Kommentar

Kommunismens forsvarere forstår det fremdeles ikke

Til tross for rikelig med bevis for at ingenting godt kommer ut av det, insisterer folk fortsatt på å forsvare kommunismen.

Da jeg var rundt 16 år, gikk jeg som mange av mine jevnaldrende, gjennom en kort «tenåringskommunistfase». Selvfølgelig visste jeg absolutt ingenting om marxistisk teori eller sosialismens historie. Alt jeg visste var at kommunisme på en eller annen måte ble ansett som kult og opprørsk. Det betydde å knuse systemet, styrte establishmentet – den slags ting.

Hvis tidsreiser noen gang blir oppfunnet, håper jeg at jeg aldri må møte meg selv som 16-åring, fordi jeg ville funnet ham intenst pinlig. Men jeg er likevel glad for at jeg gikk gjennom den fasen. Det reddet meg fra noe verre. Ingenting er mer patetisk enn når man går glipp av tenåringskommunistfasen og prøver å kompensere for det i voksen alder. Dette bringer oss til Paul Mason.

Mason vil feire hundreårsjubileet for den russiske revolusjonen denne uken1. Du visste sikkert det, fordi han har ropt om det fra de virtuelle hustakene hele uken. Han skrev også en svært forvirrende artikkel for The Guardian, som prøver å forklare, men egentlig ikke forklarer, hvorfor han feirer det. Mason distanserer seg fra bolsjevismen, men insisterer på at «den russiske revolusjonen var en intervensjon av massene i historien, som den franske [revolusjonen] før den». Så det må være bra, ikke sant? For selvfølgelig er massene rene og edle, de er arbeidets sønner, jordens salt.

Det er den typen artikkel du ville forvente fra noen som ikke helt kan få seg selv til å åpent forsvare Sovjetunionen, med alle sine feil (som hans Corbynista-kamerat Seumas Milne har gjort ved flere anledninger), men som heller ikke kan få seg selv til å gi opp den heller. Mason hevder at oktober 1917 «var et fyrtårn for resten av menneskeheten, selv om det var kortvarig.» Det var det ikke. Det var et illusorisk håp.. Dessverre kan vi ikke vite hvordan Russland ville ha utviklet seg hvis oktoberrevolusjonen aldri fant sted. Men for hvert sosialistiske land hvor vi har et realistisk alternativ, ser ikke sosialismen særlig bra ut om man sammenlikner.

Se på Resultatene

Når det gjelder Kina, er Taiwan det beste moteksempelet. Taiwans økonomiske vekst startet en generasjon før fastlands-Kina, og i dag er Taiwan rikere enn Storbritannia. Historien har vært full av utfordringer, men i motsetning til fastlands-Kina opplevde Taiwan verken hungersnød, konsentrasjonsleirer, masseutrenskninger eller massehenrettelser. På samme måte, hvis vi sammenligner Nord-Korea med Sør-Korea, Øst-Tyskland med Vest-Tyskland, og (selv om det er noe søkt) Cuba med Puerto Rico, ser vi et mønster.

Uten oktoberrevolusjonen ville det ikke vært noen Berlinmur og ingen Stasi. Men la oss anta et pessimistisk alternativt scenario for Russland: et knusende nederlag i første verdenskrig, en kollaps av Kerensky-regjeringen, en lang periode med kaos og ustabilitet, og til slutt en gjenoppretting av tsarismen i en modifisert form. Selv da er det vanskelig å forestille seg at dette ville vært verre enn det som faktisk skjedde. Det russiske imperiet var minst et halvt århundre bak Vest-Europa når det gjaldt økonomisk utvikling – men moderniseringen hadde allerede startet i den sene tsaristiske perioden, og det er ingen grunn til at den ikke skulle ha fortsatt.

Det ville ikke vært noen tvungen kollektivisering av landbruket og ingen de-Kulakisering, og følgelig ingen hungersnød som drepte millioner.

Tsarens forhatte hemmelige politi, som ble oppløst etter februarrevolusjonen, kunne ha kommet tilbake. Tvungen eksil og tvangsarbeid i Sibir eksisterte allerede under tsarismen, og kunne ha blitt gjenopptatt. Men vi snakker om tusenvis av mennesker, ikke millioner.

Så mye for Russland. Uten oktoberrevolusjonen og den påfølgende fremveksten av en sosialistisk militærmakt ivrig etter å eksportere sin modell, er det vanskelig å se hvordan sosialismen noen gang kunne ha spredt seg til Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Albania, Bulgaria, Romania, Øst-Tyskland osv. Så uten oktoberrevolusjonen, ville det ikke vært noen Berlinmur og ingen Stasi.

Men det var ikke ekte sosialisme!

På dette tidspunktet ville Mason sannsynligvis innvende at han ikke forsvarer Sovjetunionen i seg selv – bare dens tidlige stadier. Ledetråden til hva Mason egentlig prøver å si, ligger i setningen «Jeg […] daterer revolusjonens degenerering til tidlig på 20-tallet». Dette er et interessant ordvalg. «Degenerering» er, i denne sammenhengen, et trotskistisk begrep. Det var Trotsky som kom opp med teorien om den «degenererte arbeiderstaten». Det han mente var at i sine tidlige stadier var Sovjetunionen en genuin arbeiderstat, drevet av arbeiderne, for arbeiderne. Men etter hvert tok sovjetbyråkratiet over og ble til en sosial klasse i seg selv, som grisene i Animal Farm. Trotskys løsning var å kaste ut de røde byråkratene og etablere en «ekte» arbeiderstat. Det er det første kjente eksempelet på det som snart skulle bli sosialisters favorittunnskyldning overalt når deres ideer feiler (som de alltid gjør): «Men det var ikke ekte sosialisme!«

Dette er det jeg kaller Farvel Lenin-illusjonen, ideen om at sosialismen kunne ha utviklet seg helt annerledes. Det kunne den ikke, og det vil den aldri kunne gjøre noe sted, uansett hvor ofte vi insisterer på å prøve. Du kan drive en liten landbrukskommune (f.eks. en israelsk kibbutz) som et grasrot-demokrati, hvor folk samles og bestemmer alt i fellesskap. Men så snart en økonomi når et minimumsnivå av kompleksitet, begynner den å stole på spesialisering, delegering og arbeidsdeling. Og dessuten, hvem vil tilbringe hele fritiden sin sittende i komiteer og debattere om hvor mange barberblader «vi» skal produsere, og hvor mange hektoliter øl «vi» skal brygge?

Sosialisme kan aldri, i noen meningsfull forstand, styrke arbeiderne. Det vil alltid bare styrke en teknokratisk elite.

Revolusjonen fant sted over to dager, 7. og 8. november, så jubileet er denne uken. Nyt feiringen, Paul. Men du vil våkne opp med en fryktelig bakrus på torsdag, som – med poetisk rettferdighet – vil være jubileet for Berlinmurens fall. Og gjett hvem som vil feire da.

Artikkelen er oversatt av Lars Jøran Nordberg

  1. Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet i 2017. ↩︎

Mest lest

Arrangementer