Da vi passerte EU, forsto vi at det fortsatt er mye grums i mellommenneskelige interaksjoner. Og at det ikke er noen automatikk i at populistiske folk vil bli kvitt utlendinger.
Dersom dere har fulgt med på våre to tidligere reisebrev, vet dere at vi freste ned Sveriges motorveier med et liberalt forhold til fartsgrenser, og at vi ble forbikjørt på seksfeltsveier mens fastfoodrestauranter føk forbi. Dette er historien om kampen for å komme inn til Ukraina og kampen mot klokken da vi kom dit. Ingen skulle hindre oss fra å komme til Kyiv i dag.
EUs skjærsild, i revers!
Vi startet i relativt lille Chelm, som jeg skrev om i går. Selv om byen altså har over 60 000 innbyggere, omtrent som Sarpsborg kommune, regnes det som så lite at den har omtrent samme størrelse i Polen som Kløfta i Norge. Vi humpet oss over små landeveier på vei til grensen. Kort tid etter at vi endelig fant det Google Maps mente var en hovedvei til grensen, en som minnet mer om en norsk stikkvei til en lite besøkt kirke, kom vi bak en bil med ukrainske nummerskilter. Vi fulgte etter dem som en svært lite imponerende James Bond.
Da vi endelig kom til grensen,så vi en overkommelig kø, bortsett fra én vesentlig ting: Den beveget seg ikke. Mannen i bilen foran oss ville prate med oss, men han forsto bare ukrainsk, og vi forsto nøyaktig null av det språket. Vår ukrainske venn hjalp oss: Han mente at vi, som var frivillige, burde hoppe i køen. Undertegnede gikk til begynnelsen av køen, men det viste seg at det var ingen tollbetjenter der. Vi oppdaget fort at ukrainere mente at vi som frivillige skulle ha forrang, men vi hadde ingen forventninger om polakkene skulle dele den oppfatningen. Vi bare ventet på at de fant det for godt å slippe oss inn.
Etter mange år med Andrzej Duda som Polens ubestridte høvding, skulle man tro at tollvesenet var mer enn klare til å skyfle utlendingene ut av Polen og overrekke oss til Ukraina med en «Ikke vårt problem, tapere!». Men nei, her var samarbeidsviljen satt fast i første gir. Vi sto i en time i varmt vær og ventet. Da naturen kallet, prøvde jeg meg på en av de to festivaltoalettene som sto der, og for å sitere en populær kultfilm: «I’ve seen things you people wouldn’t believe».
Til slutt åpnet de slusene, og vi ble plassert i en kø. Der sto vi i halvannen time til. Da kom en polsk tollbetjent og så på vognkortet. Siden vognkortet ikke sto mitt navn, fordi SLAVA UKRAINI sto oppført som eier, ble vi fortalt at vi sto i feil kø. Vi tilhørte lastebilene. Forklaringen var enkel, vi var tydeligvis et foretak. Så ny kø og nye utfordringer. To timer senere, altså etter fire og en halv time, hadde de endelig godkjent vår bil. Problemet var at vi sto bak tre andre biler som ikke hadde blitt godkjent. Da jeg høflig spurte damen som hadde godkjent oss om hun kunne be de andre om å flytte bilene sine, sa hun at det måtte mannen i luken foran henne gjøre.
Dette ga meg flashback til den utdøende norske byråkratiske trass-ineffektiviteten på 1980-tallet. Instruksjonen slo norsk trass ned i støvlene, Vegvesenet unntatt. Da jeg pratet med ham, skjønte han at her var det en ny eplekjekk dust han måtte jekke ned. I en viss fart godkjente han alle de tre bilene foran, og måtte sjekke mine tall igjen. Men det var også hans fall. Fordi da jeg oppdaget at det å mase var veien til effektivitet, banket jeg høflig noen minutter senere, og så fikk jeg pass og papirer og beskjed om å komme meg unna til Ukraina.
Nå var ikke den ukrainske posten en ferie. Samtidig hadde de to ting som manglet på polsk side: et fungerende toalett og et velvillig tollvesen. Tre kvarter senere var vi sendt videre med stemplede papirer. Alle var glade og fornøyde. Jeg vet at det ikke er siste gang verken Lene eller jeg skal over grensen mellom Polen og Ukraina, men nå er jeg i det minste forberedt. Det er sikkert feil å anta for mye, men opplevelsen av å forlate EU var styggere enn jeg hadde trodd. Polen var inne, og Ukraina utenfor. Oversatt, ikke tro dere er noe, dere tilbakestående, korrupte, dumme mennesker. Vi hjelper dere fordi vi synes det er OK, og dere bør være evig takknemlige.
