Kan England og engelskmenn forstås dersom vi tar en titt på herrelandslaget deres? Vi kan i det minste bli noe klokere.
EM er over, og for andre gang på rad endte det med finaletap for England. I 2021 tapte England ufortjent mot Italia, i år fullt fortjent, selv ifølge Englands nylig avtroppende landslagstrener Gareth Southgate (blant flere) mot Spania. Men har Englands mange tap noe med den engelske mentaliteten å gjøre? Kan fotballen fortelle oss noe om Englands interne problemer på andre arenaer?
Nostalgi som snublestein
Historie er et viktig fag som kan lære oss svært mye både om fordums feil, rett, nytenkning og ikke minst kultur. Historien er viktig for de aller fleste land, og disiplinen brukes fortsatt av politikere, aktivister, forfattere, regissører og omtrent alle andre. Historien er ikke bare et fremmed land, som det heter, historien er del av vårt lands DNA.
Historie kan ofte bli nostalgi, og man har en tendens til bare å huske de positive delene av fortiden. Da England vant fotball-VM i 1966 var riktignok landet i en kort periode det kuleste landet i verden, med Swinging Sixties, verdensledende innen ungdomsmusikk, den unge generasjonens oppbrudd og den generelle følelsen av at ting gikk riktig. På den andre siden ble Storbritannia omtalt som Europas syke mann på samme tid som følge av streiker, økonomisk ustabilitet, svært høye skatter og beskjeden produktivitet. Rent fotballmessig var verken det påfølgende EM eller VM noe spesielt å skrive hjem om.
Andre verdenskrig blir også slik. Selv om mange anerkjenner at det var en tøff tid, blir det et samlingspunkt av en bisarr type. Da Storbritannia forlot EU, skjedde akkurat det blant de som stemte for Brexit. Det å sammenlikne det som skulle være en frigjøring fra utenlandsk underkastelse med en av verdenshistoriens største tragedier og tøffeste tider i britisk historie kan virke merkelig.
For fotballfans er dette imidlertid ikke spesielt overraskende. De som stemte mot EU er sannsynligvis de som roper «Two world wars and one world cup!» til tyske fotballfans i et fåfengt forsøk på å få tyskere til å bry seg om engelskmenn. Tyskere på sin side er mer opptatt av kampene mot Nederland. Argentina, en annen såkalt erkerival, er mer opptatt av rivaliseringen med Brasil, visstnok essensen av fotballrivalisering ifølge FIFA.
Og her kan man altså se nettopp poenget. EU har greid seg bemerkelsesverdig bra uten Storbritannia hittil. Selv om vi ikke skal svartmale Storbritannias situasjon heller, var de altså ikke ledefigurene som Nigel Farage foreslo da han nevnte at flere land kunne følge etter. Så selv om England ser på seg selv om et stort og viktig land, både innen fotball og ellers, kan et hende at dette synet er overdrevent.
Mannen og ikke systemet
Den engelske nostalgien kommer kanskje klarest fram i det som i utgangspunktet var en uskyldig popsang, «Three Lions«. I anledning at England fikk arrangere EM i fotball i 1996 ble denne sangen, stappfull av nostalgi og entusiasme mot forståsegpåerne i kommentatorboksene, en hit som 28 år senere er det nærmeste Englands supportere har en nasjonalsang. Her synges det at «fotballen kommer hjem» og at «Jules Rimet (tidligere VM-pokal) skinner fortsatt». Referansen til både dette at England er fotballens hjemland, i det minste ble nesten alle reglene skapt der, og at nå skal England endelig vinne noe igjen.
Problemet er nettopp dette. England er fotball. Ingen skal komme og fortelle dem hvordan de skal spille fotballen. Den første egentlige landslagstreneren til England, Walter Winterbottom, fikk gjennomgå dette. Spillerne svarte aggressivt at han kunne spare seg for å fortelle dem hvordan å spille fotball. Hans etterkommer, Alf Ramsey, var noe helt annet. Han droppet alle spillerne som ikke ville læres noe, og han revolusjonerte fotballen med sine såkalte vingløse vidundre. Spillerne spilte på hans måte, og de vant VM.
