Nylig avholdt Statistisk sentralbyrå (SSB) en konferanse kalt «Blir menns problemer oversett?», satt i sammenheng med arbeidet i Mannsrolleutvalget. Ble menn oversett her også?
Konferansen
Representanter for Mannsutvalget, SSB og andre forskere deltok i debatten, i tillegg til SSBs egne folk. Vi fikk en gjennomgang av arbeidet med NOUen «Likestillingens neste steg«, SSBs arbeid med likestillingsproblematikk, og det var en panelsamtale der også representanter for Institutt for Samfunnsforskning og Reform ressurssenter for menn deltok.
Selve innholdet av konferansen er ikke tema for denne artikkelen. Snarere vil jeg ta utgangpunkt i en kommentar fra salen fra SSB-forsker Erling Holmøy, som mente at konferansen i seg selv er et eksempel på at menns problemer blir oversett. Snarere enn å snakke om at kvinneandelen øker i kommunestyrene, at husarbeid blir jevnere fordelt og at kvinners andel i høyere utdannelse har økt etter akademiseringen av sykepleierstudiet og lignende studier, som alle er mer å forstå som kvinne-problemstillinger, burde manne-problemstillinger tas opp. Holmøy hadde eksempelvis forestilt seg at ensomhet ville fremheves som et manns-problem.
For meg var dette en aha-opplevelse. Mannen hadde jo helt rett. Når vi stadig lager manns(rolle)utvalg, så ser det jo ikke ut til å komme så mye konkret ut av dem. Faktisk så lurer jeg på om menn i det hele tatt relaterer til spørsmålet om de er likestilt?
Når unge mennesker spørres om likestillingen har gått langt nok, eller for langt, så er det et spørsmål der det er stor forskjell i responsen fordelt på kjønn.
Hva er mannesaker?
La oss starte med spørsmålet: hva er mannesakene?
Holmøy var inne på et poeng: mange menn stifter ikke familie, eller blir skilt til en tilværelse av ufrivillig ensomhet. Mer generelt har vi at menns helse generelt er dårligere enn kvinners. Rus og selvmord trekkes gjerne frem som indikatorer på dette. Det samme gjelder menns lavere forventede levealder.
Morgenbladet har huset en debatt om voldtekt, unge menns rettssikkerhet og samtykkelov (se eksempelvis her), eller tilsvarende hos Subjekt. Viktige poenger later til å være at i voldtektssaker legges systematisk fornærmedes forklaring til grunn, noe som innebærer at unge menn har begrenset rettssikkerhet i Norge. Ny samtykkelov kan trekke i begge retninger i denne sammenhengen. Et annet perspektiv er at kombinasjonen av en utvidet voldtekts-definisjon og økt strafferamme fører til at flere unge menn dømmes for voldtekt. Problemet med dette er at det bryter med mange menneskers rettsfølelse dersom en ugrei oppførsel gir flere års fengselsstraff og et liv som dømt voldtektsmann.
Problemet med disse sakene er åpenbar: det er ikke så lett å gjøre noe med. I tillegg er den siste saken av marginal betydning. Mange har sikkert opplevd dårlig sex, men ikke så dårlig at det har endt opp i rettsvesenet.
Prestisjestudier overtas av kvinnelige studenter. Siden skolen er bedre tilpasset jenter, så vil studieplasser på studier med høye inntakskrav også
Problemene med mannesakene
Ensomhet: det er vanskelig å gjøre noe med menns ensomhet. Initiativet til å gjøre seg attraktiv som partner må til syvende og sist ligge hos den enkelte. Kanskje er det bare naturens orden at en del menn skal velges bort. Biologi er skjebne.
Menns helse: alle mennesker er ansvarlige for egen helse. Hvis menn velger en usunn livsstil med junk food og øl, så er det deres eget valg. Risikoadferden likeså.
Voldtektssaker: samfunnet trenger å beskytte mennesker mot seksualisert vold. Jeg hørte engang et sitat som lød: det første samfunnet regulerte var seksualiteten. Å gjøre noe med dette problemkomplekset er vanskelig uten å gå til ytterligheter som å forby rusmidler og å overvåke personer i eget hjem.
