Norge er et lykkeland. Rik tilgang på naturressurser har gjort Norges land rikt, og folks ferdigheter enda mer. De seneste årene har inntekter fra petroleumsvirksomheten samlet seg i Oljefondet i et tempo de færreste hadde kunnet forestille seg. Vi har rett og slett hatt gullhår.
Fondet
Oljefondet er en mekanisme som skal fordele petroleumsformuen over nålevende og fremtidige generasjoner. Fondet skal beholde realverdien, mens permanentinntekten kan overføres statsbudsjettet. Denne ordningen er forankret i handlingsregelen. Handlingsregelen sier at tre prosent av fondets verdi kan overføres til statsbudsjettet hvert år. Det er mulig å avvike fra regelen avhengig av konjunktursituasjonen, men det skal jeg ikke være opptatt av her. Det vesentlige er at petroleumsformuen er ment fordelt med et likt beløp til alle nålevende og fremtidige nordmenn, bare justert for inflasjon. Økonomien vokser derimot år om annet, slik at Oljefondets betydning for norsk økonomi er ment å avta i betydning, både for individene og for landet som helhet.
Økonomisk vekst er ett av kjernepunktene i det resonnementet jeg fremmer her, men før vi når så langs, la oss se på noen tall: I skrivende stund er Oljefondet verdt 18 405 milliarder kroner. Norges befolkning er 5,6 millioner mennesker, så det er 3,3 millioner på hver. Det lyder som en pen sum, men vi må huske på at vi skal dele med fremtidige generasjoner og at det er permanentinntekten som tilfaller dagens nordmenn, og for så vidt også fremtidens nordmenn. Tre prosent av fondsverdien er 99 tusen kroner i året per person. Heller ikke dårlig, men eksempelvis ikke nok til å leve av for de fleste av oss.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) i Norge var på 3 878 milliarder kroner over siste tolvmåneders periode. Per person blir det 697 tusen kroner i året. Dette er litt mer enn en gjennomsnittlig årslønn. Det betyr at Oljefondets størrelse er 4,75 ganger større enn BNP. Det er ganske mye. Norge er et land med en stor finansformue.
Fondets andel av økonomien
La oss fokusere på dette siste tallet: Oljefondets verdi er 4,75 ganger større en BNP for Fastlands-Norge. Husk også at Oljefondet er ment å ha en fast verdi, justert for inflasjon. Da tar jeg ikke hensyn til at hele petroleumsformuen ikke er transformert til fondsinvesteringer ennå. Hvordan vil ting se ut i 2050?
Hvis Norges fastlandsøkonomi vokser med 1 % mer enn inflasjonen og fondet har samme inflasjonsjusterte verdi, så vil fondet ha en størrelse på 3,7 ganger BNP for Fastlands Norge i 2050. Fondet vil altså utgjøre en mindre andel av økonomien. Hvis økonomien vokser med 2 % utover inflasjonsraten, så vil fondet utgjøre 2,9 ganger BNP i 2050. Du som leser dette ser hvor dette bærer: høyere vekst gjør den økonomiske betydningen av fondet lavere. Med 3 % vekst vil fondet i 2050 utgjøre 2,3 ganger BNP for Fastlands Norge. Generelt har vi at både høyere vekst og lenger horisont gjør betydningen av fondet mindre.
Denne, i og for seg ukontroversielle observasjonen, gjør det naturlig å stille spørsmålet: kan det være en sammenheng mellom uttak fra Oljefondet og forventet økonomisk vekst?
Her gjelder det å holde tungen rett i munnen. Det er selvsagt riktig at å bruke oljepengene gir økt økonomisk aktivitet, altså vekst. Å bruke oljepengene er da heller ikke problemet. Problemet består i hvordan de brukes. Brukes oljepengene på en måte som stimulerer til økonomisk vekst, eller hindrer pengebruken veksten? Har du eksempelvis tenkt over hvordan det kan ha seg at når staten er så rik, hvorfor er skattetrykket så høyt? Det har jeg.
