Kritikken av liberalismen bygger ofte på misforståelser og forvrengning av liberalismen. I denne artikkelen vil jeg belyse en av de mest seiglivede feiltolkningene som stadig dukker opp i debatten.
The Economic Man
Et typisk eksempel på misforstått kritikk mot liberalismen er bruken av konseptet Homo economicus. Økonomer, uavhengig av politisk ståsted, benytter denne idealiserte figuren for å forenkle komplekse økonomiske modeller ved å anta perfekt rasjonalitet. Dette gjør det mulig å isolere og analysere spesifikke markedsfenomener i en idealisert kontekst. Modellen fungerer godt i teoretiske sammenhenger, men er ikke ment som en nøyaktig gjengivelse av menneskelig adferd.
Homo economicus ble opprinnelig utviklet for å forstå beslutningstaking under ideelle forhold, der aktører handler utelukkende basert på logikk og nytteoptimalisering. Modellen forenkler bevisst menneskelig adferd ved å utelate faktorer som følelser, kulturelle normer og moralske verdier, for å fokusere på økonomiske variabler. Mange kritikere misforstår imidlertid dette som grunnlaget for liberalismen som samfunnsmodell. Dette er helt feil, ettersom liberalismen anerkjenner menneskelig adferds kompleksitet, preget av en rekke faktorer som ikke kan reduseres til enkle kost-nytte-analyser.
Kritikere har derfor tatt Homo economicus ut av sin opprinnelige kontekst og brukt den til å fremstille liberalismen som en rigid ideologi, hvor menneskelig adferd kun forstås gjennom økonomiske kalkulasjoner. Men liberalismen bygger på en mye bredere forståelse av menneskelig adferd, som inkluderer etiske, sosiale og kulturelle faktorer. Dette nyanserte bildet viser at kritikken bommer.
Liberalistiske økonomers oppfatninger
Ludwig von Mises, en av de fremste tenkerne innen liberal økonomi, påpekte at markedet er en prosess som er avhengig av individers handlinger basert på subjektiv verdisetting. I sin bok «Human Action» argumenterer han for at det ikke finnes en universal rasjonalitet som styrer alle beslutninger, men heller en mangfoldighet av mål og midler som former menneskelig adferd. Han understreker at det er denne variasjonen som gjør markedet til det beste systemet for å tilpasse seg komplekse og stadig skiftende realiteter. Mises avviste tanken om at Homo economicus representerer virkeligheten, og fremhevet at liberalismen faktisk tar høyde for menneskers komplekse og ofte uforutsigbare natur. Dette gjør liberalismen mer robust i møte med menneskelig adferd enn kritikere vil ha det til.
Liberalismens håndtering av menneskelig kompleksitet
Forskning innen psykologi, sosiologi og atferdsøkonomi har lenge fastslått at menneskelig adferd preges av begrenset rasjonalitet. Mennesker opererer sjelden med full informasjon, og selv når vi har tilgang til den, bruker vi ofte mentale snarveier (heuristikker) som kan lede til irrasjonelle valg. Våre beslutninger påvirkes sterkt av følelser, sosiale normer og kulturelle verdier, ofte på måter som avviker fra våre objektive interesser. Psykologien viser også at våre handlinger ofte er drevet av ubevisste motiver, noe som fører til at vi ikke alltid handler i tråd med våre langsiktige interesser.
Når politikere og byråkrater forsøker å løse dette gjennom tiltak som prisreguleringer, antitrustlover, subsidier til utvalgte sektorer eller tollbeskyttelse, fører det ofte til uforutsette konsekvenser. Slike inngrep begrenser konkurransen, skaper ineffektive markeder og hindrer den nødvendige tilpasningen som ellers ville funnet sted naturlig. Ved å påtvinge slike tiltak kveler staten markedets evne til å utvikle seg dynamisk og hindre naturlige korreksjoner som kommer fra markedets egen mekanisme.
Disse inngrepene, til tross for deres intensjoner, forverrer problemet i stedet for å løse det. De skaper kunstige barrierer som beskytter etablerte aktører på bekostning av innovasjon og effektivitet. Dette åpner for privilegier og lobbyisme, noe som til slutt undergraver markedets funksjon og skaper ulikheter og ineffektivitet.
Liberalismen, derimot, tillater markedet å fungere fritt, noe som sikrer at både rasjonelle og irrasjonelle valg får spille seg ut gjennom en dynamisk prosess av prøving og feiling. Denne fleksibiliteten sørger for at ineffektive løsninger elimineres, og de mest bærekraftige alternativene fremmes. I stedet for å forsøke å styre adferden med strenge regler, lar liberalismen markedet tilpasse seg individenes valg, som i sin tur skaper en naturlig balanse og fremmer velstand. Dette skiller seg radikalt fra systemer med tunge reguleringer og statlig styring, som ikke bare er skadelige, men også ødeleggende for den nødvendige tilpasningen og utviklingen av et sunt marked.
I lys av denne diskusjonen er det viktig å klargjøre begrepet «irrasjonell». Som Ludwig von Mises påpeker, kan alle handlinger betraktes som rasjonelle ut fra individets subjektive perspektiv. Selv om valg kan virke ineffektive eller suboptimale ut fra en snever økonomisk definisjon, kan de fortsatt være logiske innenfor rammen av individets unike situasjon og mål. Derfor må vi være forsiktige med å bruke begrepet «irrasjonell» uten å anerkjenne denne kompleksiteten.
Selvmotsigelsen i kritikken
Ironien i kritikken mot liberalismen ligger i selvmotsigelsen hos de som argumenterer mot ideologien. Arnt Rune Flekstad, partileder for Liberalistene, påpeker dette tydelig når han avdekker de ulogiske premissene bak mange av de vanligste argumentene. På den ene siden hevder kritikere at mennesker er irrasjonelle, men samtidig foreslår de at disse samme irrasjonelle menneskene skal velge en elite blant seg som skal kontrollere og styre store deler av livene deres. Som Flekstad bemerker, kan man ikke bruke det ene for å rettferdiggjøre det andre uten å møte seg selv i døra.
Hvis vi aksepterer at mennesker er irrasjonelle, er det bedre at individet selv må stå til ansvar for sine egne valg, enn at vi kollektivt må lide under irrasjonelle beslutninger tatt av en politisk elite som aldri har møtt oss og ikke kjenner våre behov. Flekstad understreker også at de som støtter denne elitekontrollen, ofte ikke anser seg selv for å være blant de irrasjonelle, og at de gjerne ser for seg at eliten vil bestå av deres egne likesinnede: altså folk som ikke er irrasjonelle.
