la vår fremtid avgjøres dersom det hele ikke gjennomføres ryddig. Folket må vite ikke bare hva vi forlater men også hva de går til. Ellers blir det fort en diskusjon om Jonas Gahr Støre eller Jan Tore Sanner som president er bedre enn en konge som har en noe på kanten søster.
