Libertarianismen lever

Til min store overraskelse fant jeg nylig en artikkel i Liberaleren som slår fast at libertarianismen er død. Dette er Civita-økonomen Lars Peder Nordbakkens påstand i artikkelen «Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen» (25. juni 2024). Nordbakken nøyer seg ikke bare med å slå fast at libertarianismen er død. Hans artikkel inneholder også en rekke innvendinger mot libertariansk politisk filosofi. Nordbakkens kritikk av libertarianismen er omfattende. Her er noen eksempler: (1) Libertarianismen har «problematiske tilbøyeligheter» og er «farlig». (2) Libertarianismen har et «avstumpet frihetsbegrep». (3) Libertarianismen har en «uberettiget statsskrekk». (4) Libertarianismen har en «problematisk omgang med … demokratiet». (5) Libertarianismen har «enkle løsninger», og den er preget av en «institusjonell analfabetisme». (6) Libertarianismen «trenger en alternativ virkelighet for å fungere, inklusive «alternative fakta»». 

Hvis Nordbakken har rett, så har de av oss som forsvarer libertarianismen et alvorlig problem. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at vi libertarianere kan ta det med ro. Det er ingenting ved Nordbakkens artikkel det er noen grunn til å miste nattesøvnen over. 

1. Er libertarianismen død?

Nordbakkens påstand om libertarianismens død er ikke bare en overdrivelse, men helt feil. Det har aldri vært større interesse for libertarianske ideer både innenfor og utenfor akademia. Den libertarianske bevegelsen i vid forstand lever i beste velgående. En grunn til dette er Internett. Det finnes i dag en rekke ulike medieplattformer på Internett (f.eks. YouTube-kanaler) som driftes av libertarianere eller som ofte diskuterer og kritisk vurderer libertarianske ideer. Dette gjelder ikke minst i USA. En annen grunn til den tiltagende interessen for libertarianske ideer er at Argentina i november i fjor valgte den selverklærte libertarianeren og anarko-kapitalisten Javier Milei som ny president. Dette har gjort at mange er blitt mer nysgjerrige på hva libertarianisme er. Milei har blitt verdenskjent for slagordet «Lenge leve friheten, for helvete!». Dette slagordet reiser spørsmålet om hva som ligger i hans libertarianske ide om frihet, og hvorvidt libertarianismens frihetsbegrep er avstumpet.

I akademia har interessen for libertarianske ideer og teorier innenfor ulike fagfelt vært tiltagende de siste tiårene. Dette gjelder spesielt fagområder som politisk teori, demokratiteori, rettsteori og sosialøkonomi. Selv om akademia er dominert av venstrevridde akademikere, er det ingen overdrivelse å si at interessen for libertarianske ideer aldri har vært større. Dette gjelder ikke minst innenfor de fagområder hvor jeg har mine forskningsinteresser – politisk teori, demokratiteori og rettsteori. 

Det er verdt å nevne at Matt Zwolinski og John Tomasi nylig publiserte en svært god og interessant bok om libertarianismens historie. Tittelen er: The Individualists. Radicals, Reactionaries, and the Struggle for the Soul of Libertarianism (Princeton University Press, 2023). Dette er historien om libertarianismen som en radikal versjon av klassisk liberalisme. Libertarianismens historie starter på midten av 1800-tallet med sentrale bidrag levert av engelske Herbert Spencer, franske Frédéric Bastiat og amerikanske Lysander Spooner.¹ 

Klassiske liberaliser og libertarianere er enige om at alle personer har en fundamental rett til frihet – det som kan kalles en Lockeansk rett til frihet: Enhver person har en rett til å leve sitt liv slik han eller hun selv mener er best uten innblanding fra andre eller staten – såfremt man ikke krenker andre personers rettigheter. Klassiske liberalister og libertarianere er imidlertid uenige om hvilken vekt eller styrke denne rettigheten har, og dette har betydning for hvilket politisk system de mener er rettferdig. Libertarianere antar at denne rettigheten er en absolutt eller en nesten absolutt rettighet,² og dette er en viktig grunn til at libertarianere enten er minarkister eller anarkister. Minarkister forsvarer en minimalstat eller en nattvekterstat som kun har som oppgave å beskytte våre libertarianske rettigheter, og dette krever utelukkende et politi, et rettsvesen og et forsvar.³ Libertarianske anarkister eller anarko-kapitalister antar at en stat er uforenlig med individers libertarianske rettigheter, og at alle statens funksjoner enten kan privatiseres eller elimineres.⁴ 

