Overskriften er fritt oversatt fra Paul McCartneys Beatlesmelodi «The End» fra LP-en Abbey Road, en av verdens mest solgte LP-er. På originalspråket lyder det: «“And in the end, the love you take is equal to the love you make”. “The end” ble spilt inn mellom 23. juli og 19. august 1969.
Bandet øvde på melodien 33 ganger før den satt perfekt. Deretter fulgte syv innspillinger, hvorav den syvende ble valgt ut. Til slutt fulgte teknisk finpussing på et utrolig detaljnivå.
Disse varme sommerdagene i London, som besto av intens øving og innspilling, var noe preget av irritasjon over John Lennons kone Yoko Ono. Hun tilbrakte nemlig hele dagen i en seng, som hun insisterte på at skulle plasseres i Abbey Road-studioet, og var iført nattkjole og tiara. I et øyeblikk hun trodde var ubevoktet, stjal hun fra George Harrisons pakke med McVitie’s Digestive Biscuits, noe som fikk han til å utbryte: ««Den kjerringa!! Hun har akkurat tatt en av kjeksene mine!». Selv John slet med å forsvare tyveriet, da han hadde samme eiendomsforhold til kjeks som de andre bandmedlemmene.
Da The Beatles den 17. august skulle spille inn de magiske solosekvensene til «The end», ba Lennon kona bli sittende igjen i kontrollrommet.. Enten skjønte han instinktivt at det var lurt, eller han tok mot til seg. Resultatet var en guttastemning.
En av de tilstedeværende kommenterte at han ikke hadde sett de fire så lykkelige og harmoniske på lenge. Men det varte ikke. Tre dager senere var siste gang alle fire var samlet i et musikkstudio.
Setningen «And in the end, the love you take is equal to the love you make” kan tilskrives Paul McCartney alene. Han var inspirert av Shakespeare, og noen vil sikkert si «østlig spiritualisme» fra gruppens Indiaopphold året før. Men vi trenger ikke gå lenger enn til Bibelen som sannsynlig opphav.
«Det et menneske sår, skal han også høste» fra Galaterne 6:7, kan definitivt høres ut som en inspirasjon. The Beatles’ opprinnelse var jo tross alt et menighetsarrangement i 1957, da John møtte Paul for første gang. I Lukas 6:38 lyder det: «Gi, så skal det bli gitt dere», og de fleste bør kjenne Matteus 7:12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem”.
Med min stadig forhøyede alder tenker jeg ofte på at den oppvoksende slekt har godt av å reflektere over dette budskapet. Samtidig melder det seg noen tunge tanker: Hva med dem som tar mer enn de gir? Hva med dem som lyver og bedrar?
Hva med norske politikere som vinner valg på å innbille et flertall at hvis man bare tar de rike hardt nok, så får alle det bedre? Sånn har det kanskje ikke gått, eller? Hva med Arbeiderpartiet som nå lefler med jødehatbølgen, for å vinne tilbake velgere fra SV, Rødt og muslimer? Eller såkalte ikke-sosialistiske partier, som, da de kom til makten, økte statens størrelse til absurde nivåer og ga smuler i skattelettelser?
Oppnår de motsatt effekt a la «Hatet og løgnene du sprer vil til slutt tilsvare det hatet du får tilbake?» Neppe. I politikken er du trygg så lenge du kan spille på etablerte holdninger. Husk på at 80 prosent av russerne støtter Putin. Hva folk tror er sant, er viktigere enn hva som er sant. Det er nok ikke slik slik at det er reservert en egen plass i helvete for dagens regjering, uavhengig av hva man måtte dagdrømme om.
Paul McCartneys budskap retter seg nok først og fremst mot folks personlige liv. Er du en drittsekk mot andre, vil du nok også oppleve verden som dritt, for dritten kommer i retur. Det er bare så synd at mange går gjennom et helt liv uten å forstå det.
Kanskje Bibelen og The Beatles har et budskap de burde tatt til seg?
