Magasin

Krig og andre bagateller

Det var med blandede følelser vi forlot bilen i Kyiv, litt som et nytt, trivelig og litt masete bekjentskap. Men oppdraget var over, og nå handlet det om å se hovedstaden.

Vi hadde altså kjørt fra Oslo via Trelleborg, Polen fra vest til øst, gjennom en passkontroll og så på lange strekninger uten noe lys og med skog på hver side i timevis. Nå var vi endelig kommet til sivilisasjonen, og det var en svært sivilisert utgave vi også ble servert.

Hverdagens pragmatisme

Vi kom frem til byen sent i går kveld. I tillegg til portforbudets altoverskyggende spøkelse, var også militære hindringer en påminnelse om at dette var et land i krig. Vi måtte kjøre slalåm igjen, ikke mellom hullene i veien, men mellom de tidligere nevnte tsjekkiske pinnsvinene, sandsekker og annet krimskrams. Rett før vi var fremme hos vårt vertskap, møtte vi på en vaktgruppe som ville se våre og alle andres førerkort.

Heldigvis kjenner vi en familie i Kyiv, noe som gjorde ting enklere. Lene kjenner Olha fra det internasjonale liberalistnettverket, eller Libertariatet som Lene kaller det. Hun og Vitalii hadde gledet seg til vi skulle komme, og vi ble mottatt på en hjertelig måte. De insisterte på at vi plasserte bilen vår i deres garasje. Forklaringen overrasket oss: flere biler som viste militær tilknytning var utsatt for hærverk. Det finnes altså en og annen bølle, russiskbetalt eller krigslei, som kunne ødelegge bilen vår. Garasjen selv var nylig restaurert etter at rester av et rakettangrep hadde ødelagt tak, vegger og dører. «Men gulvet var fint, så vi hadde i det minste et bra fundament» sa Vitalii. Joa, man får et praktisk syn på livet etter to år med russiske angrep. Vitalii og Olha var uansett heldige. Bilen deres var på verksted da garasjen klappet sammen, så de hadde i det minste en fungerende bil.

Klokken omtrent fem om morgenen ble vi vekket av en skarp tone og en sirene fra mobiltelefonen. Vi fikk vite at nå hadde flyalarmen gått. Her var det bare å komme seg i bomberommet. Pliktskyldig kledde jeg på meg og begynte å ta på skoene da vertskapet så noe overrasket på meg. Hvor jeg skulle? Nei, ned i bomberommet, da. Olha forklarte at for det første var det ikke noe poeng, da det var et godt stykke til bomberommet. I denne bygningen var løsningen å sette seg i et rom hvor det var to vegger mellom der du satt og utenfor. Det beskytter mot glasskår og annet debris fra rakettnedslag. I tillegg nær bygningens bærende vegger.

For det andre var dette en alarm som fortalte om at nå hadde et fly tatt av fra en eller annen luftstasjon i Russland, og var neppe på vei hit. De russiske flyverne skyter raketter fra eget luftrom. Flyalarm er del av hverdagen, men de gadd sjelden å våkne av sånne bagateller. Og ganske riktig, noen minutter senere meldte luftvernappen på telefonen at faren var over. Meldingen ble avsluttet med «May the force be with you». Ukrainerne har humor.

Andreas, Olha, Vitalii og Dmytro sammen med bilen Natalia som skal videre til fronten i Kharkiv. Foto: Lene Johansen.

Oppdrag avsluttes

Hyundai Tucson 2007 er en helt grei modell, og vi hadde blitt ganske vant til den. Samtidig hadde vi sittet i den i en reise på 230 mil, som er ti mil lengre enn Lindesnes til Kirkenes. Det var på tide å gå hvert til sitt. Den opprinnelige ideen var å ta bilen hele veien til Kharkiv, men bilen skulle overhales slik at den militære enheten som skulle bruke den har en pålitelig bil. Det er såpass lang ventetid hos bilmekanikerne langs fronten, at det var like greit å ta den til en mekaniker i Kyiv.

Alle fire, vel, fem med hunden deres, ble med på overrekkelsen til mekanikeren. Vi tok bilder og etterlot et norsk flagg med hilsener til de på fronten. Vi ba alle vi møtte på å signere slik at de stridende vet at innsatsen deres blir satt pris på. Lene intervjuet mekanikeren til en video vi spilte inn for Slava Ukraini Norway. Mekanikeren ble litt overrasket av at han ble intervjuet, fordi han ikke var stridende. Lene ordnet likevel et godt intervju der han syntes det var hyggelig å snakke om hvorfor mekanikere var viktige i krigsinnsatsen.