Klassiske liberalister antar at den Lockeanske retten til frihet er en rettighet som bør ha et sterkt vern, men de åpner for at det finnes spesielle eller ekstraordinære situasjoner hvor konkurrerende etiske hensyn er så tungtveiende at denne fundamentale retten bør settes til side. Dette åpner døren for klassiske liberalisters forsvar av en semi-minimalstat – en stat som er noe mer omfattende enn en minimalstat. De antar gjerne at det er tillatelig for staten å bruke tvang for å innkreve skatter til (1) et sikkerhetsnett som skal hjelpe personer som ikke er istand til å livnære seg selv og (2) visse kollektive goder som infrastruktur og forskning.⁵ 

2. Akademiske dyder og laster

Nordbakken fremsetter en kritikk av libertarianismen hvor akademiske dyder som klarhet og presisjon er fraværende. Dette undergraver naturlig nok kritikkens verdi. På den ene siden kritiserer Nordbakken libertarianismen, men han forklarer aldri hva han mener med libertarianisme. Til tross for at han hevder at det er et behov for et «oppgjør med den dødsdømte libertarianismen», forteller han oss aldri hva som er hovedideene i denne farlige «dødsdømte» retningen innenfor politisk teori. Dette gjør at det er umulig for en leser å vurdere hvorvidt Nordbakkens kritikk treffer målet eller ikke.

På den annen side snakker Nordbakken varmt om det han kaller «den ekte liberalismen», som han selv forsvarer. Problemet er at han aldri forklarer hva som kjennetegner denne såkalte «ekte» versjonen av liberalisme. I sin kritikk av anarko-kapitalisten Murray Rothbard sier han riktignok at den ekte liberalismen dreier seg om «en levende og virksom frihet for alle». Dette er imidlertid bare en vag og floskelaktig formulering uten noen informasjonsverdi. 

3. Libertarianismen og den Lockeanske retten til frihet

Libertarianismen er en politisk filosofi som på ulike måter forsvarer en Lockeansk rett til frihet. Vi har en rett til å leve våre separate liv slik vi selv mener er best uten innblanding fra andre eller staten – såfremt vi ikke krenker andre personers rettigheter. En rettighetskrenkelse viser til en handling som invaderer et annet individs person eller eiendom. En personinvasjon viser for eksempel til mord eller voldtekt. En eiendomsinvasjon viser for eksempel til tyveri, kontraktsbrudd og visse former for bedrageri.⁶

Den Lockeanske retten til frihet innebærer at vi har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom til å forfølge og realisere våre mål og prosjekter – enten dette dreier seg om religion, livssyn, politikk, meningsutveksling eller kjøp og salg av ulike varer og tjenester (inkludert narkotika, organer og seksuelle tjenester). Vår rett til frihet er kun en negativ rettighet – en rett til ikke-innblanding. Så lenge vi respekterer andre personers rettigheter har vi en rett til å leve våre liv slik vi selv ønsker, og andre har en negativ plikt til ikke å blande seg inn i våre liv med tvang.

Den Lockeanske retten til frihet består av en rett til selveierskap og en rett til privat eiendom over ytre ressurser. (1) Retten til selveierskap: Vi eier oss selv – vi eier vår person. Det vil si at vi eier vår kropp, våre evner og talenter, vårt arbeid og fruktene av vårt arbeid. Ideen er at vi har en eksklusiv rett til å bestemme hvordan vi vil bruke disse personlige ressursene. Retten til selveierskap reflekterer ideen om at samtykke har en moralsk transformativ karakter. Det vil si at det er visse ting det ikke er tillatelig å gjøre mot en person uten hennes samtykke, som det er tillatelig å gjøre mot henne med hennes samtykke. Samtykke utgjør for eksempel forskjellen mellom frivillig sex og voldtekt.  

Det er en uadskillelig sammenheng mellom den libertarianske ideen om selveierskap og personlig ansvar. Hver og en av oss har en rett til å bruke oss selv slik vi selv velger, og vi har et personlig ansvar for hvordan vi velger å bruke vår person og vårt liv. Dette inkluderer et ansvar for hvordan vi velger å utvikle og bruke våre evner og ferdigheter. Som selveiere, er hver enkelt av oss ansvarlig for våre egne valg, og dette betyr at jeg – og jeg alene – må ta konsekvensene av mine valg og ikke påføre andre kostnadene av mine valg uten deres samtykke. Libertarianere antar med andre ord at selveierskap pålegger oss et radikalt personlig ansvar.

