Som matematikklærer, misunner jeg kroppsøvingslærerne landet rundt. I matematikktimene kan vi ikke regne med at elevene bruker mange timer på algebratrening i uken, eller deltar i matematikkonkurranser med jevne mellomrom – analogt til å delta på skirenn eller spille fotballturneringer. I teoretiske fag er vi godt fornøyd om elevene gjør leksene sine og møter uthvilte og forberedte til timene. Innsats er heller ikke det vesentligste, det er resultatet av arbeidet som legges ned som teller.
Å bruke innsats som grunnlag for karaktersetting, uansett fag, er en elendig idé. Innsats er ikke bare vanskelig å vurdere for en lærer, det er også lite dokumenterbart. Skal vi i kroppsøving da sette karakter etter hvor slitne ungdommer ser ut etter å ha løpt de 12 minuttene en Cooper-test varer, fremfor tiden de løper på? Dette blir altfor subjektivt, og vi kan lure på hvordan en klageprosess vil se ut når læreren skal dokumentere en elevs påståtte labre innsats.
Å sette karakterer etter utvikling, er om mulig enda verre. Da straffer vi i praksis elever for å ha lagt ned god innsats tidligere og gitt seg selv et bra grunnlag, samtidig som vi gir dem mulighet til å spekulere i å prestere lavt når utgangspunktet skal defineres. I tillegg er det vanskeligere å forbedre seg når du har tatt ut mye av potensialet ditt. Det er lettere å gå fra 1800 m til 2000 m på en Cooper-test enn å gå fra 3000 m til 3200 m.
Men, hvis vi setter karakterer etter prestasjoner, hva skal grunnlaget være? I kroppsøving virker det ofte som at lista legges etter de mest aktive elevene. På en skole var grensen for 6 i kroppsøving for gutter på Cooper-testen 3200 m. Det svarer til en fart på 16 km/t, som er veldig mye raskere enn det vi kan forvente av en utrent og ellers normal 19-åring.
Kunne vi ikke heller satt disse grensene til hva vi maksimalt kan forvente av elever som ikke har noen fysisk aktivitet som hobby, og kanskje har noen kilo ekstra å slepe med seg rundt på tartandekket? Da er karakterene oppnåelige også for elever som ikke driver med idrett på fritiden, og vi slipper hele diskusjonen om ulike forutsetninger.
Jeg er klar over at aktive ungdommer vil få 6 på walkover hvis prestasjonsgrensene settes lavt, men når de bruker mange timer i uken på kroppsøving utenom det de pålegges via skolen, er det egentlig helt greit. Poenget er at vi ikke kan kreve at elevene må være idrettsutøvere for å kunne få toppkarakterer i kroppsøving.
Karakterfordelingen trenger ikke følge Bell-kurven, når elevmassen i stor grad driver med ekstraordinære aktiviteter. Da er det helt greit at karakterfordelingen er topptung. Jeg er mer bekymret for karakterinflasjon i de andre fagene, enn der hvor vi kan argumentere for at det er greit å gi mange femmere og seksere – som i en klasse hvor brorparten går på ski på vinteren og spiller fotball om sommeren.
