65 år gamle Sissel Hindenes er alvorlig kreftsyk og døende, men hun er likevel glad for at landets pasienter etterhvert skal få en individuell rett som kan åpne for at de får medisinene de trenger for å overleve. Dette skriver VG.
For utredningen som skal til for den politiske kursendringen vil ikke bli klar i tide til at Hindenes kan få dekket medisinene hun trenger. Så langt har Hindenes skaffet i underkant av 1 million kroner på egenhånd til å finansiere medisiner. Samtidig vet vi at en gjennomsnittlig arbeidstaker betaler inn 1 260 000 kroner i ren inntektsskatt til det offentlige helsevesenet gjennom et 45-årig yrkesaktivt liv1. De aller fleste mennesker ville derfor hatt bedre sjanser til å redde eget liv eller livet til et nærstående familiemedlem hvis man fikk beholde og spare disse pengene frem til pensjonsalder.2 Men velferdssystemet er designet for å sikre grunnleggende velferd for de absolutt fattigste i samfunnet, og kostnaden for det planøkonomiske apparatet blir så stor at de normalt ressurssterke, ikke kan få dekket livsnødvendig behandling hvis disse faller litt utenfor plankekjøringsrutinene.
For en bestemt budsjettsum – er det da mest rettferdig at helsehjelpen er lik på tvers av sosioøkonomisk klasse, eller at flest mulig i et samfunn kan hjelpes med den vitenskapen og teknologien som foreligger? Før man svarer må man ta høyde for at lik helsehjelp på tvers av sosioøkonomisk klasse også krever et statlig apparat for økonomisk omfordeling – som må finansieres av den samme budsjettsummen. Restene går til den faktiske helsehjelpen og er derfor mindre enn i alternativ 2 der statsapparatet ikke trengs fordi medisinsk hjelp følger lommeboka. En lommebok som for de fleste vil være stor og tjukk etter 45 år i arbeid uten å betale inn skatter som skal gå til helsevesenet. Man vil altså få mye mer helsehjelp per krone i alternativ 2 enn alternativ 1. Man kan godt ha sin egen definisjon av rettferdighet, men den rene økonomiske konklusjonen kommer man ikke unna.
Det tragiske med sosialdemokratier er at systemene over lang tid typisk har trumfet individuelle behov. Det er fint å lese at norske myndigheter nå har innsett hvor uetisk dette egentlig er, og at endring er på vei. Likevel gir det en uhyggelig påminnelse om at man som norsk skattebetaler – generelt sett – innlosjeres i et system med et visst format. Havner problemstillingene innenfor dette definerte formatet hvor politikere og fagfolk har dekket huller og mangler (i dataverdenen omtalt som bugs) gjennom flere tiår, så får man et greit tilbud. Havner problemstillingene utenfor dette formatet, så får man en systemisk feilmelding (404 error i dataverdenen) og man må finansiere problemet sitt selv – i tillegg til skatten man over mange år har betalt inn som en slags forsikring, men som man da ikke får bruk for.
- Norsk gjennomsnittslønn i 2022 var 634 000kr med en årlig inntektsbeskatning på 168 000kr. 17,3% av inntektsskatten brukes i helsebudsjettet, altså ca. 29000 kr. I løpet av et 45-års yrkesliv er altså akummulert beløp som går til helsebudsjettet fra inntektsskatt alene på 1,3 millioner kroner. Dette er uten å ta høyde for potensiell verdiøkning gjennom høyrentesparing eller investering av pengene. Tar man med andre direkte og indirekte skatter, så er naturligvis gjennomsnittlig skatteinngang gjennom et yrkesliv ↩︎
- Ifølge SSB utgjorde de totale helseutgiftene i 18,1% av de offentlige utgiftene i statsbudsjettet for 2022. Utgiftssiden på statsbudsjettet ble i 2022 satt til 1637 milliarder kroner totalt, og de totale helseutgiftene utgjorde derfor 296 milliarder kroner dette året. Samtidig viser SSBs oversikt at det ble utført helsehjelp for 453 milliarder kroner, altså 83 000 kr pr innbygger. ↩︎