(2) Den private eiendomsretten: Hvis A har en eiendomsrett over en ting eller ressurs X, så har A en rett til å bestemme hvordan X skal brukes eller disponeres, og en rett til å ekskludere andre fra å bruke X uten As samtykke. Libertarianere antar at man kan tilegne seg en privat eiendomsrett over ytre (ikke-personlige) ressurser ved å gå gjennom to hovedtyper prosedyrer. Den første dreier seg om at vi kan oppnå en privat eiendomsrett over en ressurs gjennom frie eiendomstransaksjoner, som markedstransaksjoner, gaver, arv, osv. Den andre dreier seg om at vi har en rett til å tilegne oss en eiendomsrett over ueide ting eller ressurser dersom visse vilkår er oppfylt. Alle libertarianere er enige om den første prosedyren. Libertarianere har imidlertid ulike teorier når det gjelder retten til å tilegne seg en privat eiendomsrett over naturressurser.⁷ 

Den Lockeanske retten til frihet utgjør det moralske fundamentet for å avlede mer kjente moralske rettigheter, som retten til kontraktsfrihet, retten til foreningsfrihet, retten til religionsfrihet og retten til ytringsfrihet. Våre moralske rettigheter definerer et domene eller en jurisdiksjon, hvor vi som rettighetshavere har frihet til å velge hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom til å forfølge våre mål uten innblanding fra andre personer eller staten. 

En sentral ide i libertarianske rettighetsteorier er at våre moralske rettigheter er en form for eiendomsrettigheter. En rettighet er en eiendomsrett til fysiske ressurser. Det vil mer presist si at en rettighet er en eksklusiv rett til å bruke eller disponere bestemte fysiske ressurser til bestemte tidspunkt. Fysiske ressurser viser til (a) fysiske rom og (b) fysiske objekter. Fysiske objekter inkluderer med nødvendighet vår person eller vår kropp og kan inkludere andre personers kropper⁸ eller ulike fysiske ting som en fotball, bil eller PC. Som Hillel Steiner påpeker, utgjør (a) og (b) en handlings fysiske komponenter.⁹ Alle våre handlinger involverer bruken av vår kropp og bevissthet i rom og tid, og det å handle er (a) å okkupere fysiske rom og (b) bruke bestemte fysiske objekter. 

Moralske rettigheter er eiendomsrettigheter som fordeler handlingsrom og frihet (fra innblanding), og hver persons handlingsrom består av fysiske ressurser den enkelte rettmessig kontrollerer. Hver enkelt persons rettigheter er eiendomsrettigheter til fysiske ressurser som avgrenser hvert vårt handlingsrom, og som bestemmer hva som er innenfor og utenfor hver vår jurisdiksjon. Dette betyr at rettigheter som retten til foreningsfrihet, retten til religionsfrihet og retten til ytringsfrihet, er eiendomsrettigheter – i den forstand at de er rettigheter til å bruke vår person (vår kropp og våre kognitive evner) og våre øvrige fysiske ressurser (vår PC, vårt hus, osv.) på den måten vi selv velger for å forfølge våre mål og prosjekter.

Hvorfor har vi libertarianske rettigheter? Libertarianere har ulike svar på dette spørsmålet. Noen libertarianere forsvarer en konsekvensialistisk eller utilitaristisk teori. Andre libertarianere forsvarer en statusbasert begrunnelse av rettigheter, som har en deontologisk karakter. I likhet med mange libertarianere i den naturrettslige tradisjonen mener jeg at denne typen argumenter kommer best ut.¹⁰ Våre libertarianske rettigheter er basert på respekt for personers status som tenkende aktører med separate liv. Vi er personer som har en spesiell status som setter grenser for hvordan det er tillatelig for andre å behandle oss, og våre libertarianske rettigheter utgjør disse grensene. To ideer om personers status som tenkende aktører med separate liv, spiller en viktig rolle i min Nozickeanske tilnærming til å begrunne libertarianske rettigheter. Den første er at vi har en spesiell status i egenskap av vår evne til å gi våre liv mening, og vår evne til å forfølge mål og prosjekter som har en unik betydning og verdi i og for våre separate liv (det eneste livet hver av oss har). Den andre ideen er at vi har en spesiell status i egenskap av å være personer som er ressurser for våre egne liv og våre egne mål – og ikke ressurser for andre personers liv og deres mål. Hver og en av oss har våre egne mål og prosjekter som har fundamental betydning for hver av oss i hvert vårt liv, og vi eksisterer ikke for å brukes som midler eller ressurser for andres mål og prosjekter. Respekt for vår spesielle status som tenkende aktører med separate liv krever at vi har en rett til å velge hvordan vi vil leve våre liv uten innblanding fra andre personer eller staten – såfremt vi ikke krenker andre personers rettigheter. 

