For en som alltid har sett til USAs opprinnelse, grunnlov og uavbrutte fredelige maktskifter efter frie valg er det vondt å se hvordan landets høyeste domstol underminerer det amerikanske demokratiet.
Kjennelsen, gitt med 6 mot 3 stemmer, som (nesten) gir Donald Trump immunitet for alt han gjorde som president (2017 – 2021), oppsummerer jeg slik:
At en president nekter å godta valgresultatet, forsøker å presse visepresidenten til å bli medskyldig, og oppfordrer folket til å fysisk hindre den lovgivende makt i å gjennomføre prosedyrene for å bekrefte valgresultatet skulle man tro var hentet fra et mindre utviklet land, eller en fremtidsgrøsser. Men det får altså støtte fra Høyesterett. Eden om «preserve, protect and uphold the Constitution» er nå en frase uten innhold.
Jan Arild Snoen har skrevet en vurdering av Høyesteretts kjennelse, hos Minerva. Hans konklusjon er at kjennelsen endrer maktfordelingen i presidentens favør, men det er uklart hvor mye og i hvilke tilfeller. Det kan ta årevis med de pågående rettsprosessene, før det kommer en konklusjon. Snoen skriver at kjennelsen skiller mellom tre typer handlinger. Det som gir presidenten immunitet er de handlinger som er tillagt embedet i Grunnloven. Snoens kommentar kan leses her.
Da kjærligheten til Amerika tok slutt – for Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe skrev i essayet «Vi som elsket Amerika» følgende:
«En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet.» og:
«Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømmet.»
At supermakten som befridde oss fra nazismens åk og okkupasjon utover på 1950- og 60-tallet kunne stå bak kupp etter kupp i Latin-Amerika for å holde brutale diktatorer ved makten, og stå bak grusomme kriger (som i Vietnam) kom som en ubehagelig overraskelse. Var USA noe annet og mørkere enn et frihetens fyrtårn? For generasjonen født etter 2.verdenskrig ble Vietnamkrigen en brutal oppvåkning om maktkampen på den internasjonale storpolitikkens scene. At den andre supermakten brutalt undertrykket både sin egen og andre lands befolkning og støttet ideologiske kampfeller i den tredje verden var ikke så overraskende. Målet til kommunismen var jo både proletariatets diktatur og verdensherredømme. Men man ventet seg jo noe mer av USA.
USA slutter aldri å skuffe dem som håper
Også i vår tid lar USA være å leve opp til idealet om «the shining city upon the hill»; som frihetens og demokratiets ypperste eksempel og forsvarer. Colin Powell løy for FN om masseødeleggelsesvåpen i Saddam Husseins Irak, «hostile combattants» ble internert i årevis uten lov og dom i militærbasen USA fortsatt har på cubansk jord, Guantanamo. Å bringe dem til fastlandet vil gi dem rettigheter i henhold til USAs grunnlov, og under president Obama ble andre lands statsborgere uten lov og dom drept av amerikanske droner. Likevel ble han verdiget kanskje den mest høythengende pris i verden; Nobels fredspris. Innenlands dreper et brutalt politikorps barn og minoriteter.
USA er langt unna slik Ronald Reagan beskrev landet i sitt farvel efter åtte år som president:
«I don’t know if I ever quite communicated what I saw when I said it. But in my mind it was a tall, proud city built on rocks stronger than oceans, wind-swept, God-blessed, and teeming with people of all kinds living in harmony and peace; a city with free ports that hummed with commerce and creativity. And if there had to be city walls, the walls had doors and the doors were open to anyone with the will and the heart to get here. That’s how I saw it, and see it still.»
De revolusjonære heltene og det demokratiske laboratoriet
Thomas Paine oppildnet den vanlige borger med sitt manifest Common Sense, som fikk stor utbredelse våren 1776, før kontinentalkongressen 4. juli vedtok uavhengighet – både ved å stadfeste enkeltmenneskets ukrenkelige rettigheter, begrunne hvorfor mennesker trenger en stat, og ved å liste opp den britiske kongens synderegister.
