Jeg mistenker at Demokratene taper i november. Heldigvis, og dessverre. Heldigvis, fordi demokratene på et eller annet tidspunkt må få en utvedydig melding om at de må gjøre ting annerledes. Dessverre, fordi, som ikke-amerikaner fremstår Kamalas utenrikspolitiske linje (fortsette roughly som før) mindre risikabel enn Trumps (i beste fall) madman-strategi. USA er uten sammenligning verdens viktigste land, rent geopolitisk.
Jeg har fulgt amerikanske valg med synkende entusiasme i tredve år. Dette året er foreløpig lavmål, til tross for at lista lå lavt fra de foregående to valgene. Jeg tillater meg for ordens skyld å erklære at Trump i min bok er representativt dekket i norsk presse fra før. Mannen er en farlig klovn med lav impulskontroll og sviktende dømmekraft – nolo contendere.
Men jeg blir aldeles sprø av den panegyriske dekningen av Kamala. Trump er en elendig kandidat, men jammen er det nok å ta av hos Kamala og Demokratene også. Jeg er mer i tvil om usikre amerikanere faktisk vil falle ned på Kamala etter endt valgkamp. Og jeg har for én skarve gangs skyld fellestrekk med en gruppe mange forventer skal avgjøre et valg. Rett nok på god avstand og uten stemmerett i USA, men jeg griper sjansen til å dele noen tanker likevel. I det følgende noen mulige forklaringer på hvordan demokratene kan klare å tape et valg som burde være walk-over.
How to: snatch defeat from the jaws of victory
Demokratene har nettopp avsluttet den offisielle signingen av sin kandidat på landsmøtet i Chicago. De skal ha for at arrangementet ble vellykket, og at de for det meste klarte å sette opp en sentrumsorientert, positiv fasade. De dempet sine radikale ståsteder, og hovedpersonen selv leverte en kompetent landsmøtetale. Fortsetter de slik har de en sjanse.
So far, so good.
Men det er vanskelig å bli overbevist om at de vil fortsette i det sporet. Partiet har brukt de siste par årene på å lyve om president Bidens helsetilstand, og trekke motivene i tvil hos de som våget stille spørsmål ved den. Dean Philips stilte motvillig som motkandidat etter å ha tryglet resten av partiet om å finne en plausibel kandidat som hverken var ham selv eller over åtti. Han var sjanseløs, og oppnådde lite annet enn å gjøre seg selv upopulær for sin illojalitet til Biden.
Biden var nemlig i sitt livs beste form, skulle man tro meldingene fra alle offisielle hold med innsideinformasjon. Det ble rapportert om en dynamisk, fremoverlent og energisk president som i høyeste grad var til stede og holdt sin administrasjon i ånde. Det varte til kandidaten måtte snakke offentlig uten manus og støttekontakt, og mageplasket spektakulært. Og det på en debattscene han stod på til tross for hans løfte i 2020 om å være en overgangsfigur for én presidentperiode. Med bakgrunn i hans allerede høye alder er det høyst rimelig å tro en del stemte på ham som det minste ondet, og følte nok at bestefar Biden ble lettere å svelge av at mannen lovte å hoppe av i neste kryss. Om Demokratene fikk bruke tiden på å bygge opp en flyvedyktig kandidat til neste gang, fikk det heller være med Sleepy Joe til 2025.
Men hverken Biden eller partiet gjorde noe som helst.
Med gaslightingen rundt Bidens helse har partiet torpedert sin egen nominasjonsprosess, der man normalt forsøker å skille gode og dårlige kandidater før en av dem skal møte alle velgerne og representere bredden i partiet, og også appellere til en del fra andre siden. Det er også den prosessen der Kamala Harris ikke maktet å holde liv i kandidaturet til første avstemming i Iowa i 2020, fordi hun er – eller i beste fall var – en elendig kandidat.
Høy profil, null innhold.
I år har partiets yppersteprester bare utpekt Kamala uten nærmere prosess, begrunnet i hastverk som følge av egne løgner, og samtidig rekalibrert gaslightingen på rekordtid: fra og med 21. juli 2024 har Kamala alltid vært en morsom, kompetent og livlig morsfigur. Eller superkul tante. Partiets mer og mindre taleføre har fått utdelt talepunktet joy, og ikke sett seg tilbake siden. Vi får tro og håpe Kamalas flokk får utdelt nye adjektiver snart, for variasjonens skyld. Uansett fair enough. Kommunikasjonen er like irriterende på andre siden, der himmelen til enhver tid henger i en tynn tråd og truer med anarki og sammenbrudd skulle den ryke. Demokratenes landsmøte var etter forholdene svært vellykket, og krampeaktig lykke er minst like bra som trusler om sivilisatorisk kollaps, sånn om man kan velge.