I lys av den foregående skissen av noen av de sentrale ideene i libertarianismen, kan man reise spørsmålet om Nordbakken har rett i at libertarianismen har et «avstumpet frihetsbegrep». Jeg vil overlate til Liberalerens lesere å vurdere hva som er et overbevisende svar på dette spørsmålet. 

4. Anti-fritaksprinsippet

Har libertarianismen det Nordbakken kaller en «uberettiget statsskrekk»? For å vurdere dette spørsmålet kan det blant annet være verdt å se nærmere på en sentral libertariansk ide om tillatelig bruk av tvang, som kommer til uttrykk i det som kan kalles «anti-fritaksprinsippet»: Staten og dens representanter er bundet av de samme moralske krav som oss privatpersoner. Dette prinsippet kommer allerede til uttrykk i John Lockes klassiske liberalisme: “The Injury and the Crime is equal, whether committed by the wearer of the Crown, or some petty Villain. The Title of the Offender, and the Number of his followers make no difference in the Offence, unless it be to aggravate it”.¹¹ Anti-fritaksprinsippet har senere blitt adoptert av en rekke libertarianske tenkere. Her er noen eksempler. 

• Murray Rothbard
  In contrast to all other thinkers, left, right, or in-between, the libertarian refuses to give the State the moral sanction to commit actions that almost everyone agrees would be immoral, illegal, and criminal if committed by any person or group in society. The libertarian, in short, insists on applying the general moral law to everyone, and makes no special exemptions for any person or group.¹²
  
• Robert Nozick
  Moral philosophy sets the background for, and boundaries of, political philosophy. What persons may and may not do to one another limits what they may do through the apparatus of a state, or do to establish such an apparatus. The moral prohibitions it is permissible to enforce are the source of whatever legitimacy the state’s fundamental coercive power has.¹³
  
• Auberon Herbert
  What one man cannot morally do, a million of men cannot morally do, and government, representing many millions of men, cannot do.¹⁴

Anti-fritaksprinsippet har radikale følger når det gjelder spørsmålet om hva som utgjør moralsk tillatelig bruk av statlig tvang og vold. Dersom man tar dette prinsippet alvorlig, så er det kun tillatelig for staten å bruke tvang eller vold i situasjoner hvor privatpersoner kan rettferdiggjøre bruk av tvang eller vold. På den ene siden innebærer anti-fritaksprinsippet at dersom det er moralsk sett utillatelig for meg å tvinge mine naboer til å betale 5 000 kroner i måneden til veldedighet eller til å bygge en ny opera, så er dette også utillatelig for staten. På den annen side innebærer prinsippet at dersom det er tillatelig for meg å bruke tvang for å forsvare meg selv (eller uskyldige tredjeparter) mot vold eller rettighetskrenkelser, så er dette også tillatelig for stater og deres representanter (f. eks. politiet eller militæret). 

5. Demokrati og libertarianisme

En av Nordbakkens hovedinnvendinger mot libertarianismen er at den har en «problematisk omgang med demokratiet». Selv om det er langt fra klart hva han mener med det, så går jeg ut fra at hans innvendig hovedsakelig dreier seg om at libertarianere er kritiske til demokratiet generelt og demokratiske velferdsstater spesielt. I resten av denne artikkelen vil jeg forklare hvorfor det er gode grunner til at libertarianere retter et kritisk søkelys på demokratiet. 