Problemet er at det å spille på en spesiell måte fører til at motstanderne lærer seg hvordan de skal komme rundt denne måten å spille på. Og etter Ramsey var det beskjedent med taktisk utvikling. Et par forsøk snublet relativt raskt, og de fleste ville helst at England skulle bestå av store talenter som var flinke nok til å vinne på egen hånd. Landslagstrenerens hovedjobb var å passe på å skape en viss balanse i laget, ikke å finne på nye ideer. Dersom de mislykkes, er det ikke fordi det er et fravær av nytenkning, men at for eksempel venstrebacken eller spissen ikke gjorde jobben sin. Dette kan virke merkelig for alle som har jobbet et sted der dårlig eller mangelfullt lederskap eller ditto plan har gjort at man ikke har kunnet levere så bra som man vet at man kan. Det var ikke lederskapet, det var ikke manglende strategi, det var vår skyld.
Hver gang England har skuffet, noe de stort sett gjorde med unntak av VM i 1990, EM i 2021 og EM i 2024, ble enten treneren, enkeltspillerne eller begge syndebukker. Spillestilen kunne også få kritikk, men det kom aldri noe forsøk på å definere en bedre spillestil. Og grunnen til at spillerne og treneren får kritikk, er at spillerne også får ekstreme forventninger. I en logikk som bare fungerer i England, er Premier League den dyreste og mest sette ligaen, og dermed den beste. De beste spillerne fra den beste ligaen, ja bortsett fra hærskaren av utlendinger fra Portugal, Norge, Spania, Egypt, Sveits, Argentina, Sverige og en rekke andre land, er jo dermed de beste i verden. Og de er engelske. Så da må de være best.
I en undersøkelse for OECD i 2020 var briter spesielt skeptiske mot egen regjering, og var nede på en 33. plass på tillitsskalaen. I samme undersøkelse kom det fram at det var brukbar tillitt til embetsmenn (56 %) og politiet (77 %), men lav til parlamentet (33 %) og regjering (30 %). I 2023, etter Partygate og skiftende statsministre, var tallene fra Storbritannias egne tall lavere: Nasjonalt embetsmannsverk lå på 45 %, det lokale på 42 %, mens deres lokale styre fikk 34 % tillit og regjeringen var nede på 27 %. Det er altså ikke noe galt med systemet. Problemet ligger i disse politikerne som vi faktisk vet om.
Muligens verdenshistoriens beste situasjonskomedie, Javel, herr statsråd, lyktes i å parodiere embetsverket kraftig på 1980-tallets første halvdel. De anonyme herrene ble latterliggjort takket være muldvarper som delte sjenerøst historier om flauser og latterligheter. Likevel ser det fortsatt ut til at engelskmenn er mer opptatt av å ta mannen, og ikke systemet.
Å lære av sine tap
For en uke siden tapte altså England mot Spania i finalen. Tap er naturligvis vanskelig å svelge, spesielt når man er så nær, men de aller fleste andre ville ha vært fornøyd med sølv i ettertid. Ikke England. For før EM var England favoritter, sammen med Frankrike. Tyskland og Portugal fulgte deretter, foran Spania. En av grunnene til dette var den sterke spillerstallen. Skjønt, sterk: Jude Bellingham ble regnet som en av verdens beste spillere, men tapte i toppscorerlisten i La Liga for en til da relativt ukjent ukrainer, en norsk Crystal Palace-flopp og en geriatrisk polakk. Cole Palmer var flink til å score, men også han slått av en nordmann i Premier League. Norge var som kjent ikke med. Enkeltspillere er ikke alt.
Problemet er at England med hell kunne ha lært av sine overmenn. Spanias toppscorer, Daniel Olmo, spiller på et relativt underpresterende RB Leipzig. Stjerneskuddet Nico Williams spiller for Athletic Bilbao, heller ikke det et topplag. Matchvinneren i finalen, Mikel Oyarzabal, spiller for et tredje nesten-lag, Real Sociedad. Marc Cucurella, som var viktig for Spania i hele EM, spiller for Chelsea, men har ikke imponert stort. Det Spania fikk til, var å tro mer på samhold og spillestil enn på enkeltspillere.
For elleve år siden skrev jeg en post i en kortlivet fotball-VM-blogg der jeg sammenliknet Englands og Spanias utvikling. Fram til 2006 var de to lagene mye av det samme. Store egoer, lite samarbeidsvilje, større fokus på klubblag enn landslag, manglende samhold, ingen definert spillestil og så videre. Etter 2006 begynte den store spanske revolusjonen. Egoene, deriblant legenden Raúl, ble kastet ut. Man tok utgangspunkt i spillere som hadde vært på u-landslag sammen og som hadde en felles historie rundt dette. Det nye Spania var ikke opptatt av å være tøffe i dueller hver for seg, men ble heller finspillende og glade i å beholde ballen lenge sammen. Dette resonerte i hele Spania. Landslaget representerte folket mye mer, og sekterisk tankegods ble mindre populært. Viktigst var kanskje likevel at landslaget framsto som en familie. Man sto sammen, heiet på hverandre sammen, vant sammen og tapte sammen. Og du verden som Spania vant. EM, VM og EM igjen. Landslaget som spilte som en familie, regnes som et av de beste landslagene noensinne.
