Det er med stolthet, nostalgisk glede og ikke rent lite undring jeg takket ja til å skrive noen ord om liberalisme og gratulere Liberaleren med 25 år. Stolthet og nostalgisk glede fordi min ungdomstid står i liberalismens tegn. Undring fordi jeg ikke lenger er liberalist. Eller, er jeg det? Jeg anså meg i alle fall som «ekte liberalist» da liberalisme som begrep, teori og ideologi ble lansert i Norge gjennom Fremskrittspartiets ungdom (FpU) på 1980-tallet. At liberalismen som traff FpU var et resultat av frihets- og høyrebølgen som hadde skyllet innover de fleste vestlige land i løpet av det siste tiåret, er det liten tvil om, men det måtte de riktige personene og rammebetingelsene til for at det skulle bli den kraft det faktisk ble på midten av 1980-tallet.
Jeg skal ikke påberope meg noen stor rolle i liberalismens inntog i Norge og norsk politikk; det var andre – ingen nevnt og ingen glemt – som fant opp kruttet. Men man kan kanskje si at jeg var der da det smalt. Jeg er vel i så måte det man kan kalle et tidsvitne, og vil i dette innlegget si noe om min egen politiske reise fra seriøst å diskutere hvordan man kan privatisere månen før noen tar naturressursene i bruk, til i dag å erklære meg som sosialdemokrat.
Naivt menneskesyn
Mitt største problem med liberalismen er at den er i beste fall er naiv, men mer presist udokumentert og basert på et nærmest religiøs i syn på menneskers valg og handlinger. Eller forresten, problemet er egentlig ikke liberalismen som ideologi, men med liberalister som forsøker å gjør ideologien om til politikk og fornekte konsekvensene, det er naivitet. Dette har liberalister til felles med kommunister. På spørsmål om i hvilke samfunn disse ideene har fungert i praktisk politikk og skapt gode samfunn, er svaret det samme både fra liberalister og kommunister: Et slikt samfunn har dessverre ikke eksistert – ennå. Så empirisk konsekvenskritikk av å gjøre om ideologien til politikk oppleves ikke relevant.
Som unge erklærte liberalister med teoretisk ballast fra Friedman, Hayek og Rand var mange av oss i FpU på 1980-tallet også i posisjon til å uforme politikk. Skatt var i utgangspunktet tyveri, og et onde, som likevel var nødvendig for å kunne finansiere en rettstat og forsvare landet mot indre og ytre fiender. Individets frihet og eiendomsretten var hellig og absolutt. Diskusjonen var blant annet hvor langt man kunne hevde sin eiendomsrett når det kunne tenkes å redusere andres mulighet for å utnytte sin eiendom. Her var det mange fargerike eksempler i debattene, men gjengangeren var en tenkt situasjon der noen ville sette opp en sildeoljefabrikk (jeg vet til dags dato ikke helt hva det er) på sin egen eiendom i et boligstrøk. Argumentet mot å ha regler som kunne forhindre dette var at noe slikt aldri ville skje, da ingen har interesse av å bruke en slik eiendom til det formålet. Markedsdynamikken ville ta seg dette, og behovet for regulering var følgelig unødvendig.
Sosialhjelp, helsetjenester og pensjoner skulle selvfølgelig være opp til den enkelte, og organiseres av private, forsikringsselskaper, frivillighet og veldedighet. Skeptikere hevdet at mange da ikke ville kjøpe nødvendig forsikring, og at de som hadde mye ikke nødvendigvis ville dele med dem som trengte det gjennom frivillighet. Troen på enkeltmennesket og individets evne til å handle i tråd med sine egne kortsiktige og langsiktige interesser bare de får beholde sine inntekter og ikke overbeskyttes av statens «klamme hånd», trumfet for oss «ekte» liberalister slike argumenter.
For noen få år siden fikk jeg et gjenhør med et av disse argumentene. Da var det en valgkampmedarbeider fra (partiet) Liberalistene som i ramme alvor hevdet at når helsevesenet ble finansiert av forsikringer og egenbetaling, ville folk i sin egen interesse trene mer og spise sunnere for å spare seg framtidige helseutgifter. Det hen da faktisk måtte mene var at det er manglende økonomiske incentiver som gjør at folk pådrar seg fedme, rusmiddelavhengighet eller andre alvorlige livsstilssykdommer.
Folk handler ikke i tråd med sine objektive interesser
Mange av Liberalerens lesere vil kanskje mene at jeg her raljerer og setter ting for mye på spissen, og det har de kanskje rett i, men her er vi ved kjernen av min kritikk mot liberalismen når den skal bli politikk. Det finnes ikke teori eller empiri som underbygger troen på at de fleste mennesker handler i tråd med deres kortsiktige – så vel som langsiktige interesser, eller at de faktisk har oversikt over hva disse er. Tvert imot har forskning innen psykologi, sosiologi og atferdsøkonomi vist at mennesker ofte handler ut fra svært begrenset rasjonalitet. Vi har ikke alltid full informasjon, og selv når vi har det, bruker vi mentale snarveier (heuristikker) som kan føre til irrasjonelle beslutninger. Menneskelig atferd er også sterkt påvirket av følelser, som ikke nødvendigvis er i tråd med våre objektive interesser. Sosiale normer og kulturelle verdier spiller også en stor rolle i beslutningsprosesser. Psykologien peker på at mye av vår atferd er drevet av ubevisste motiver som vi ikke er klar over. Dette kan føre til handlinger som tilsynelatende går imot våre objektive interesser. Mennesker er utsatt for en rekke kognitive feil, som bekreftelsestendens, overkonfidens, og tapsaversjon, som kan påvirke våre beslutninger og føre til handlinger som ikke nødvendigvis er i vår objektive interesse.
