Det klages over at bringebær er så dyre i sommer. «Mia (26) fikk hakeslepp da hun så bringebær-prisen», kan vi lese i VG. Hun har ikke råd til å betale 89,90 for en kurv.
Joda, det er jo en kraftfull pris for en liten kurv. Jeg har sett dem solgt for helt opp i 120 kr hos en torghandel i Oslo, og de jeg kjøpte for å få tatt bilde til denne artikkelen kostet 79,90.
Jeg synes at så dyre bringebær ikke er noe problem. En slik pris er tvert imot ganske fint. La meg forklare. Norske bringebær i sesong er et luksusprodukt. Det er fullt mulig å få billige bringebær hele året, enten i grønnsaksavdelingen eller frosne.
De ukene som det er norske bær på markedet, blir disse dyrere. Det skyldes nok en kombinasjon av flere ting. At det er begrenset tilgang, at de smaker bedre, at de føles eksklusive og selvsagt den typiske norske matnasjonalismen. De høye prisene fører til at det er bedre butikk å produsere og selge norske bringebær. Økte priser fører til flere norske bringebær tilgjengelig. Med lavere priser er det ikke sikkert at vi ville hatt norske bær i butikkene i det hele tatt.
Så hvorfor øl i overskriften? Fordi jeg har en liten kjepphest. Jeg kjenner ikke til damen i VG-artikkelen, men svært mange med dårlig råd, har råd til en halvliter eller fem en kveld eller tre i uken. For eksempel drikker mange studenter, en gruppe med kronisk dårlig råd, mye øl på utesteder. Og en øl koster en norsk bringebærkurv.
Det handler om prioritering. Det er selvsagt ikke noe hyggelig å ha råd eller føle at man har dårlig råd, Eller får dårlig råd på grunn av ens egne innkjøpsvaner. Et luksusprodukt som norske bringebær er uansett ikke problemet.
To avsluttende bemerkninger. Dersom man fjernet formynderske avgifter og gjorde noe med Senterpartilandbruket, ville både fast og flytende føde bli mye billigere. Problemet med bringebærene jeg kjøpte, var ikke at de var dyre. Problemet var at de dessverre ikke var særlig gode.