Både utenfor og innenfor akademia er et romantisk syn på demokratiet utbredt. En sentral dimensjon ved det romantiske synet på demokratiet er ideen om at en demokratisk styreform gir oss politisk makt til å styre over våre egne liv. Ideen er at demokratiet gir oss kontroll over livene våre ved å tildele oss politisk makt gjennom retten til å stemme og retten til å stille til valg. Disse juridiske rettighetene gir oss en lik rett til politisk makt – en rett til å ivareta og fremme våre interesser på like vilkår. Retten til politisk deltagelse i et demokrati gir oss kontroll over våre liv gjennom å gi oss muligheten til å påvirke politiske prosesser og beslutningsutfall som har avgjørende betydning for våre livsutsikter. Et demokrati er en form for et kollektivt selvstyre, hvor borgere har en rett til politisk deltagelse som gir dem et viktig verktøy til å forhindre at de blir dominert av andre. I Nordbakkens terminologi er demokratiet en styreform hvor frie borgere har en «politisk rett til å påvirke spillereglene man lever under». 

Libertarianere avviser dette romantiske bildet av demokratiet og retter søkelyset på faren for demokratisk flertallstyranni – det vil si faren for at demokratiske flertall krenker våre libertarianske rettigheter. Utgangspunktet er det faktum at i et demokrati med millioner av velgere så er hver enkelt stemme ubetydelig med tanke på å påvirke utfallet av et valg eller påvirke spillereglene man lever under. Lysander Spooner beskriver treffende problemet: “A man is none the less a slave because he is allowed to choose a new master once in a term of years. Neither are a people any the less slaves because permitted periodically to choose new masters. … Of what appreciable value is it to any man, as an individual, that he is allowed a voice in choosing these public masters? His voice is only one of several millions”.¹⁵

Et demokrati gir ikke hvert enkelt individ makt og myndighet til å styre over sitt liv. Det er flertall som tildeles makt og myndighet. I et demokrati er hvert enkelt individ så godt som maktesløst. Det er flertallet som har politisk makt til å bestemme hvordan vi skal leve våre liv,¹⁶ og en stor andel av demokratiske flertall i den virkelige verdens demokratiske stater består av politisk uvitende og irrasjonelle velgere.¹⁷ Flertallet kontrollerer staten (dvs. statens tvangsapparat) som kontrollerer individer. Dette betyr at det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om det overhodet er meningsfullt å snakke om at demokratiet utgjør et verktøy vi som individer har til å påvirke spillereglene vi lever under, eller et verktøy for å forhindre at vi blir dominert av andre.

En sentral ide i libertarianismen er at vi har en grunnleggende moralsk rett til å bestemme over vårt eget liv, men individer eller grupper av individer – inkludert demokratiske flertall – har ingen grunnleggende moral rett til å bestemme hvordan andre skal leve sine liv. Jeg har ingen autoritet eller rett til å bestemme over deg og ditt liv, og du (eller demokratiske flertall) har ingen rett til å bestemme over meg og mitt liv. Libertarianere – både minarkister og anarkister – forsvarer et politisk system som respekterer vår Lockeanske rett til frihet. Det vil si et politisk system hvor vi som individer har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom på den måten vi selv mener er verdifullt og meningsfullt i våre separate liv i stedet for at staten eller velmenende politikere får bestemme hvordan vi skal leve våre liv og disponere de ressurser vi rettmessig har tilegnet oss. Et libertariansk politisk system som respekterer den Lockeanske retten til frihet vil på denne måten desentralisere og avpolitisere beslutningsmyndighet.¹⁸ Politisk makt overføres fra politikere og byråkrater til det enkelte individ. 

6. Fortellingen om en slave

Robert Nozicks fortelling om en slave («the Tale of the Slave») illustrerer på en treffende måte hva libertarianere mener er problemet med demokratiet og demokratisk flertallsstyre. Fortellingen beskriver ni scenarioer, og Nozick oppfordrer oss til å tenke oss at fortellingen er om oss selv:  

