Vi mennesker er preget av vår historie. Gjennom milliarder av år har vi utviklet oss fra primitive skapninger. Våre forfedre, de første komplekse dyrene, levde i små enheter, ofte begrenset til nær familie. Kun en forsvinnende liten del av vår historie – omtrent 0,001 % – har vi tilbragt i komplekse samfunn, omgitt av individer vi ikke deler nære familiebånd med. I det meste av vår evolusjon har vår overlevelse vært nært knyttet til flokkens overlevelse. Å dele ressurser, vise omsorg og hjelpe hverandre var en nødvendighet. Den som du hjelper overlever. Den som overlever er en del av din familie. Da kan hen hjelpe deg en annen gang. Å vise omsorg er et biologisk imperativ for mennesker.
Da menneskene begynte å dyrke jorden oppsto byer og sivilisasjoner. Livet ble endret totalt. Med sivilisasjon oppstod også avansert arbeidsfordeling og mye av vår tid ble til overs og kunne benyttes til blant annet å skape luksus for oss selv og andre. Å dikte episke fortellinger, fermentere druer til vin, forme stein til statuer og konkurrere i olympiske leker. Vi skapte grobunn for et liv av komfort og luksus som vi nyter i dag. Samfunnet ble komplekst og det enkle virket ikke lengre. Det ble nødvendig å kunne tildele verdi til ting som ikke hadde direkte med overlevelse å gjøre, kanskje til og med ikke eksisterte i den virkelige verden, ting som dikt og ideer.
Ideologi som sier man skal yte etter evne å få etter behov fungerte nok til dels i denne tiden, i huleboerperioden, og kan fungere i dag i små sammenflettede samfunn, men ikke nå når vi bor i nasjoner, byer og samfunn. Vi må vite hvor mye ressurser som skal fordeles til teater, hvor mye til matproduksjon og hvor mye til å studere stjernene. Planen som kreves, om den skal garantere at alle får etter behov, blir uendelig komplisert og kan ikke lykkes uansett intensjonen til de som forsøker. Slik ideologi appellerer derimot fremdeles. For den treffer noe av det mest primitive i oss, det som er vanskeligst å motsi. Det som reddet livet til våre forfedre i hulene så mange ganger.
Vi kan ikke la oss blende av det primitive i oss. Vi kan ikke bare si ja til den lille huleboeren i hodet. Det vi må ta stilling til er ikke lengre lidelsen til de vi kjenner. Vi må ta stilling til om vi vet bedre enn andre hvordan de skal bruke sine ressurser. For man kan ikke personlig hjelpe kreftsyke som ber om mer forskning på medisiner, krigsofre som tas til slaver i Libya eller narkomane på gata i Oslo. Det er ikke lengre et personlig valg å hjelpe. Ofte er det eneste man kan gjøre er å velge at andre fremmede skal bruke sine ressurser på å hjelpe de som hverken du eller den som hjelper kjenner. Da brukes ikke ressursene effektivt.
Dersom vi i stede lytter til den delen av oss som er moderne og rasjonell vil resultatene bli bedre, og lidelsen i verden vil reduseres. Dersom vi klarer å si nei til den primitive delen av oss. Klarer å avvise stemmen i hodet som skriker at noen trenger hjelp. Dersom vi tør å ikke legge en plan for hvordan samfunnets ressurser best skal fordeles, men heller stoler på et fritt marked der individene i samfunnet stemmer med sine ressurser istedenfor med sine følelser vil de som trenger hjelp mest få den. Med kapitalisme og fritt marked er milliarder flyttet fra den absolutte nød over til et liv den rikeste kongen for 400 år siden bare kunne drømme om. Det beste beviset vi har er Nord- og Sør- Korea. Landene startet med samme demografi, og Nord-Korea var rikere enn sine naboer i sør da de ble delt. Etter delingen omfavnet sør etterhvert kapitalisme, men ikke nord. I nord i dag dør de av sult, i sør har de blitt noen av de rikeste i verden.
Dessverre blir de faktiske bevisene overdøvet i det moderne samfunnet. Teknologi er et tveegget sverd som gir en perfekte grobunn for en Marx-inspirert tilnærming. For vi er konstant eksponert for hele verdens lidelse og verdens tiggere, sjarlataner og psykofanter gjennom TV, datamaskiner og mobiltelefoner. Disse teknologiske undrene gjør alt det vi ikke kan gjøre noe med nært. Det blir heller ikke enklere å stå i mot den primitive huleboerstemmen i hodet av at mange, som politikere og aktivister, har arbeidet med patos hele livet og blitt eksperter på å manipulere oss til å gjøre som de vil.
Å hjelpe andre er viktig. Vi bør ikke glemme denne delen av oss, men vi bør kontrollere den som skriker om å hjelpe når vi ikke har en måte å gjøre det direkte selv. Vi må være bevisste både på hvordan vi skaffer midlene til å hjelpe, og hvordan hjelpen faktisk påvirker giver og mottakerne. Vi må ta kontroll over våre følelser og instinkter og omfavne personlig ansvar, frie markeder og tolerere at lidelse noen ganger eksisterer uten at vi personlig kan løse det.
