Hvem er vi her for? Hvilke grupper representerer vi? Alle politiske ideologier har grupper eller særinteresser de hevder å forsvare eller representere. Nasjonalister og fascister forsvarer en bestemt etnisitet eller rase. De grønne forsvarer framtidige generasjoner. Konservative forsvarer familien. Marxistene forsvarer arbeiderklassen, og sosialdemokratene gjør det samme, men inkluderer også middelklassen.
Men hva med liberalister? Hvem forsvarer vi? Det er et relevant spørsmål som liberale sjeler bør kunne besvare med klarhet. Noen vil kanskje si at liberalister allerede har gitt et tydelig svar: Liberalister forsvarer individet, den minste gruppen av dem alle.
Imidlertid blir liberalister ofte beskyldt for å forsvare de rike. Dette skjer så ofte at det er en beskyldning verdt å ta på alvor. Er det noe sannhet i dette?
Ja, vil artikkelforfatteren påstå. Tidvis kan man observere liberalister som snakker om det frie marked og uregulert kapitalisme som om det er realiteten i dag. Begrepet «fritt marked» brukes dermed på en tvetydig måte. I så måte kan det i alle fall se ut som om liberalismen er en ideologi for de rike.
La meg gi et eksempel på hva jeg mener. Det er ikke uvanlig å høre en liberalist som på mandag høylytt og entusiastisk argumenterer for at rikdom ikke oppnås på bekostning av de fattige, men ved å tjene andre mennesker. Ofte ledsages dette av et velkjent sitat fra Adam Smith om bakerens, slakterens og smedens egeninteresse. Vi bør derfor være takknemlige for de rikes generøse bidrag til samfunnet! De rikes rikdom er deres belønning for å ha gjort godt i denne verden!
Tirsdag morgen argumenterer den samme liberalisten like høylytt og entusiastisk for at det nåværende systemet vi lever under ikke er i nærheten av et fritt marked. Tvert imot lever vi under et system gjennomsyret av lobbyisme, statlige inngrep og reguleringer, som opprettholder urettferdige maktstrukturer og undertrykker de fattige.
Fra den ene dagen til den neste har imidlertid ingenting skjedd med politikken i landet. Ingen revolusjon har funnet sted i løpet av natt til tirsdag. De rike har ikke plutselig verken skapt eller ødelagt alle jobbene i landet. Politiske ledere eller andre sentrale aktører har ikke blitt sparket eller byttet ut.
Det eneste som har endret seg er hvilken vinkling liberalisten velger å fremheve. Hvis de rike gjør noe bra, heier man på dem «på grunn av kapitalisme». Hvis de gjør noe dårlig, unnskylder man dem «på grunn av staten». Det konsekvente er altså at man forsvarer de rike, ikke prinsippene.
Til slutt bør det skytes inn at konservative generelt er langt verre på denne fronten enn liberalister. I det ene øyeblikket rettes pekefingeren mot rike som utnytter offentlige ordninger. I det neste (det vil si så snart enkelte konservative tror de kan slippe unna med det) går de rett tilbake til å forsvare rikdommen til eksisterende hierarkiske maktstrukturer. Begge gruppene skyr ikke fra å begå noe som stinker klassekrigføring heller enn prinsippkrigføring.