1. There is a slave completely at the mercy of his brutal master’s whims. He often is cruelly beaten, called out in the middle of the night, and so on. 
2. The master is kindlier and beats the slave only for stated infractions of his rules (not fulfilling the work quota, and so on). He gives the slave some free time.
3. The master has a group of slaves, and he decides how things are to be allocated among them on nice grounds, taking into account their needs, merit, and so on.
4. The master allows his slaves four days on their own and requires them to work only three days a week on his land. The rest of the time is their own. 
5. The master allows his slaves to go off and work in the city (or anywhere they wish) for wages. He requires only that they send back to him three-sevenths of their wages. He also retains the power to recall them to the plantation if some emergency threatens his land; and to raise or lower the three-sevenths amount required to be turned over to him. He further retains the right to restrict the slaves from participating in certain dangerous activities that threaten his financial return, for example, mountain climbing, cigarette smoking.
6. The master allows all of his 10,000 slaves, except you, to vote, and the joint decision is made by all of them. There is open discussion, and so forth, among them, and they have the power to determine to what uses to put whatever percentage of your (and their) earnings they decide to take; what activities legitimately may be forbidden to you, and so on. … If the master contracts this transfer of power so that he cannot withdraw it, you have a change of master. You now have 10,000 masters instead of just one; rather you have one 10,000-headed master. 
7. Though still not having the vote, you are at liberty (and are given the right) to enter into the discussions of the 10,000, to try to persuade them to adopt various policies and to treat you and themselves in a certain way. They then go off to vote to decide upon policies covering the vast range of their powers. 
8. In appreciation of your useful contributions to discussion, the 10,000 allow you to vote if they are deadlocked; they commit themselves to this procedure. After the discussion you mark your vote on a slip of paper, and they go off and vote. In the eventuality that they divide evenly on some issue, 5,000 for and 5,000 against, they look at your ballot and count it in. This has never yet happened; they have never yet had occasion to open your ballot. 
9. They throw your vote in with theirs. If they are exactly tied your vote carries the issue. Otherwise it makes no difference to the electoral outcome.¹⁹

Denne historien om en slave er en tankevekkende fortelling som alle bør ta seg tid til å reflektere over – uavhengig av om man er libertarianer eller ei. 

7. To avsluttende spørsmål 

La meg avslutte med to spørsmål til Nordbakken og Liberalerens lesere. 

1. I hvilket scenario 1–9 i fortellingen opphører du å være en slave? Er du ikke lenger en slave når du kommer til slutten av fortellingen (dvs. scenario 8 og 9)? (Et oppfølgingsspørsmål spesielt til Nordbakken: Er man en «institusjonell analfabet» dersom man mener at man fortsatt er en slave i scenario 8 og 9?)

2. Hva er den relevante forskjellen mellom det norske demokratiet og det politiske systemet Nozick beskriver i scenario 9? 

Referanser

Bastiat, Frédéric. 1850/2012. The Law. I “The Law,” “The State,” and Other Political Writings, 1843-1850. The Collected Works of Frédéric Bastiat. Carmel: Liberty Fund.

Brennan, Jason (2016). Against Democracy. Princeton: Princeton University Press.

Caplan, Bryan (2007). The Myth of the Rational Voter. Princeton: Princeton University Press. 

Caplan, Bryan (2023). Voters as Mad Scientists. Essays on Political Irrationality. Fairfax: Bet On It Books.

Ekeli, Kristian Skagen (2019). «Politisk uvitenhet, stemmeretten og velgeres moralske ansvar», Norsk filosofisk tidsskrift, 54(3): 151-166. 

Ekeli, Kristian Skagen (2020). «Respekt for personer, epistemiske plikter og klanderverdig politisk uvitenhet», Norsk Filosofisk Tidsskrift, 55(2-3): 199-213.

Ekeli, Kristian Skagen (2022a). “Toleration, Respect for Persons, and the Free Speech Right to do Moral Wrong”. I Mitja Sardoc (red.), The Palgrave Handbook of Toleration. Palgrave Macmillan, ss. 149-172.

Ekeli, Kristian Skagen (2022b). “Er økonomisk frihet en trussel mot politisk frihet?», Liberaleren, 14. oktober 2022.

Ekeli, Kristian Skagen (2025). “Libertarianism and Hate Speech”. I E. Heinze, N. Alkiviadou, 

T. Herrenberg, S. Parmar og I. Tourkochoriti (red.), The Oxford Handbook of Hate Speech. Oxford: Oxford University Press. 

Friedman, David. 2014. The Machinery of Freedom. Guide to a Radical Capitalism (3. utgave publisert på eget forlag). 

Gordon, David (2022). “Minimal Statism”. I M. Zwolinski og B. Ferguson (red.), The Routledge Companion to Libertarianism. London: Routledge, ss. 204-214. 

Herbert, Auberon (1978). The Right and Wrong of Compulsion by the State and Other Essays. Indianapolis: Liberty Fund.

Huemer, Michael (2013). The Problem of Political Authority. Palgrave Macmillan.

Huemer, Micheal (2022). “The Illusion of Authority”. I M. Huemer, D. Layman og M. Zwolinski, Is Political Authority an Illusion? New York: Routledge, ss. 13-64.

