31. juli svarte Klassekampens redaktør Mari Skurdal på et innlegg med kritikk mot kåringen av vår tids 10 fremste intellektuelle. I sitt var utdypet hun kriteriene. De ti er personer Klassekampen mener «bidrar positivt til offentlig debatt og ideproduksjon.»
Innlegget til Skurdal het «En klokere offentlighet» og var et svar til kritikken fra Karin Glæstad Vilming; Klokt eller kleint?.
Jeg skrev et svar, men har du ikke fått beskjed i løpet av en ukes tid så kommer ikke innlegget på trykk. Derfor publiseres min kommentar til redaktørens innlegg her:
Intellektuelle bidrar positivt
Klassekampens redaktør Mari Skurdal svarer i et innlegg 31. juli på kritikken mot avisens kåring av Norges 10 fremste nålevende intellektuelle. Kritikken har særlig handlet om tre forhold. To av dem er disse; at avisen har vært for dårlig til å få frem hva det er å være intellektuell og at kåringen ikke passer for en avis på venstresiden (som heller bør løfte frem vanlige folk).
I innlegget til Skurdal (hvorfor står det ikke på leder- eller kommentarplass?) utdyper hun formålet med kåringen: «I sommer har Klassekampen trukket fram ti personer vi mener bidrar positivt til offentlig debatt og idéproduksjon.» Og: «Vi ønsket å se hva som hadde forandre seg siden 2005, både med blikk på personer og endringer i offentligheten de inngår i og temaene dagens intellektuelle arbeider med.»
Jeg synes serien har vært interessant. I vår tids fragmenterte og mangfoldige medievirkelighet skal det kanskje litt til å finne ut hva avisen selv opplyste var hensikten: «Hvem evner å trekke linjer og se sammenhenger, peke på utfordringer og skissere løsninger på de utfordringene vi står overfor?»
Min kritikk har likevel en annen vinkling: Klassekampen løfter stafettpinnen, efter Dagbladets kåring i 2005. Avisen har intervjuet fem av dem som ble kåret av Dagbladet, og skrev i den sammenheng: «I sommer kårer vi landets ti fremste tenkere: dem som rydder i kaoset, skjerper tanken, avslører når særinteresser forkles som allmenninteresser og bidrar til å stake ut samfunnskursen.» Klassekampen hadde nylig en kåring av de 100 fremste bøkene, efter innspill fra leserne. Men det passer tydeligvis ikke når intellektuelle skal utpekes: «Etter innspill fra de som ble pekt ut som datidas fremste offentlig intellektuelle av Dagbladet i 2005, har Klassekampen falt ned på ti nye navn for vår tid.» Jeg skulle gjerne visst hvorfor Klassekampen har valgt å ikke be om innspill fra sine lesere om hvem som inspirerer til de store tankene.
Jeg skal ikke påstå at Klassekampens 10 utvalgte var forutsigbare. Jeg savnet likevel liberale blant de 10. Er det ingen samfunnskritikk i vår tid som kommer fra liberale tenkere? Det passer kanskje Klassekampen at når de skal ha med et alibi fra høyresiden er det en person som har blitt mer og mer konservativ; Minervas redaktør Nils August Andresen. At Deeyah Khan er blant Klassekampens ti utvalgte var en positiv overraskelse. Både fordi jeg mener hun representerer en liberal samfunnskritikk (uansett om hun ikke selv oppfatter sitt prosjekt slik), og fordi samfunnskritikk kan komme på andre måter enn gjennom bøker, artikler og essays.
Fremfor kun å kritisere Klassekampen for mangel på liberale stemmer har nettavisen Liberaleren valgt å gjennomføre sin egen kåring der hensikten er å finne de fremste nålevende liberale tenkere og provokatører. Gjennom bøker, artikler, utredninger og deltagelse i samfunnsdebatten reiser disse personene liberal kritikk av vårt samfunn, og setter liberale dilemmaer og løsninger på vår tids utfordringer under debatt. Og i motsetning til Klassekampen har Liberaleren invitert leserne til å komme med forslag.
