Konkurransetilsynet mener at transparente priser i dagligvarehandelen er negative for prisutviklingen på mat. Tilsynet sender derfor en bot som forbrukeren – du – må betale. Som alltid er alle kostnader det offentlige gir næringslivet noe kundene til aktørene må betale, enten det er skatt, bot eller gebyr. Det konkurransetilsynet sender deg en regning for nå, er at kjedene har ansatte som besøker konkurrenter og rapporterer prisene tilbake.
Det kan selvsagt skje at Rema 1000 blir overrasket over at potetgullet de selger med tap er underpriset i forhold til Meny, men er dette virkelig en trussel for forbrukerne? Er det ikke samtidig bra for prisene at butikkjedene får vite når de har satt prisene sine for høyt så hurtig som mulig?
Det å tro at hemmelighold skal hindre Kiwi i å justere prisene sine etter hva konkurrentene selger for, er tullete. Det kan være at prisjusteringene blir litt tregere, men det betyr ikke at varene blir billigere, det betyr at ressurser sløses bort. Jeg ville heller sett at alle varene til butikkene lå åpent for alle å se på nettet. Da kan forbruker virkelig ta et informert valg. Om aktørene begynner å samarbeide om prissetting, da åpner de seg opp for nye konkurrenter som ser gevinst i markedet.
Et enkelt tankeeksperiment kan benyttes. Hva om vi sier dette om andre priser? Banken kan gi deg lån, men kan ikke fortelle deg renten før du er klar til å signere. Telenor kan fortelle deg du kan få kjøpe abonnement på reklamen sin, men ikke hva det koster? Tesla kan selge deg en bil, men prisen er hemmelig til du har møtt opp i butikken?
Problemet i dagligvarebransjen er at det er for mye regler og reguleringer. Vil konkurransetilsynet ha lavere matpriser bør de nok heller kritisere det offentlige. Det planreguleres hvor mange butikker et område skal ha og hvor butikker kan stå. De hindrer utenlandske selskaper å gå inn i markedet ved å innføre høy toll og masse byråkrati. De hindrer forbrukere i å ta pengene sine og handle i utlandet ved å ha rekordlave kvoter på alt man kan ta inn. De hindrer nye aktører fra å lykkes ved å ha regler og reguleringer for alt fra når på dagen man kan selge en vare til hvordan man skal markedsføre den.
Prisen på en biff i Norge burde være prisen på en biff i Brasil pluss kosten av å transportere den hit. Er den høyere er det ikke fordi næringslivet er grådig – de er ikke noe mer eller mindre grådige her enn i Brasil. Det er fordi politikere har laget for mange hindre. Et konkurransetilsyn kan ikke løse dette.