Selv det frie marked er ikke rasjonelle økonomiske vurderinger, men også i stor grad følelser, fordommer og inkompetanse. Økonomenes forutsetning om «the economic man» som handler rasjonelt i tråd med sine objektive langsiktige økonomiske interesser er en forestilling som på microplan er direkte feil. (For ikke å bli misforstått her; jeg er enig i at markedet, til tross for sine tilkortkommenheter, er betydelig mer rasjonelt, kunnskapsbasert og effektivt enn planøkonomi styrt av politikere.)
Man kan heller ikke bygge politikk på visse universelle eller naturgitte moralske rettigheter, da slike ikke finnes. Alle rettigheter – enten det er individenes frihet, eiendomsrett eller menneskerettigheter – er sosialt-, kulturelt- eller politisk besluttet og konstruert. Samfunnets normer og rettigheter er slik de er fordi et flertall, eller noen med økonomisk-, kulturell-, eller militær makt, har innrettet dem slik.
Kunnskap, ikke tro om konsekvensene av politikk
Det var erfaringsbasert, empirisk og teoretisk kunnskap om menneskers manglende evne til å vurdere og hensynta sine – særlig langsiktige – interesser på bekostning av umiddelbar behovstilfredstillelse som jeg har beskrevet ovenfor, som i sin tid fikk meg til å erklære at jeg ikke lenger var liberalist. Når man får en slik erkjennelse, kan man ikke lenger avfeie at mange mennesker i samfunnet vil gå til grunne og dø som et resultat av den politikk man foreslår, med at bare individet får frihet, vil de ta de rette valg og at problemet ikke oppstår.
Når vi vet at verken folk eller marked har innsikt i eller nødvendigvis handler i tråd med sine objektive kortsiktige- eller langsiktige interesser, må konsekvensene erkjennes, og vi må vurdere om dette er et samfunn vi faktisk ønsker. Vi kan ikke bare naivt og nærmest religiøst postulere at bare individene selv får bestemme over seg selv vil de fatte de riktige beslutninger som ikke bare vil være i deres egen – men også i samfunnets og fellesskapets – interesse. Hvis kvalitetssikret kunnskap tilsier f.eks. at konsekvensen av en gitt politikk vil være at 10% av befolkningen ikke får helsehjelp, sulter, ikke får utdanning eller vil mangle bolig fordi de på et tidspunkt tok feil valg, må man enten si at dette er ok, eller ta konsekvensen at man ikke ønsker en slik politikk. Man kan ikke lulle seg inn i en forestilling om at bare enkeltmennesker får tilstrekkelig frihet og staten holder seg vekk, vil det oppstå en Kardemommeby hvor alle er snille og greie og gjør kloke valg for seg og samfunnet. Konsekvensene av den politikken man tar til orde for må altså erkjennes og tas stilling til.
I mange tilfeller vil også jeg mene at mennesker må tåle både uflaks og konsekvensen av sine egne dumme valg uten at dette belastes andre. Det må imidlertid vurderes konkret på hvert enkelt område om konsekvensene av en gitt politikk bidrar til et samfunn vi ønsker.
Den 20 år gamle meg ville i 1984 ha beskrevet den 60 år gamle meg i 2024 med overnevnte holdninger som sosialist eller i beste fall sosialdemokrat. Kanskje har den 20 år gamle meg et poeng. Selv vil jeg si jeg nå tilhører den liberale høyresida, men til de fleste praktiske formål dekkes den godt inn i definisjonen av sosialdemokrati.
Liberalismen er slik jeg ser det et godt verdisett som tar utgangspunkt i individets frihet, markedsøkonomi og retten til privat eiendom. Når det skal utformes politikk og normer i et samfunn, må imidlertid disse verdiene avveies mot andre verdier, basert på kunnskaper om konsekvensene av ulike typer politikk, reguleringer eller mangel på slike. Det er mange negative konsekvenser av statlig eller kommunal regulering og andre former for intervensjon, men det vil også oppstå negative konsekvenser av at det ikke reguleres og interveneres. (For at ingen skal være i tvil mener jeg både politisk og ideologisk at staten i dagens Norge finansierer og regulerer altfor mye.)
Liberaleren har definert seg som en plattform for den liberale høyresiden i politikken, ikke bare en studiesirkel for liberalisme som religiøse følelser og tro. Denne plattformen har i 25 år vært – og vil i framtida være – viktig for alle oss som har den ryggmargsrefleks at selv om individers egne valg og markedet slett ikke er perfekt, er det som oftest bedre enn politikeres vurderinger på vegne av andre. Det er viktig for oss alle å bli minnet på at ikke alle problemer eller utfordringer kan og bør løses av staten eller gjennom politiske beslutninger. Liberaleren vil derfor også i de neste 25 år være viktig i et samfunn der mange ser ut til å tro at bare staten griper inn med forbud eller særlig bevilgninger, vil alle problemer løses.