Men de delene av amerikansk presse som normalt kunne fått denne sympatiske og morsomme damen i tale, bidrar samtidig til stram regi og null kritiske spørsmål. Norske korrespondenter oversetter for harde livet, og konstruerer den ene lovprisende forsiden etter den andre. Det er Kamala-feber, Trump er redd, nå går det veien.
Vi får nå se.
Jeg tror det blir tøffere når man gjør det man egentlig skulle gjort i nominasjonsprosessen: å gå kandidaten etter i sømmene, få skjelettene ut av skapet, sette dem under press og stille vanskelige spørsmål om praktisk politikk og hvilke fortrinnsvis gjennomtenkte avveininger som ligger bak. Kamala har ikke håndert slikt godt tidligere, og har ikke bygget særlig erfaring med det siden sist. Norsk presse, når man koster på seg korrespondenter på fulltid, kunne bidratt til et minimum av folkeopplysning ved i det minste å være interessert i hvorfor halvparten av amerikanske velgere vurderer å stemme på Trump tross skremmebildene av ham.
Det var tross alt ikke slik at alt mannen tok seg til var like koko, selv om de fleste smilte overbærende av ham da han maste om at NATO-medlemmer burde bidra med de avtalte to prosentene til forsvar, eller at det ikke var noe strategisk mesterverk for Europa å gjøre seg for avhengige av Russland.
I verste fall kunne Kamala ha en ripe eller to i lakken det var greit å vite om.
Det er en del å ta av
Foruten at de få konkrete policy-forslagene hun kommer med bærer preg av økonomisk analfabetisme (pristak når brød koster for mye?), eller at hennes mest profilerte oppdrag som visepresident (som Bidens ‘border czar‘) har vært lite vellykket, har heller ikke Kamala imponert som sjef tidligere. Slikt kunne jo være greit å mestre før man søker å bli øverste leder for en kjempeadministrasjon. Amerika tenderer til å velge guvernører over senatorer til presidentembetet, presumptivt fordi de har vist en evne til å lede en administrasjon effektivt. Det er vanskeligere å dokumentere fra et senatorsete – eller for den del som statsadvokat. Kamalas stab i senatet med noen ganske få ansatte var velkjent som den dårligst drevne av de hundre stabene i den fløyen – med skyhøy turnover, giftig arbeidsmiljø og svært misfornøyde ansatte.
Hun var ellers påtakelig lite spesifikk og nokså hand-wavy i eget forsvar etter at Tulsi Gabbard utfordret hennes gjerning som statsadvokat i forbindelse med nominasjonskampen før valget i 2020. Påstanden var, mer eller mindre, at hun gjorde det som var bekvemt for egen karriere heller enn det som var rett, for en stor del på bekostning av utsatte grupper. Det kunne fremstå lite kledelig for en kandidat som da fant det for godt å iscenesette seg selv som de svakes forsvarer og den mest entusiastiske støttespilleren for Black Lives Matter blant kandidatene.
Det var imidlertid Tulsi Gabbard som måtte bøte med sitt politiske liv i etterkant: hun ble først motarbeidet aktivt av administrasjonen i eget parti (i likhet med Bernie Sanders i 2016), deretter ikke renominert til kongressen fra Hawaii, og forlot senere hele partiet. For en tid siden ble hun ifølge varslere plassert på en hemmelig terrorliste (på Biden og Kamalas vakt). Hvem vet om det er sant, men det foreligger om ikke annet offisielle spørsmål om saken i kongressen. Vi får se om det ligger noe bak. Om så blir det sannsynligvis i god tid etter valget.
Tulsi støtter Trump i år. Det utfallet ville du fått grei odds på for noen ganske få år siden.
Men litt mer om det bekvemme og karrierefremmende over det rette: Reason Magazine fulgte opp en påstand om statsadvokat Kamalas straffeforfølgelse av grunnleggerne bak backpage.com (brukergenererte internettannonser ala Craig’s List), der hun mot bedre vitende, men med høy offentlig profil og heldige karrierekonsekvenser, satte i gang en rettsprosess hun må ha visst var uriktig. De tiltalte er for en stor del frikjent for anklagene mot seg, men stadig nye runder i rettssystemet fikk en av dem til å ta livet av seg i fjor. De var beskyldt og tiltalt for hallikvirksomhet til tross for at det var velkjent at de samarbeidet med FBI, og var bedt av FBI å la ulovlige annonser stå av hensyn til pågående hemmelig etterforskning.
Videoen nedenfor gir et kort sammendrag. Reasons mange artikler om saken gir mer dybde. Jeg har til gode å se prominent dekning av saken andre steder.
2017: They Won’t Stop at Backpage
2019: Elizabeth Nolan Brown Talks About the Secret Backpage Memos and What They Mean for Free Speech Online
2020: Kamala Harris’ Dishonest Campaign To Destroy Backpage.com
2023: Why Kamala Harris Won’t Be Asked About the Suicide of a Newspaperman She Persecuted
…eller en av de mange andre artiklene Reason har vært omtrent alene om å skrive om saken.