Problemet var at England ikke virket spesielt interessert i dette, i det minste ikke før 2016. Da tok Gareth Southgate over midlertidig, noe som raskt ble permanent. Under ham ble England nettopp det, et lag bestående av unge folk som hadde spilt sammen og kom godt overens. Flere av disse kom til finalen i år: Phil Foden, Marc Guéhi (U17, 2017) og Cole Palmer (U21, 2023) spilte, mens Anthony Gordon (U21, 2023) og Conor Gallagher (U17, 2017) var i troppen. Southgate ble som en far som tok hånd om de unge da de mislyktes, og heiet dem fram da de ble hengt ut i media. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp under Southgate at straffesparkkonkurranse-spøkelset forsvant. Han valgte også de beste, selv om noen av de beste ble regnet som i bruneste laget i huden for flere England-fans.
Og nå skal han erstattes. Men av hvem? Navnene som trekkes fram er Eddie Howe, Thomas Tuchel, Mauricio Pochettino og Graham Potter. Og en viss Lee Carsley. Med unntak av sistnevnte, er alle svært meritterte på klubblag. Argumentet mot Southgate var at han bare hadde trent ett lag før England, selv om dette også var tilfellet for Alf Ramsey og langt på vei for Bobby Robson (begge Ipswich), også. England vil ha noen som er flinke til å trene klubblag.
Det er derfor forfriskende å se Lee Carsley som et alternativ. Han har omtrent samme karriere som Gareth Southgate og Luis de la Fuente, treneren til Spanias landslag. Carsley burde være det beste valget til å videreføre arven. Men engelskmenn liker folk som shower og er kjente, så det ser nok ikke sannsynlig ut. Og det spørs om disse utlendingene har noe å lære engelskmenn om engelske måter å spille fotball på.
Media som folkets bøddel
Southgate har altså lyktes mer enn noen annen trener for det engelske landslaget, Alf Ramsey unntatt. På tredjeplass finner vi Bobby Robson. Både Southgate og Robson ble kraftig mobbet av mediene. Det kommer med jobben. Det som nå har forandret seg, er at også mediene er i søkelyset. Tidligere Irland-sjef Martin O’Neill anklaget kommentatorene Rio Ferdinand og Micah Richards for å komme med innholdsløse og fjerne kritikker av Southgate. Andy Cole mente også at kritikken av Southgate var unødvendig hard. Flere andre har også gått ut mot Southgates mange kritikere, og det er en opprinnelig bekymring om at media har skremt bort mange fra å ta imot jobben.
Dette stemmer nok også med samfunnet som helhet. Britene ser ut til å elske å la alle steke i eget fett. Historien rundt The Sun og nyhetsankeret Huw Edwards er et godt bevis på at man ikke engang trenger å faktasjekke for å trykke historier. Og historien er langt fra den eneste.
Nå stoler ikke britiske folk på media spesielt godt, som man blant annet kan se fra en undersøkelse fra 2017. Men de liker sladder. Camilla Wright, grunnleggeren av den dominerende sladresiten Popbitch, sa at en av grunnene til at reality-TV var så stort, var at det var en enorm etterspørsel etter sladder, men altfor få kjendiser. Dermed trenger man noen som er kjent for å være kjent. Gitt fotballens viktighet i England, er det selvsagt at de får høre det. Kritikken kan til tider være ganske så sprø. Fotballspilleren Marcus Rashford samarbeidet med Selfridges for å gi fattige barn mat og hjalp mye til under pandemien. Han har også jobbet for å hjelpe de med lesevansker. Men da hans Manchester United tapte 0-3 mot byrival City og Rashford gikk ut og feiret bursdagen sin samme kveld, fikk han sterk kritikk, ikke bare fra Ten Hag, men fra hele landet. Men ikke bare der, men han har en dyr bil, som han fikk fartsbot for å ha kjørt. Han har smykker og tatoveringer. Makan.
