Marius Borg Høiby, eldste sønn av kronprinsesse Mette-Marit har offentlig tilstått vold og skadeverk gjennom en pressemelding. Det er ubehagelig for kongefamilien, men velter ikke monarkiet.
Marius Borg Høiby er kronprinsessens sønn, kronprinsens bonusbarn og tronarvingens storebror. Han figurerer på bilder på kongehusets hjemmesider, og er til stede ved diverse sosiale tilstelninger med landets øverste ledere. Du har sikkert sett bilder av ham med blant annet statsminister Jonas Gahr Støre. Med disse nære slektskapsbåndene er han definitivt på innsiden av kongefamilien. Hvem skal han ellers gå til når livet er vondt og vanskelig?
På den annen side er Slottet (kongehusets stab) flinke til å understreke at han ikke er en del av kongehuset. Han er ikke arveberettiget, og har ingen tittel som er medfødt eller tildelt. Han er herr Høiby. Så han er både innenfor og utenfor. Innenfor familien og utenfor institusjonen. Han er en undersått som resten av oss, men med nærmere slektskapsbånd enn de fleste andre. Slikt blir det problemer av.
Samtalen som burde vært
Man kunne forestilt seg følgende samtale mellom mor og sønn:
Mor: – Gjorde du det?
Sønn: – Ja.
Mor: – Da ringer du advokaten din, og så drar dere ned på politihuset der du avgir uforbeholden tilståelse, og tar din straff. Uansett hva den blir. Rydd opp, bli ferdig og kom deg videre. Hva du enn sliter med skal vi bistå deg med å håndtere, når du har ryddet denne saken av bordet og avisenes forsider.
Mor kløner det til
Kanskje har mor tenkt (som de fleste foreldre) at sønnen er god på bunnen. At han har vært uheldig og ubetenksom. Hvem gjør ikke noe dumt i beruset tilstand? Hvis han ikke evner å rydde opp selv får mor gjøre det. Så hun ringer sønnens kjæreste (?). Men hvorfor? Vise omsorg og høre hvordan det går? Beklage sønnens oppførsel? Glatte over og mane til å lukke øynene og tenke på kongehusets omdømme? Ikke godt å si. Klønete var det, uansett formål. Maktforholdet er jo asymmetrisk så det holder. Hvordan introduserte hun seg? «Hei, det er Mette-Marit, mor til Marius.» Eller: Det er kronprinsesse Mette-Marit som ringer. Jeg hører du hadde en ubehagelig opplevelse med sønnen min. Ja, han eldste. Ikke han med prinsetittel, da. Det er slikt man har ansatte til. Rådgivere som uttrykker seg diplomatisk men tydelig. Glatter over og feier under. Kongehuset skal alltid holde allmuen på en armlengdes avstand. Mette-Marit er mor. Og kronprinsesse. Hun kunne godt utvist bedre rolleforståelse. Hadde Erna Solberg vært statsminister ville vel hennes råd vært at «jeg ville ikke tatt akkurat den telefonsamtalen».
Man velger ikke sin familie, og foreldre er ikke ansvarlige for hva voksne barn gjør i privatlivet. De kan bistå, gi råd, og være en god samtalepartner i vanskelige situasjoner eller tider.
Privatpersonen uten privatliv
Norske medier har vært flinke til å respektere privatlivet til barn i kongefamilien frem til det nærmer seg myndighetsalder. De neste generasjonene har etter at kong Olav var ensomt enebarn forsøkt å gi unger med medfødt tittel, bestemt fremtid og spesielle foreldre en så vanlig oppvekst som det er mulig å gi.
Marius har ikke slike privilegier og har heller ikke hatt krav på spesielt vern, uansett om moren har gått fra å være enslig mor til å bli kronprinsesse. Hans situasjon som barn av en fremtidig dronning uten at faren er fremtidig konge har vært så spesiell at både folk flest og media har vært veldig nysgjerrige – uten at han har kunnet påberope seg eller be om noe spesielt vern. Han er privatperson som ikke kan verne privatlivet mot innsyn fra allmenheten, dersom kikkermentaliteten tar overhånd. Hans private handlinger er hans ansvar, men kan likevel skade kongefamiliens og dermed monarkiets omdømme. For kongehusets fremste valuta er folkets tillit. Da må man vise seg tilliten verdig.
Ligg så lavt som mulig
I boken Den kongelige væremåten skrev tidligere soussjef ved Slottet Carl-Erik Grimstad om statsminister Christian Michelsens råd til kong Haakon da denne kom til Norge for første gang: Hvordan burde kongen fremstå? Enkel og liketil, som folket selv. Kongehuset skal være opphøyet, men bør huske at de ikke bestyrer noe enevelde. Elegant, men uten prangende luksus og uten å sløse med folkets penger. Til landets mest uvanlige og privilegerte familie å være skulle kongefamilien skille seg minst mulig ut.
Hadde statsministeren skulle gitt Marius noe råd måtte det være å ligge så lavt som mulig og tiltrekke seg så liten oppmerksomhet som mulig. Om han noensinne har fått det rådet er det lite som tyder på at han har fulgt det. Å avertere eiendeler til salgs på nettet og oppgi Slottets adresse må vel være lengst mulig unna definisjonen av å ligge lavt. Å utføre vold og skadeverk i ruspåvirket tilstand er ingen «case» Slottets kommunikasjonsavdeling ønsker å trene på.
Sympati med kongen og kronprinsen
Folk flest ser ut til å like både kongen og kronprinsen. De har god rolleforståelse og en nokså tilbakelent holdning til sin posisjon; «Vi er her så lenge folk vil ha oss» som kong Harald har sagt. Kongen er den snille og kloke bestefaren, mens kronprinsen fremstår som den kule onkelen. Resten av familien kan man jo ha sine oppfatninger om. Rus og vold kan forekomme i det beste familier, og da helst bak lukkede dører. Slik sett er det lett å ha forståelse for og sympati med kronprinsparet og kongeparet.
Da Mette-Marit møtte sine fremtidige svigerforeldre og brettet ut sin fortid var kong Haralds reaksjon at «dette klarer vi». Det er fint å vise varme, forståelse og omtanke – men hvor går grensen for hva folket tolererer av monarkiet før man kommer til at «dette orker vi ikke mer av»?
Kronprinsparets kule image har fått seg noen kraftige riper i lakken, når eldste sønn er utagerende og voldelig i ruspåvirket tilstand. Det beste de kan gjøre er å vise omsorg og omtanke innenfor hjemmets vegger, og bidra til at han får profesjonell hjelp.
Kongefamilien kan trenge litt ro og tid til å komme til hektene, før sjamanen blir et fast inventar på familiemiddagene.