Euro-amerikansk hovedstad

Bilen var nå ikke lenger i våre hender, og greit var det. Vi skulle ta en tur til sentrum av Kyiv etter en kjapp tepause på et lite kjøpesenter der de hadde makroner som var så store at de var et måltid i seg selv. Dette har jeg rett og slett ikke godt av. Fastlegen min er nok ikke bare begeistret for dietten på denne turen.

Makronene i Kyiv er hakket større enn de i Norge. Foto: Andreas Kolle

Selve byen har fortsatt nok av brutalisme og falleferdige blokker til å minne om sin sovjetiske fortid, eller enda verre, Drammen på 70-tallet, men sentrum var en helt annen opplevelse. Der var det store og små butikker, flotte kirker og ikke minst mange farger. Dominerende av disse fargene var naturligvis lyseblått og gult.Ved Maidan-plassen var det et blomsterbed hvor folk satte ned et flagg i jorden for soldat som hadde dødd i forsvarskampen. Der var det rett og slett en skog av ukrainske flagg.

Dette er et lite utsnitt av de mange flaggene i nærheten av Maidan-plassen

Lene observerte byen på en god måte: Den minnet henne både om en amerikansk og en europeisk storby. Amerikansk fordi bygningene var enorme og oste av makt. Europeisk fordi byggestilen var preget av stor variasjon mellom historiske perioder. Det var som en merkelig blanding av Washington DC og Paris, mente hun.

Som begge disse storbyene, var også Kyiv mest preget av at det nå var august, og da var det ferie. Det var nok av folk som hang rundt på de mange kafeene, gikk med store handleposer, så på mobiltelefonene sine på hjørnet eller tutet på hverandre fra de mange bilene. Der mange nordmenn forbinder tyrkisk mat for det meste med kebab, hadde en stor og fancy tyrkisk restaurant en flott plassering svært sentralt i byen.

Vi ble kjent med kunstneren Anastasia Shookaty, en venninne av den norske kunstneren Andreas Brekke. Hennes mann har tjenestgjør ved fronten og har vært der i flere runder. Vi hadde håpet å besøke nasjonalmuseet sammen med henne, men hun forklarte oss om at kunsten var flyttet lenger vest i landet for ikke å bli ødelagt av russiske angrep. Vi satt på en stilig kunstbokhandel med flott interiør. Som del av en økende trend i europeiske storbyer, sto det klart på flere av bordene at dette var ikke-laptop-bord. Kort fortalt: Her drikker du kaffen din og går eller bestiller noe mer, du knuger ikke på den mens du forsvinner ned i maskinen i fire timer. Sånn apropos, teen var vidunderlig.

Etter møtet med Anastasia, møtte vi vårt vertskap og fikk besøke en flott kjellerpub med anstendig utvalg av øl. Menyen var like godt delegert til Untappd. Olha fortalte oss at det fine med mange kjellerpuber er at de fungerer som bomberom. Vi hadde en pakt om å drikke så mye ukrainsk øl som mulig. Ukraina er Europas brødkurv, og kan derfor det meste av kornprodukter, øl definitivt inkludert. Dagens alkoholreklame går til bryggeriet Varvar, altså barbar, som hadde en herlig nøtteaktig golden ale. Jeg er en ny fan.

Langt fra over

Krigen var på ingen måte glemt, selv om Kyivs innbyggere ikke lot det ødelegge dagen. Uavhenighetsplassen hadde en statue hvor det sto I LOVE UKRAINE, og badet ellers i ukrainske flagg. St. Mikaelkirken var vakker som alltid, men rett ved siden av var det rustne og ødelagte stridsvogner og andre militære kjøretøy tatt fra Russland og utstilt. Byen har ikke tatt seieren på forskudd, og de vet at det er mye igjen. Samtidig oser byen av at det ikke lenger er et spørsmål om de vinner, men når.

Samtidig er virkeligheten ikke så rosenrød hele tiden. Av og til er alt strålende, og hva er det egentlig folk maser om? Andre dager blir barnesykehus og kontorer ødelagt av droneangrep. Det å dra til Kyiv er fortsatt sterkt frarådet av Utenriksdepartementet, og med god grunn. Det å kjøre bil er ikke bare en ferietur, spesielt ikke når man faktisk skal et godt stykke inn i landet, noe vi skulle. Med litt flaks får muligheten til å gjøre igjen. Det står ikke på viljen fra vår side.

Vær med å bidra på en spleisene til Slava Ukraini Norway på Vipps: 907280.

Mest lest

Arrangementer