Med base på et hotell i Atlanta var dagens hovedprosjekt å begi seg til det beryktede Stone Mountain. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg fant fort den riktige metrostasjonen, men hvilken buss jeg skulle ta derfra, var tydeligvis ikke så enkelt.
Det hører dog med til historien at jeg ikke hadde med mobilen til dette lovede landet med No Such Agency, basert på dårlige erfaringer med grensekontrollen ved forrige USA-besøk.
Først ble jeg sendt med én bussrute. Stone Mountain er et stort område, ikke bare parken med selve fjellet. Den første bussruten var åpenbart ikke løsningen, selvom vi passerte en vei som hadde Stone Mountain i navnet.
Da bar det tilbake til utgangspunktet ved metrostasjonen. Ny bussrute ble anbefalt og forsøkt. Vi passerte et skilt som viste vei til inngang til Stone Mountain Park, men bussjåføren visste intet om parken, selvom han må passere det skiltet mange ganger i uken.
Jeg hoppet av ved Amazons fullbyrdelsessenter med postadresse Stone Mountain, Georgia, men det skulle vise seg å være langt unna. Denne gangen dro jeg ikke tilbake til metrostasjonen med samme bussrute jeg besøk. Jeg bestemte meg for å finne veien til parken og fjellet, men det var en lang vei på en varm dag i det amerikanske syden langs veier stort sett ikke tilrettelagt for fotgjengere.
Omsider så jeg et skilt til parken. Det var ingen bilinngang der. Det var også nokså tydelig at det heller ikke var ment at fotgjengere skulle gå inn her, men det var mulig. Det var noen huller i gjerdene. Og en tilsynelatende glemt port til slutt.
Til slutt havnet jeg på allfarvei i parken. Men helt i toppform var jeg nok ikke med det slitet over flere timer med å finne frem i varmen.
Det var en egen utstilling for steinbruddsvirksomheten som jeg bivånet. Fjellet med en høyde fra foten på 251 meter ville vi heller kanskje kalt en ås her hjemme. Det er en naken klump granitt i landskapet, og steinbruddsvirksomheten er muligens grunnen til at det heter Stone Mountain. Det ble levert granitt derfra både til den amerikanske kongressbygningen og Panamakanalen. Det er visst den største nakne granittklumpen i verden.
Stone Mountain er kjent eller beryktet for monumentet med sydstatsgeneralene Stonewall Jackson og Robert E. Lee samt sydstatspresidenten Jefferson Davis. I høyde og bredde er det større enn monumentet på Mount Rushmore. Men mens Mt. Rushmore har de fire presidentenes hoder hugget inn i fjellet, er monumentet på Stone Mountain kun en gravering.
Da jeg først så graveringen, virket den mindre fysisk imponerende enn jeg tidligere har hatt inntrykk av.
Den amerikanske borgerkrigen er et følsomt tema den dag idag. Forenklet kan det sies at nordstatenes forsvarere overdriver i hvilken grad krigen handlet om å avskaffe slaveriet, mens sydstatenes forsvarere underdriver i hvilken grad deres kamp handlet om å forsvare slaveriet.
Til slutt endte det med slaveriets avskaffelse, et gode, men på et svært blodig vis og med mye ondt blod i lang tid inn i fremtiden. Flere amerikanske nordstater avskaffet slaveriet på langt fredeligere vis – i likhet med mange land.
På vei mot en offisiell fotgjengerutgang så jeg adgangen til fotgjengertraséen opp på fjellet. Jeg sto over med formen min på tidspunktet. Jeg sto også over taubanen. Jeg vendte tilbake et par dager senere ved solnedgang for å bestige fjellet.
Et stykke bortenfor utgangen fant jeg bussholdeplassen for den ruten jeg skulle tatt til parken – og også for retningen tilbake. Like ved var en plakat for å få fjernet monumentet, som er beskyttet spesielt av delstatslovgivning.
Man kan forstå ønsket om å få fjernet noe som har en forbindelse til 1900-tallets rasistiske virksomhet i sydstatene. Monumentet ble offisielt ferdigstillet så sent som i 1972. Borgerkrigen var mer komplisert enn det gode (slaveriets avskaffelse) mot det onde (slaveriets opprettholdelse). De som sterkest ønsker å beholde konføderasjonens monumenter i det offentlige rom, står muligens ikke for de edleste verdier, men de som sterkest ønsker å fjerne dem, er neppe de som lettest ser at borgerkrigen ikke var en enkel for-og-mot-slaveriet-konflikt.
I Atlanta ellers fikk jeg oppleve blant annet Martin-Luther-King-senteret, der blant annet han er gravlagt og det er et foto av at kong Olav gratulerer King med Nobels fredspris. Huset der Margaret Mitchell (Marsh) skrev Tatt av vinden, var stengt for vedlikehold, og en viss type lukt fra Amsterdam var gjenkjennelig.
Atlanta skal ha et forseggjort historiesenter, men det sto jeg over, da de ikke ville ta imot kontanter. Godstog med containere i to lag eller etasjer var ikke uvanlig. Slikt har man ikke hjemme. Det passer ikke i norske tunneler.
Da dagene i Atlanta var over, bar det til en annen tidssone og Alabama, nærmere bestemt Auburn og Ludwig von Mises Institute. Der var det en full jubileumskonferanse – fra kvelden 16. mai ut 18. mai. Det er nemlig iår femogsytti år siden Ludwig von Mises’ hovedverk Human Action utkom.
Blant foredragsholderne var David Stockman, som var budsjettdirektør i Reagan-administrasjonen. Han gikk av fra den stillingen og utga bok om politikkens triumf, noe som ikke var ment positivt. Han har nokså nylig utgitt bok om «the undrainable swamp». Foredraget handlet om hvordan USAs militærmakt kunne reduseres fra dagens verdenspoliti til en forsvarsmakt.
Foredragene handlet ellers i stor grad om Ludwig von Mises’ tenkning og påvirkning på foredragsholderne.
I foredragssalen var navnene på viktige tenkere uthevet oppunder taket, deriblant Trygve J.B. Hoff. Deltagerne fikk med seg en jubileumsutgave i lærinnbinding og forgylte sideblader av Human Action.