Prestisjestudier: det er rimelig at den best kvalifiserte får studieplassen. Det er tilsvarende urimelig at studieplasser fordeles avhengig av søkerens kjønn. Det er selvsagt mulig å gjøre noe med dette, men neppe ønskelig.
Er likestilling en mannesak?
Er problemet selve perspektivet? Altså at vi snakker om en LIKE-STILLING. Noen skal stilles likt eller bli like. Mannsidealer innebærer ofte å STILLE seg ULIKT fra gruppen. Hvis du er en rørlegger, så skal du være en bedre rørlegger enn andre. Hvis du er fisker så skal du dra lengst ut på havet. Hvis du driver forretninger, så skal du tjene mest mulig penger. Hvis du er en intellektuell så skal du utforme unike tanker og formidle disse til en elite. Dette idealet handler ikke om LIKE-STILLING.
Fra et manne-perspektiv så ville det være mer naturlig å snakke om en ULIKE-STILLING.
Er det en politisk sak?
I de nordiske landene, mer enn i mange andre land, har vi laget et samfunn som i høy grad redistribuerer inntekt og formue på en måte som gjør individene uavhengige av andre sosiale strukturer – særlig familien. Politikken innebærer ikke bare redistribusjon, men også en politisk styring av hva de innsamlede midlene brukes til. La oss ta et enkelt eksempel: regjeringens politikk innebærer at staten samler inn skatter for å gi folk skole-fritids-ordnings-tjenester uten individuell betaling. Det betyr eksempelvis at lavinntektshusholdninger betaler for høyinntektsfamilliers forbruk av SFO-tjenester. Dette til tross for at høyinntekts-barne-familien ikke ville valgt denne tjenesten uten subsidiering; ellers hadde det jo ikke vært nødvendig å subsidiere. Det som derimot skjer er at folk bruker midlene på SFO-tjenester og ikke, eksempelvis, på øl.
Hensikten med en slik politikk er å gjøre det lettere å leve uavhengige liv. Det er et frigjøringsprosjekt, men også et prosjekt som svekker de tradisjonelle familiebåndene i samfunnet. Det er også en politikk som fratar individer et personlig ansvar for eget liv. Politikken er også en ufrihetspolitikk i den forstand at den gjør det vanskelig å gjøre andre livsvalg enn gå gå på skole, arbeide og bli pensjonist helt etter tidsskjema. På denne måten er det også et stykke sosial ingeniørkunst. I de nordiske landene har dette vært en villet politikk. Andre lesere kjenner sikkert til dette fra andre kilder – selv fikk jeg kjennskap til denne politikken gjennom dokumentarfilmen «The Swedish theory og Love» (se trailer):
Denne nedbyggingen av familiens rolle er hva som får mange utlendinger til å reagere med avsky på de nordiske landenes kultur.
I vår sammenheng betyr politikken at menn i større grad blir overflødige. Likestillingsideologien har forsøkt å gjøre menn likere kvinner. Et interessant eksempel på et likestillings narrativ hentet fra tiden for min barndom er denne diskusjon om kjønnsroller på NRK Lompa (1976). Jeg kan ikke forestille meg noe mer 70-talls enn dette!
En fremtid for menn?
Det er klart at menn alltid vil ha en fremtid, men kan vi skissere noe som vil gjøre samfunnet mer manne-vennlig?
Svaret ligger i at en politikk som fremhever ULIKE-STILLINGEN er en manne-politikk. En slik politikk vil innebære å erstatte velferdsstaten med et velferdssamfunn. Velferdssamfunnet gir menn et større rom til å være menn.
For å svære på spørsmålet fra SSBs konferanse, «Blir menns problemer oversett», så er svaret «nei», bortsett fra at rommet for at menn skal kunne være menn har blitt mindre.
Dette betyr mindre statsindividualisme og mer individuell individualisme.
Tør jeg kalle det liberalisme?!
Appendiks
«The Swedish theory of Love» – hele filmen:
