Jeg kom nylig over en video publisert av Civita som er en liberal norsk tankesmie. Videoen som er laget i samarbeid med International Churchill Society, markerte 150-årsjubileet for Winston Churchills fødsel. Denne inspirerte meg til å stille dette spørsmålet: Hvorfor denne interessen for Churchill i Norge? Et land som har lite til felles med hans politiske kontekst?
Er Churchill relevant for Norge i 2024?
Konservative i Norge synes å ha et nesten romantisk forhold til Churchill. Det eksisterer til og med en internasjonal organisasjon dedikert til å fremme arven etter Winston Churchill, med en egen norsk avdeling. De fremhever hans lederskap under andre verdenskrig, hans motstand mot sosialisme, og hans imponerende retoriske evner. Det er liten tvil om at Churchills bidrag under den andre verdenskrig var essensielle for Europas fremtid. Det er likevel viktig å anerkjenne at han hadde mindre gode sider. Det er grunn til å også belyse de alvorlige feilene og de grusomme handlingene som Churchill var ansvarlig for.
Churchills problematiske sider
For eksempel, under Bengal-sulten i 1943, mens millioner av mennesker sultet i hjel, nektet Churchill å omdirigere matforsyninger til Bengal, til tross for gjentatte appeller fra flere hold. Han avfeide lidelsene med å si at inderne selv var skyld i katastrofen fordi de «avlet som kaniner». Churchills rasistiske holdninger kom også tydelig frem da han uttalte: «Jeg hater indere. De er et dyrisk folk med en dyrisk religion». Å bortforklare dette med at han var et produkt av sin tid holder ikke mål, for det fantes både samtidige og tidligere tenkere som aktivt motarbeidet slike moralsk fordervede oppfatninger.
Kvinnelig stemmerett og sosial urettferdighet
Churchill motarbeidet aktivt kvinners kamp for stemmerett. Han uttalte at «den moderne feministbevegelsen er en forbannelse for alle mennesker» og brukte sin politiske innflytelse til å forhindre at kvinner fikk stemmerett så lenge som mulig. Dette står i skarp kontrast til moderne verdier om likestilling og menneskerettigheter. Mens andre samtidsledere beveget seg mot en mer inkluderende samfunnsstruktur, holdt Churchill fast ved utdaterte og undertrykkende holdninger.
Imperialisme og kolonialisme
Churchills syn på imperialisme og kolonialisme førte til store lidelser for mange nasjoner. Hans faste tro på det britiske imperiets overlegenhet gjorde at han aktivt motarbeidet frigjøringsbevegelser i koloniene. Dette resulterte i voldelige undertrykkelser og undergravde de kolonisertes kamp for selvstendighet. For eksempel, i Kenya under Mau Mau-opprøret, støttet Churchill bruk av brutale metoder som inkluderte tortur og henrettelser uten rettssak.
For de som ønsker å lese mer om de mindre flatterende sidene ved Churchill, anbefales boken «Winston Churchill: His Times, His Crimes» av Tariq Ali. Denne boken gir et mer nyansert bilde av en leder som ofte blir fremstilt som en ufeilbarlig helt.
Hvit overlegenhet
Churchill mente at koloniserte folk skulle adlyde hvite imperialister. Han sa en gang at: «Jeg innrømmer ikke for eksempel at det er gjort en stor urett mot de røde indianerne i Amerika eller de svarte i Australia ved at en sterkere rase, en rase med høyere standard, en mer verdensklok rase for å si det slik, har kommet inn og tatt deres plass».
I sine siste uker i Downing Street var Churchill fast bestemt på å forhindre innvandring fra Vest-India og Sør-Asia. Hans forsvarsminister, Harold Macmillan, skrev i sin dagbok 20. januar 1955: «P.M. [Winston Churchill] mener ‘Hold England hvitt’ er et godt slagord».
Churchill trodde på rasehierarkier og beskrev ofte ikke-hvite raser i nedsettende termer. Han beskrev palestinere som «barbariske horder som ikke spiste annet enn kamelmøkk» og motsatte seg indisk selvstendighet, i frykt for at det ville føre til «et underdanig samfunn».
Churchill hadde også rasistiske holdninger overfor irer og afrikanere. Han forsvarte britiske grusomheter i Kenya og hadde en rekord med å undertrykke irske uavhengighetsbestrebelser. Dette reflekterer hans vedvarende imperialistiske og rasistiske holdninger.
Churchill var en beundrer av Cecil Rhodes, en kjent imperialist og slaveeier. Hans statue ble merket med rød maling for å minnes ofrene for imperiet. Churchill mente at koloniserte folk skulle respektere statuene av deres undertrykkere, og han forsvarte ofte rasistiske og imperialistiske ideologier som rettferdiggjorde slaveri og kolonialisme.
Churchill foretrakk å bruke vold for å opprettholde britisk kontroll. Han hadde ingen betenkeligheter med å bruke ekstreme metoder for å oppnå politisk stabilitet, noe som inkluderte bombingen av sivile områder og undertrykkelse av opprør.
Winston Churchill, i sin rolle som statssekretær for krig i 1920, viste en skremmende entusiasme for bruk av ekstrem vold mot uskyldige sivile. Han ikke bare tillot, men aktivt støttet terrorbombing av kurdiske og arabiske landsbyer som motarbeidet britiske koloniplaner. Ikke nok med det, han godkjente også bruk av kjemiske våpen mot disse befolkningene. Churchill beskrev brutalt behovet for å «spanke deres bakdeler» med bomber og våpen, og avslørte en mangel på respekt for menneskeliv og en forferdelig vilje til å bruke barbariske metoder for å oppnå politiske mål.
Churchill støttet Franco og hans fascistiske styrker under den spanske borgerkrigen, og ignorerte de mange grusomhetene som ble utført av Francos styrker. Churchill beskrev Francos styrker som «all-weather friends» og forsvarte dem mot sine egne landsmenns kritikk.
Churchill var en tilhenger av eugenikk og argumenterte for sterilisering av «de mentalt svake» for å forbedre den genetiske kvaliteten på den britiske befolkningen. Hans synspunkter var i tråd med de pseudovitenskapelige raseteoriene som var utbredt på begynnelsen av 1900-tallet.
Selv om Churchill hadde sine gode sider, er det grunn til også å minne om at han hadde sine svin på skogen. Ikke bare fordi han var en mann av sin tid.
