Det er snart 7 år siden fraværsgrensa på videregående skole ble innført. Erna Solbergs første regjering vedtok fraværsgrensa, og AUF har vært mot den siden start.
Ap har etter råd fra AUF sagt at de skal fjerne fraværsgrensen, men nå vil ikke lenger kunnskapsminister og tidligere Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun bekrefte at den skal fjernes. Det kan isteden være snakk om å endre litt på grensen og endre kravene til sykemelding vs. egenmelding.
Jeg ble uteksaminert fra videregående skole i 2012 og har slik sett ikke et personlig forhold til fraværsgrensa. Likevel er fjerning av fraværsgrensa blant mine hjertesaker. Grunnen er at jeg nøt godt av fleksibiliteten som fulgte av å ikke ha fraværsgrense. Hadde man for mye fravær så gikk man ned fra «godt» til «nokså godt» i orden. Jeg snuste på grensa til «nokså godt» men holdt meg innenfor kravet. Jeg hadde aldri klart å holde fraværsgrensa med min livsstil. Jeg festet bare sånn passe mye, men var mye seint oppe om kveldene og forsov meg derfor en del. Likevel fikk jeg et standpunkt over 5 da jeg uteksaminerte fra vgs. Det var fordi jeg hadde en plan om hva jeg ville videre i livet, og tok derfor personlig ansvar for læringsmålene. Hvorfor mener noen da at jeg skulle vært underlagt fraværsgrensen hvis jeg gikk på videregående skole i dag?
Synet bunner kanskje ned i den mekaniske samfunnsforståelsen som man typisk finner i den gamle Sovjetunionen, der målet er mest mulig effektiv velstandsproduksjon, egentlig helt uavhengig av hvordan det påvirker folks egen opplevelse av frihet. En kjent klassiker fra Pink Floyd som opponerer mot denne fiilosofien kommer til minne.
Utrolig nok ender borgerlige partier som Høyre og FrP opp med å bli de grå, sjeledøde pådriverne for tvang innenfor offentlige systemer der ganske forskjellige mennesker skal likebehandles (slik som i den offentlige skolen). Dette skyldes nok at Høyre og FrP har en innebygd ryggmargsrefleks om å optimere prosesser. Prosessoptimering er helt glimrende når det foregår innenfor systemer der man ikke trenger å ta hensyn til mennesker, og spesielt der man ikke trenger å ta høyde for at folk er veldig forskjellige. Offentlig sektor er i mye større grad en miks av helt forskjellige mennesker enn det ansatte i en privat bedrift er. At private bedrifter har forskjellige forventninger til sine arbeidstakere er helt greit. Liker man ikke betingelsene, så kan man finne en annen jobb. I offentlig skole har man ingen fluktmulighet, og da er det desto viktigere at betingelsene er grunnleggende liberale slik at ikke detaljkontrollerer studiehverdagen til elever som fint klarer å komme i mål med læremålene sine på egenhånd.
Selv om fraværsgrensa ikke er et spørsmål om menneskerettigheter, så er frihet og fleksibilitet for den enkelte noe som vestlige samfunn må etterstrebe. Den norske modellen som hele tiden skal dimensjonere etter svakeste ledd og dermed forsure livene til flertallet, er helt urimelig og egentlig uforenlig med de vestlige prinsippene.
De mest konservative vil alltids påstå at ungdommer får høyest mulig livskvalitet av å bli detaljstyrt (de sier det ikke rett ut, men impliserer det), fordi de er for umodne til å ta gode valg for seg selv. Derfor skal helst foreldre og skolesystem demme opp for all uforsvarlighet ungdom kan finne på.
Livskvalitet, og da egentlig mye av meningen med livet, er derimot en sum av flere faktorer. Ting som tykk lommebok eller en flott karriere er kun noen få elementer av det som skaper et helhetlig godt liv. Å ha et spennende ungdomsliv med litt opplevelser og grensetesting i forbindelse med kjærlighet, rus og konflikter er også ting som er viktig for å utvikle ungdommer til å bli trygge voksne mennesker. Hvis foreldre og offentlige innstanser får ha en finger med i spillet, så vil de selvfølgelig prøve å skåne ungdommene sine for dette, men ser vi tilbake på eget liv da kua var kalv, så innser nok de fleste av oss at mye av det vi opplevde som ungdommer var svært verdifullt for veksten vår og var med på å forme de vi er i dag. Ønsker vi å frata ungdommene samme livserfaring, hvis vi kan?
Velment beskyttelse av ungdommer mot at de skal oppleve egen smertelige erfaring, kan på lang sikt hindre folk fra å vokse opp. Vi må huske på at dagens unge skal styre landet om 20-30 år. Ønsker vi da å ha en gjeng skjøre folk uten livserfaring i maktapparatet? Hvis morgendagens ungdom henger i skjørtet til mor, så må vi som er foreldre og politikere ta ansvar for det.