Locke, John (1689/1988). Two Treatises of Government. Cambridge: Cambridge University Press.

Mack, Eric (1995). “The Natural Right of Property”, Social Philosophy and Policy, 27(1): 53-78. 

Mack, Eric (2018). Libertarianism. Cambridge: Polity Press. 

Molinari, Gustave de (1849/2009). The Production of Security. Auburn: Ludwig von Mises Institute.

Nozick, Robert (1974). Anarchy, State, and Utopia. Oxford: Blackwell. 

Rothbard, Murray (1998). The Ethics of Liberty. New York: New York University Press. 

Rothbard, Murray (2006). For a New Liberty. Auburn: Ludwig von Mises Institute.

Spencer, Herbert (1851/2022). Social Statics. Wroclaw: Amazon Fulfilment. 

Spooner, Lysander (1846). Poverty: Its Illegal Causes and Legal Cure. First Part. Boston: Bela March.

Spooner, Lysander (1867-1870/2017). No Treason. Dehli: Kalpaz Publications.  

Steiner, Hillel (1974-1975). “Individual Liberty”, Proceedings of the Aristotelian Society, 75: 33-50.  

Steiner, Hillel (1994). An Essay on Rights. Oxford: Blackwell.  

Steiner, Hillel (2019). “Good Fences Make Good Neighbours”, Raisons Politiques, 73: 13-19. 

Zwolinski, Matt og Tomasi, John (2023). The Individualists. Radicals, Reactionaries, and the Struggle for the Soul of Libertarianism. Princeton: Princeton University Press.

Sluttnoter

1. Se, f. eks., Spencer 1851/2022; Bastiat 1850/2012; Spooner 1846 og 1867-1870/2017. ↩︎
2. En absolutt rettighet er en rettighet som skal respekteres uten forbehold – uavhengig av konkurrerende etiske hensyn. ↩︎
3. For interessante diskusjoner av ulike versjoner av minarkisme, se Mack 2018: kap. 5 og Gordon 2022. ↩︎
4. Mange kjente libertarianere er anarko-kapitalister. Se, f. eks., Molinari 1849/2009; Rothbard 1998 og 2006; Friedman 2014; Huemer 2013 og 2022. ↩︎
5. Sentrale bidrag til den klassiske liberalismen er utviklet av John Locke, Adam Smith, Friedrich Hayek, Milton Friedman, Richard Epstein, Loren Lomasky og David Schmidtz. ↩︎
6. For en inngående diskusjon av libertarianske teorier om rettighetskrenkelser som invaderende handlinger, se Ekeli 2025. ↩︎
7. Se, f.eks., Rothbard 2006: kap. 2; Nozick 1974: kap. 7; Mack 2010; og Steiner 1994: kap. 7. ↩︎
8. Når det gjelder bruken av andre personers kropp, er det verdt å nevne følgende: Når vi inngår en kontrakt om at en person skal gjøre oss en tjeneste, så innebærer det at vi inngår en kontrakt om å bruke denne personen. Det vil si at kontrakten dreier seg om å bruke denne personens kropp i en spesifisert tidsperiode. Det betyr at når A inngår en kontrakt med B om at B skal gjøre A visse tjenester, så blir A en «deleier» av Bs kroppsdeler. ↩︎
9. Se Steiner 1974-1975: 47; 1994: 35; 2019. ↩︎
10. Se Ekeli 2022a og Ekeli 2025. ↩︎
11. Locke 1689/1988: § 176. ↩︎
12. Rothbard 2006: 28. ↩︎
13. Nozick 1974: 6. ↩︎
14. Herbert 1978: 371. Se også Michael Huemers interessante diskusjon av det jeg kaller anti-fritaksprinsippet i Huemer 2012: 137-138 og Huemer 2022: 48-58 og 62-63. ↩︎
15. Spooner 1867-70/2017: 42. ↩︎
16. Flertallet viser her til det kollektivet av individer og deres representanter som utgjør flertallet eller majoriteten på et gitt tidspunkt. ↩︎
17. Om politisk uvitenhet og irrasjonalitet, se, f.eks., Caplan 2007 og 2023; Brennan 2016; og Ekeli 2019 og 2020. ↩︎
18. For en mer inngående diskusjon av forholdet mellom økonomisk frihet og politisk frihet, se Ekeli 2022b. ↩︎
19. Nozick 1974: 290-292. ↩︎