Kampen mot klokken – og veien
Klokken var kvart på fire da vi dro, men siden Ukraina var en time foran, var den kvart på fem. Dette ga oss en ny utfordring ettersom det var seks timer pluss til Kyiv og portforbud klokken tolv. Her var det ikke tid til å stoppe mer enn en liten gang, ettersom vi ikke hadde spist på åtte timer. Vi stoppet på en anonym bensinstasjon som mellom et glimrende utvalg av vodka og en og annen Johnnie Walker hadde lokale paninier. Dette var en mye mer spartansk variant av vår erfaring fra Polen.
Ukraina var en helt annen historie enn Polen. Der polakkene var gjennomkommersialiserte og med store veier, var de første halvannen timene fra Ustyluh i retning Kyiv gjennomført på veier så humpete at enhver lokalavis hadde hatt overskriftene dekket de nærmeste seks månedene om det hadde skjedd i Norge. Til tider følte vi oss som Aksel Lund Svindal mens vi kjørte super-G mellom hullene for ikke å skli rett ut i grøfta. Ukrainerne har en vidunderlig svart humor, og vi skjønte at de brukte veienes dårlige kvalitet som en erstatning for fartsdumper: Advarsel, kjør i kun 50 kilometer i timen, ellers går du inn i et hull og bilen blir ødelagt.
Etter hvert kom vi på noe vi kan med velvilje kalles en motorvei. Den var tofelts på sett og vis, men den hadde ganske store veiskuldre. Det var etablert praksis der at dersom noen skulle forbi, så trakk den trege bilen seg godt inn på skulderen, så du kunne fyke forbi. Motgående kjøretøy gjorde det samme på sin side, slik at det effektivt var en trefelts vei. Dette fungerte fordi ukrainerne vi møtte var, i motsetning til polakkene fra i går, opptatt av samarbeid og ikke selvopptatt hast om å komme fem sekunder raskere til neste lyskryss. Ikke til forkleinelse av verken polakker eller ukrainere generelt, altså. De hadde uansett noe til felles: Fartsgrenser var et mysterium. Våre ukrainske venner kunne senere fortelle oss at det å få fartsbot i Ukraina er vrient – da har du virkelig fortjent det.
Det er krig i Ukraina, noe du blir stadig minnet på. Det var ørtifem såkalte tsjekkiske pinnsvin langsmed veien, du vet, de kryssede stålbjelkene du har sett mange av på krigsfilmer. Det var mange barrikaderinger langs motorveien. Det som manglet, var skilter. Du fikk ikke vite at veien førte til Kyiv, eller om eventuelle veier tok deg til andre byer, før du var så nære at du skjønte det selv. Og det gjorde du stort sett ikke. Der Polen var sterkt urbanisert langsmed hovedveiene, var Ukrainas hovedveier dekorert av enorme skoger. Lene hadde lyst til å hoppe ut og plukke sopp, men jeg er glad at setebeltet fungerte så godt som det gjorde, dessuten skjønner også Lene at vi hadde en frist på å nå Kyiv.
Vi måtte stoppe, både for å bytte sjåfør og for å fylle bensin. Ekte kjærlighet er å se din elskede kjøre like svinsk som deg for å rekke å være i Kyiv før portforbudet. Da vi stoppet for å fylle diesel, som heldigvis heter det samme på ukrainsk, viste det seg at det var en mann som var ansatt ene og alene for å fylle bensin. Jeg ble sendt for å snakke med damen bak kassa, og etter dårlig linje med oversetteren vår, ble vi enige om at hun skulle fylle helt opp. Dette overrasket henne så mye at jeg skulle tro at jeg var i en sketsj fra Vazelina. «Full tank? – Ja, full tank».
Sluttspurten holdt akkurat, og vi var i Kyiv klokka halv elleve. Det befriende der var å se at folk gikk tur med hunden eller kjørte på elscooter – samme merke som i Oslo – som om ingenting hadde skjedd. Kyivs innbyggere var litt sånn «Jasså, Moskva, er det alt du har å bidra med?».
Ukraina kan ikke veiarbeid, men de kan forsvare seg mot bøller.
Vær med å bidra på en spleisene til Slava Ukraini Norway på Vipps: 907280.