Skatter og avgifter er alltid forbundet med et effektivitetstap. Hvis du betaler en del av lønnen din i skatt, så er du litt mindre motivert for å jobbe en time ekstra. Norges skattetrykk er høyt, derfor er effektivitetstapet fra skatter og avgifter også høyt. Det stopper imidlertid ikke her.
Når politikere har mye penger mellom hendene, så har de lett for å ville begunstige særinteresser. De vil kanskje gå inn for finansieringen av samferdselsinvesteringer som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, de vil la kompiskapitalister karre til seg subsidier fordi de etablerer seg i en begunstiget bransje som batteriproduksjon eller landbruk og de vil være forsiktige med å begrense muligheten for å ta en sykedag uten trekk i lønnen, eller å bli uføretrygdet fordi du bor på et sted med få karrieremuligheter. Disse mekanismene svekker den økonomiske veksten.
Det er mer: Når staten bruker penger på dine vegne, så ligger det i sakens natur at pengene brukes på en annen måte. Pengene brukes på en måte som du har mindre nytte av. Hadde du selv disponert pengene, så hadde det blitt flere sydenturer og færre F-35 jagerfly. Dette betyr at når staten styrer din lommebok, så får du mindre glede av pengebruken enn om du hadde styrt den selv.
Det er faktisk enda mer: Når politikerne får stadig større bunker av oljepenger som de kan fordele, så vil de ha problemer med å plassere pengene effektivt. Vi kan tenke på det som at den første kronen som fordeles over statsbudsjettet går til noe veldig prekært, så går krone nummer 1 923 milliarder, som er samlet utgiftsside i revidert nasjonalbudsjett for 2024, brukt til noe mindre prekært. Offentlige utgifter utgjør nå 62,6 % av BNP. Selv med de beste hensikter er det vanskelig å fordele så mye penger effektivt.
Noe kan faktisk gjøres med denne situasjonen. Flere fagøkonomer har kommet med konstruktive forslag til en bedre håndtering av Petroleumsformuen. Magne Mogstad har tatt til orde for at en stor del av avkastningen på Oljefondet deles ut til folk direkte. Finanspolitikkutvalget, med Ragnar Torvik i spissen, har tatt til orde for at det er viktig at oljeinntektene tilfaller folk direkte gjennom skattelette, slik at formuen disponeres bedre. Hoel og Qvigstad tar til orde for en ny handlingsregel som krever at veksten i offentlige utgifter må vokse mindre enn trendveksten i fastlandsøkonomien. Dette er gode råd; når de ikke er implementert som praktisk politikk så faller det inn i et mønster der politikerne får gode råd, men nekter å lytte.
Hva må gjøres?
Liberalistene har gått inn for og vil i forslag til stortingsvalgprogram for 2025-29 gå inn for både å gi folk råderett over egen verdiskapning og å erstatte dagens handlingsregel med en regel som sier at offentlige utgifter må vokse mindre enn vekstraten i fastlandsøkonomien. Når økonomien vokser, betyr det at skattetrykket avtar.
Dagens politikk, som innebærer at oljeinntektene brukes over statsbudsjettet på offentlig forbruk, overføringer og investeringer. Politikken innebærer feilinvesteringer, sløsing og svekket vekst. Den svekkede veksten vil på sikt utarme norsk økonomi. Tapene i velstand fra en feilslått politikk vil etterhvert overgå verdiene i Oljefondet. Politikerne våre er i ferd med å gjøre Oljefondsformuen om til en luftspeiling. En politikk som legger forholdene til rette for vekst er høyst påkrevet. Alternativet er at tapet fra vekstetterslepet blir større enn gevinstene i Oljefondet. Fondet blir en luftspeiling.
For å ta det helt kort: hvis oljepengebruken virker veksthemmende, vil fondet bli til forbannelse.