Så kan man spekulere på hvorfor så få andre større medier dekker saken. Etter at et samlet pressekorps (minus New York post og selvsagt Fox & co) kunne fortelle at Hunter Bidens bortkomne laptop var russisk desinformasjon, eller den skammelige heksejakten på 16-årige Nick Sandman i 2019, ser jeg ikke noe behov for å tolke fravær av øvrig dekning som en indikasjon på svak journalistikk fra Reasons side. Jeg anser inntil annet dokumenteres at det er sannsynlig saken ikke vies oppmerksomhet av rene politiske hensyn.
Jeg tror amerikanere er lei av å bli løyet til, lei av skjulte prosesser, maktmennesker med lav integritet og alt det andre disse arrogante maktpartiene utsetter dem for. Det skulle naturligvis ikke implisere fordel Trump. Mannen har en uangripelig kvantitativ ledelse hva angår løgner, og den store løgnen som fikk sitt lavpunkt 6. januar alene bør for evig diskvalifisere ham fra enhver vurdering.
Men det impliserer ikke at Kamala er en egnet kandidat, og i alle fall ikke et sikkert kort.
Dersom Kamala gås etter i sømmene mistenker jeg at glansbildet sprekker – og da sprekker det sent. Også er det en annen ting med Trump: løgnene hans er ofte så tåpelige at det rett ut er vanskelig å ta dem på alvor. Mye har tekstur av spontane, frittstående sportsfiskerhistorier som du kan smile av eller sluke hele uten at det betyr all verden fra eller til. Så lenge du stemmer Trump, kan du tro akkurat hva du vil. Spør bare Bobby Kennedy jr.
Når Demokratene lyver, blir det ofte en komplisert affære der de liksom avkrever deg å virkelig tro ned i hjerterøttene om du ikke skal idiotforklares. Bidens helse er upåklagelig, vi vet at lab-leak er konspi, trippelt munnbind er ikke tåpelig selv om vi sa at ett var for mye i forrige uke, Hunters laptop var en russisk desinformasjonspakke og mye annet som inngår i en klam, kollektiv, ikke-tenkende trosbekjennelse i kontinuerlig endring.
Sier de at solen skinner, så nåde deg om du er våt.
Problemet for Demokratene er i sammenhengen at valget ikke avgjøres av true believers på fløyene som finner seg i mye, men av folk som kan ligne på meg: double-haters. Hos dem finner du lite entusiasme for noen av sidene. Det er mer en resignert jakt på det minste ondet om de fortsatt gidder å stemme.
Og misliker du begge tilstrekkelig er det fort ganske kjedelige, konkrete amerikanske innenrikssaker som blir menyen de resignerte plukker fra. Skatter, reguleringer, ulovlig innvandring, prisstigning og arbeidsplasser. Når Kamala setter sitt eget stempel på standardpakken av demokratisk hverdagspolitikk ved å gå inn for priskontroll på brød, så lover det ikke godt.
Double-haters tilbyr i beste fall en stemme ved ett valg som en ren kriseordning, fordi de to styringspartiene har skapt en pest-og-kolera-situasjon (kolera er generelt å foretrekke, men ikke forvent all verdens lojalitet).
***
Det var bare så vidt Bernie Sanders ikke forlot partiet etter behandlingen han fikk fra partiets styrende organer i 2016 (det var Hillary som var planlagt å vinne den gangen, og Bernie og medlemmene i partiet stod i fare for å spolere hele opplegget). I år har de ikke giddet å late som de har en reell prosess en gang. Tulsi Gabbard og Robert F. Kennedy jr, begge tidligere kandidater til den demokratiske nominasjonen (Kennedy til og med tidligere i år) har begge forlatt partiet, og pekt på… Trump. Og de viser til en pill råtten organisasjon hos Demokratene når de gjør det.
Hvis amerikanere fortsetter å stemme på kandidatene Demokratene kommer trekkende med fordi alternativet er verre, vil strømmen av ubrukelige kandidater aldri ta slutt. De har i åresvis insistert på at en åpenbart kognitivt svekket mann som fyller 82 fjorten dager etter valget skal sitte med atomknappen i fire år til, og forventer uten merkbar selvinnsikt å bli tatt på alvor når de nå sier årets valg er viktig.
Well, fuck you and the horse you rode in on.
– You’re not gonna win. Gun to your head, which major candidate would you vote for?
– The gun would go off, svarte Libertarianernes presidentkandidat Chase Oliver etter en tenkepause.
Det er ett lyspunkt: valget vil uansett utfall ende med at én høyst ufortjenende kandidat taper.
Det er da noe.
