Etter å ha vokst opp i bibelbeltet omtrent så langt sør det er mulig å komme i Norge, flyttet jeg til Oslo etter å ha fullført gymnaset i 1995. Jeg kom til hovedstaden med en tanke om at jeg tilhørte den liberale høyresiden. Denne tanken hadde gradvis utviklet seg gjennom ungdomsårene, og da Fridemokratene så dagens lys etter at landsmøtet til FrP på Bolkesjø splittet partiet, trodde jeg at jeg hadde funnet likesinnede.
Fridemokratene
Jeg meldte meg inn i Fridemokratene og var med på noen arrangementer. Det var her jeg møtte Bent Johan Mosfjell, som bad meg skrive en sak i forbindelse med 25-års jubileet til Liberaleren.
Jeg ser tilbake på min korte periode som medlem av Fridemokratene som positiv, men fant ganske fort ut at denne foreningen likevel ikke var helt meg. Selve organisasjonen var det lite feil med, men diskusjonene på mailinglistene var for meg til tider en skikkelig turn off. Det var fremdeles viktig for mange å ha den rette tro, enten dette var et uforsonlig og innebygd hat mot alt av skatter, regulering og avgifter eller et lidenskapelig og til tider religiøst forhold til objektivismen.
Selv kan jeg kun huske å ha tatt ordet én eneste gang under disse tilstelningene, på en høstkonferanse på Håndverkeren en gang helt på slutten av 1990-tallet. Der spurte jeg forsamlingen om vi kunne diskutere noe annet enn penger, siden frihet for meg er så mye mer enn hvor mye av de inntektene jeg skaper som jeg får beholde selv.
Materialisme, rasjonalisme og pragmatisme
For meg er det største problemet med liberalismen sånn som vi definerer den, at den tar utgangspunktet i at mennesket alltid opptrer 100% rasjonelt. På samme måte som jeg mener at sosialismen tar feil når de stipulerer at mennesket er 100% materialistisk, mener jeg at liberalisme i den mest ekstreme formen tar utgangspunkt i noe som ikke eksisterer.
At jeg ikke regner meg som liberalist, betyr ikke at jeg har forlatt frihetstankegangen. Det betyr at jeg tror at frihet kan oppnås på flere måter, og at mest mulig frihet for flest mulig mennesker lettere kan oppnås med en effektiv, men begrenset, stat enn med fullstendige frie markeder som blir totaldominert av Elon Musk & co. Det er nok langt mer korrekt å kalle meg pragmatist enn liberalist i disse dager. Selv liker jeg å si at jeg er en sterk tilhenger av Indre Høyre, som er min egen variant av Den liberale høyreside, som noen likte å kalle oss på 1990-tallet.
En for stor og mektig stat
Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at både jeg og de aller fleste av dere som leser dette er enige i at vi i Norge har en stat som er altfor stor og mektig. Hvor mye vi som innbyggere merker statens makt, avhenger av hvor vi er i livet. For meg som eier av en liten bedrift, har det særlig de siste årene vært påfallende hvor viktig staten har vært for oss.
Bedriften vår hjelper sameier og borettslag med å gjennomføre nødvendig vedlikehold. Markedet er stort og det har vært mulig å komme inn som ny aktør og tjene penger. De siste årene har vi merket en endring ved at det stadig blir viktigere å følge med på hva Enova, staten, fylker og kommuner tilbyr av tilskuddsordninger til denne gruppen, enn hva de egentlig har behov for. Nå er det nesten sånn at om det ikke finnes en tilskuddsordning, vil ikke kundene ha det vi selger, uavhengig av hvor stort behov de har for det.
Denne trenden er illustrerende for mye av det som foregår i Norge i dag ved at staten trekker inn penger fra innbyggere og bedrifter for så å fordele dem ut igjen. Det er selvsagt fullt mulig å tjene gode penger på dette, men det ødelegger mye av det som tidligere var relativt frie og velfungerende markeder. Den kanskje beste illustrasjonen på hvordan denne måten å tenke på gjennomsyrer staten, er da tidligere leder for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, stolt presenterte resultatet for 2018. Det hun la frem da var det hun kalte tidenes beste resultat. Dette begrunnet hun med at Innovasjon Norge aldri hadde delt ut mer penger. Hvilke resultater som disse utdelingene ga, var det selvsagt ingen som ville snakke om.
Liberaleren made me do it
Selv om jeg ikke regner meg som liberalist, er jeg fremdeles en del av det utvidede miljøet rundt Liberaleren. Jeg følger med på hva som publiseres og lærer stadig vekk nye ting. Mange av de idéene som jeg i dag regner som en naturlig del av meg selv, har jeg oppdaget som følge av min kontakt med dette miljøet.
Hadde det ikke vært for Liberaleren, hadde jeg vørt mindre liberal enn jeg er i dag. Det er jeg glad for at jeg ikke er og retter en stor takk til Bent Johan og alle andre som gjør sitt for å spre liberale idéer i vårt gode, men svært konforme samfunn,
