Liberaleren har vært det liberale bolverket i den norske samfunnsdebatten. Håpet er at det fortsetter i nye 25 år.
25 år med lidenskap for individuell frigjøring. En frigjøring fra de paternalistiske lenker som innskrenker individets frihet og fornuft.
Liberaleren har vært en premissleverandør i å aldri vike fra sine prinsipper, hverken i en verdimessig eller økonomisk forstand. Godt er det. Å stå opp for sine prinsipper i tider hvor det er upopulært krever mot og ryggrad. Det har jubilanten absolutt gjort i alle sine år, noe man kan lese i dens kommentarer. Liberaleren er fryktløs, som sparker i alle retninger. Den er ikke redd for å støte noen. Derfor trengs Liberaleren som et nødvendig korrektiv til den konsensuspregede pressen.
Over tid har jubilanten utviklet seg. Der det for noen år siden hovedsakelig var korte nyhetssaker og notiser som preget nettstedet, har det i årenes løp blitt en mer debattpreget flate for liberalister med ulike overbevisninger. Det gjør også Liberaleren mangfoldig. Her er det plass til alle med det liberale grunnsynet i behold.
Liberalismen er truet
I tider preget av uro, krig og populisme blir komplekse problemstillinger tilsidesatt for enkle, banale og dumdristige løsninger. Da er det ikke alltid så lett å være en liberalistisk forkynner som fremmer ideer og løsninger for det motsatte. For nå er liberalismen truet fra flere hold.
Fra ytre høyre blir liberalismen sett på som en trussel mot det nasjonale, da den forfremmer en elitistisk globalismeagenda med hensikt om å utvanne nasjonens tradisjoner, riter og dens kultur. Den truer kjernefamilien med dens «wokeisme» og dens grenseløse naivitet hvor individets frihet triumferer nasjonens interesser.
Fra ytre venstre blir liberalismen foraktet for å spre økonomisk krise gjennom en markedsstyring som ødelegger menneskesinnet. Kapitalismen er i deres øyne antihuman siden eieren har til hensikt å holde proletarene nede med å bruke undertrykkelse som våpen. Derfor må den bekjempes av proletarene selv. Lenge leve revolusjonen!
Liberalismen truer ingen. Det er heller motsatt. Liberalismen lever under dårlige vilkår. The Economist sin demokratiindeks for 2023 viser at det i fjor bare var 7,8 % av verdens innbyggere som bodde i et «fullverdig demokrati».
Det liberale demokratiet er under press fra autoritære krefter som bruker undertrykkelse som middel for å beholde makten i sine hjemland. Troen på individuell frihet deles av ikke av majoriteten av verdens stater.
Den viktigste frihetskampen
Det er trist, men slik er realiteten. Krigen i Ukraina viser hva slags forakt ett menneske kan ha ovenfor en annen nasjons innbyggere som ønsker å leve i demokrati og frihet.
Denne krigen er den viktigste frihetskampen for liberalismen her og nå. På den blodige slagmarken utkjempes troen om demokrati og frihet på ukrainsk side, mot troen på en ukrainsk innlemmelse i et autokratisk diktatur på den russiske siden.
Selvsagt er det i våres interesser at Ukraina vinner krigen med sine territorielle grenser i behold. Våpen er løsningen for fred, ikke naive fredsforhandlinger med en utilregnelig terrorstat.
I Vesten er liberalismen under press fra populistiske krefter som forakter frihandel, markedsøkonomi, rettsstaten og sivilsamfunnet. De vil rive institusjonene som holder demokratiet sammen i stykker.
Men der andre bruker vold som maktmiddel, bruker populistene i Vesten ord. Det er derfor feil å sidestille populistene i Vesten med verdens diktatorer. Selv om noen vestlige populister ikke anerkjenner demokratiske valg, fortsetter demokratiene å virke selv om populistene ikke får det som de vil.
Hvordan møte populismen
Populistenes fremmarsj i Vesten har ikke oppstått i et vakuum. Når Rassemblement national blir største parti i antall stemmer i det franske valget, er det et tegn på noe. Populismen oppstår som en reaksjon på den politiske styringen i et land. En reaksjon der dens tilhengere føler seg neglisjert til fordel for andre. En mangel av å bli sett og tatt på alvor.
I Vesten vil ikke populismen forsvinne med det første. Den lever i beste velgående. Derfor burde liberalismens svar ikke være å hverken forakte eller forkynne den.
Svaret er heller å være konstruktiv og lyttende til dens tilhengeres bekymringer. Liberalismen har vært for dårlig på å ta slike krefter på alvor. Å latterliggjøre populismetilhengernes bekymringer er fullstendig feil.
Skal liberalismen anno 2024 ha motstandskraft er ett av svarene å nettopp kunne besvare slike bekymringer, uansett hvor uenig man er i dens meninger. Det betyr selvsagt ikke å gå på akkord, men å fremme politiske løsninger med ideologien i behold. Slik er politikkens kunst. For i populistenes øyne er liberalismen en elitær ideologi som forakter vanlige borgere.
Det er derfor vår plikt som liberalister å vise dem at liberalismen ikke er det. Vi må tørre å være selvkritiske for å kunne utvikle ideologien og dens politiske løsninger videre. For å bruke et språklig uttrykk: Vi må være i bevegelse.
Her bør Liberaleren spille en aktiv rolle i samfunnsdebatten.
Håpet mitt er at Liberaleren i årenes løp fortsetter dit den har kommet nå. Som et nødvendig korrektiv med troen på de liberale løsningene på tidens utfordringer. 25 år er bare en start.
Hurra for Liberaleren!