Rashford er ikke alene. Det å kaste spillere under bussen er vanlig. Som nevnt over er det altså vanlig å gi enkeltspillere skylden for hele VM. David Beckham hadde skylden for VM i 1998. David Seaman i 2002. Wayne Rooney i 2006. Robert Green i 2010. Det var ikke måte på hvor mye de ble hengt ut i media. Ingen bønn, ingen nåde. Under slike omstendigheter skulle det bare mangle at de ikke holdt ut under presset. Media er som en gepard. De sikter ut den svakeste, og agerer lynraskt og hensynsløst. Og publikum elsker det, litt som de som under den franske revolusjonen elsket å se offentlige henrettelser på Place de la Concorde.
Dette betyr at det finnes to former for forsvarsmekanismer. Enten å være oppmerksomhetssyk og takle all motstand (og gjerne ha en spesiell hårsveis/hentesveis), eller å være gørrkjedelig. Dette langt på vei forklarer hvorfor mange kjendiser knapt har en mening om det står om livet.
Sonderweg og sonderweg, fru Blom
Det er en annen utfordring med Storbritannia, troen på at de er noe spesielt. Regler som fungerer for andre, fungerer rett og slett ikke for dem. Det er ikke få eksempler som understreker dette. Russland var det første landet i verden som innførte desimaltall på mynter, rundt år 1700, da det gikk 100 kopek på 1 rubel. Storbritannia var Europas siste, i 1972, da shillingen endelig røk og det ikke lenger gikk 240 pence på pundet. De kjører fortsatt på venstre side av veien, de har fortsatt sedvanerett der flesteparten av landene i verden har sivilrett. De bruker enmannskretser med bare én vinner, de har bare delvis tatt overgangen fra tommer og fot til desimeter og meter, og de har liten kunnskap om andre lands språk.
Storbritannias manglende evne til å endre seg ser ut til å være en typisk fiks idé. Den minner om et gammelt uttrykk innen historiografi: Sonderweg. Ideen med Sonderweg er at Tyskland hadde sin helt egen historie fram til 1945, og at dette kan forklare hvorfor akkurat de endte opp som de gjorde. Ideen om Sonderweg har jo selvfølgelig alvorlige problemer: Alle land har sine helt egne historier, og de endte ikke opp med Hitler. Likevel har mentaliteten om en form for alenegang dukket opp i flere land, ikke minst annerledeslandet Norge.
Denne mentaliteten finnes i høyeste grad i Storbritannia. Den heter exceptionalism. Og nettopp denne eksepsjonalismen, omtrent «unntakssituasjonen», har fått gjennomgå etter Brexit. Ideen er likevel klar: Storbritannia, i det minste England og delvis Wales, er ikke egentlig del av Europa. De kan ikke lære noe av Europa, verken politisk eller innen fotball. England skal ha sin kake og spise den opp samtidig. De skal både spille underholdende fotball og vinne, på tross av hvor vanskelig det er. Det siste eksempelet på et lag som fikk til dette var nettopp Spania. Men det er ikke bare Spania England ikke kan lære av. Kroatia har ett sølv og to bronse, selv om de er en liten nasjon som debuterte i 1998. Ingen lærdom der. Nederland har i samme periode sølv, bronse, tredje, fjerde og femteplass. Frankrike har to seire og to andreplasser.
Skal England lykkes, er det klart at de bør begynne å vurdere om denne eksepsjonalismen er til skade eller gagn. Og om den får for mye oppmerksomhet.
Veien videre
Det lett pussige med situasjonen dersom man ser på fotball og politikk, er at det virker som der fotballforbundet ikke bør høre på folket, mens politikerne bør det, så har de byttet jobb. Southgate har vist til resultater. Det bør Football Association gjøre. De har gjort lite for å beskytte ham mot den følelsesmessige sterke og faktamessig svake kritikken. De burde vite bedre enn at kvalitet på spillere pluss landslag er lik suksess. Det var det ikke for Frankrike i 2010, Brasil i 2014, Italia siden 2006, Portugal i det hele tatt, Argentina i 2010 og Nederland gjentatte ganger. Det blir det ikke for England heller.
Englands historieforståelse er med på dette. De mener at de alene kjempet mot Tyskland under mesteparten av andre verdenskrig, det vil si bare Storbritannia og omtrent en fjerdedel av verdens innbyggere. De mener at de bekjempet den spanske armada alene, og nevner ikke at året etter at armadaen tapte, i hovedsak på grunn av dårlig vær, sendte England ned en flåte til Spania for å fullføre jobben, og fikk juling. De kan nevne at de styrte nettopp en fjerdedel av verdens befolkning, men glemmer at av dem var stort sett bare India lønnsom, og det har gått så bra i den tidligere kolonien at Jaguar og Land Rover eies av indiske Tata Motors.
Første skritt på veien mot storhet er å innse at man ikke allerede er store.
