Rødts stortingsrepresentant Mimir har skrevet ny bok, sin ellevte. Til gode anmeldelser og merkelig kritikk om partiskatten han slipper. Det reises også spørsmål om han klarer å gjøre jobben som stortingsrepresentant på en skikkelig måte.
Begge deler forekommer meg merkelig. Partiskatt er noe partier på venstresiden har; folkevalgte betaler en del av godtgjørelsen de får i «skatt» til sitt parti. For det første får man vervet gjennom partiet, og det bør derfor ikke være til personlig berikelse. For det andre er det ikke alle i et parti som noensinne får folkevalgte verv, og slett ikke er de best betalte. Det er mange som har en del i jobben som resulterer i folkevalgte verv, og partiskatten «belønner» den ubetalte innsatsen.
Mimirs nyeste bok Pabbi handler om farens og Mimirs alkoholbruk. Den er dypt privat, samtidig som den tar opp et samfunnsproblem. Burde Mimir betale skatt til partiet av et eventuelt overskudd. Det bør være en sak mellom ham og Rødt. Dersom noen mener det er urettferdig mot alle andre som betaler partiskatten, så blir det vel et tema internt. Uansett har vel Mimir gitt sin skjerv til partiet og mer til.
Om Mimir skjøtter sitt verv som folkevalgt på Stortinget, er det vel bare hans kolleger i Rødts stortingsgruppe, hans velgere og partimedlemmer som kan ha en kvalifisert mening om.
Bakgrunnen for at spørsmålet stilles er hans utenomparlamentariske virksomhet. Bøker, podcasting, foredrag, TV-programmer etc. Det er ingen tvil om at Mimir er en særdeles synlig representant for Rødt. Han er produktiv, arbeidsom, talefør, og allsidig. Han er på mange måter det en stakkars partifunksjonær drømmer om, i sin ustoppelige innsats og synlighet.
Det er mange måter å skjøtte vervet på Stortinget. Man kan egentlig gjøre veldig lite, ut over det obligatoriske. Noen gjør jobben i sin komite. Noen er aldri synlige riksmedia, men pleier lokale medier. Noen pleier sin lokale partiorganisasjon, og noen tar sin rolle som ombud for lokale saker helt ut i parodien. Gjennom et langt politisk liv har jeg sett at det ikke nødvendigvis er de med den største innsatsen som oppnår å få fornyet tillit eller godt omdømme. Snarere tvert imot.
Mimirs bøker, som den om faren og den om moren, er både private og utleverende. Samtidig tar de opp politiske temaer. Slik er det med mye av hans forfatterskap. Mimir er ikke de produserte partislagordenes mann. Han skriver godt og forståelig. Heller ikke i samfunnsdebatten er det politikervokabularet han henfaller til. Takk og pris for det.
Kritikken lukter av jantelov. Det er fullt mulig, heldigvis, å være grunnleggende politisk og ideologisk uenig, men la seg inspirere av Mimirs innsats og allsidighet.