Utkastet til USAs uavhengighetserklæring ble ført i pennen av Thomas Jefferson. Komiteen som ble enige om prinsippene i erklæringen bestod av foruten Jefferson (USAs 3. president) av vitenskapsmannen Benjamin Franklin, advokaten og diplomaten John Adams (USAs 2. president), Robert Livingston og Roger Sherman. Deres revolusjonære budskap, som kontinentalkongressen vedtok 4. juli 1776, var at:
«We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness—-That to secure these Rights, Governments are instituted among Men, deriving their just Powers from the Consent of the Governed, that whenever any Form of Government becomes destructive of these Ends, it is the Right of the People to alter or abolish it, and to institute a new Government, laying its Foundation on such Principles, and organizing its Powers in such Form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness»
1. Mennesket har medfødte rettigheter
2. Mennesker oppretter stater for å beskytte disse rettighetene
3. Mennesker gir andre mennesker fullmakt til å styre staten for dem
4. Hvis de som styrer ikke lenger gjør det i samsvar med sine fullmakter skal de byttes ut, om nødvendig med makt.
I uavhengighetserklæringen har mennesket rett til liv, personlig frihet – og til søken efter lykke. Når friheten og lykken er individuell blir mennesket nødvendigvis sin egen eiendom. Ikke andres. Hverken religionens, statens eller organisasjoners.
Når staten er opprettet for å beskytte disse rettighetene, må statens makt nødvendigvis være begrenset. Engelske borgere hadde rettigheter, men disse gjaldt ikke i koloniene.
Paine skrev i pamfletten American Crisis: “These are the times that try men’s souls”, mens Patrick Henry formulerte kjernen I frigjøringskrigen: “Give me liberty or give me death!”.
En profesjonell britisk hær og innleide soldater fra det europeiske fastlandet ble nedkjempet av frivillige, vanlige folk uten spesiell militær trening. De 13 koloniene fikk sin frihet, og kunne endt som Europa; en rekke små og store stater der makthaverne var i stadig konflikt. Men koloniene hadde gjennom sin tilkjempede frihet et annet og mer moralsk grunnlag for sin eksistens enn etnisitet, religion og geografiske grenser. En grunnlov ble skrevet, og ratifisert efter en prosess i de tidligere koloniene. Fra uavhengigheten i 1776 og fremover var de tidligere koloniene et demokratisk laboratorium, der hver av dem hadde ulike grunnlover, folkevalgte forsamlinger, og individuelle rettigheter. Dette var en periode på nesten 40 år før Norge fikk sin grunnlov. I samme periode ble det gjennomført revolusjon i Frankrike og forsøk på revolusjoner i en rekke andre land. En konge mistet hodet, et nytt dynasti ble forsøkt grunnlagt. Men frihet vinnes ikke gjennom tvang, slik Napoleon forsøkte.
USAs høyesterett setter USAs demokrati i fare
Da jeg på TV så stormingen mot kongressen 6. januar 2021 kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Her står en president som åpenbart har tapt valget og oppfordrer sine tilhengere til å angripe den lovgivende forsamling, der hans egen visepresident leder den formelle registreringen av valgmenn som er avgitt for motkandidaten. Joe Biden vant valget, og siden det er indirekte valg er det den (tapende) visepresidenten som Senatets president som leder opptellingen av valgmenn avgitt i presidentvalget, og dermed formelt stadfester valgresultatet fra november. Et land som siden 1797 uavbrutt har gjennomført fredelige maktskifter. Ulikt noe annet land i samme tidsrom.
Høyesterettsdommer Sonia Sotomayor, en av de tre i mindretallet, konkluderer i sin votering om Trumps immunitet med at flertallets avgjørelse rett og slett setter USAs demokrati i fare. For flertallet konkluderte med at en president har immunitet for beslutninger han tar i sin rolle, men ikke for handlinger foretatt som privatperson. Med andre ord: En president kan stilles for retten for ran eller mord, men ikke for å forsøke å hindre den lovgivende makt i å bekrefte at han tapte forsøket på gjenvalg. Finnes det noen nærmere definisjon av forsøk på statskupp eller revolusjon enn når man forsøker å beholde makten man tapte gjennom frie valg?
Hva er det enhver president i USA lover gjennom eden han avlegger: «I do solemnly swear (or affirm) that I will faithfully execute the Office of President of the United States, and will to the best of my Ability, preserve, protect and defend the Constitution of the United States.”
Oversatt: “Jeg sverger høytidelig (eller bekrefter) at jeg trofast vil utøve vervet som president i USA og vil efter beste evne bevare, beskytte og forsvare USAs grunnlov.”
Var det noe Trump ikke gjorde 6. januar 2021 var det å bevare, beskytte og forsvare USAs grunnlov.
Visepresident Mike Pence motstod presset fra Donald Trump. De altfor få vaktene i kongressen klarte med livet som innsats å beskytte Senatet, som gjennomførte sin oppgave; å bekrefte valget av Joe Biden som president. I tiden fra valget i november og frem til stormingen av kongressen forsøkte Trump å påvirke opptellingen av stemmer. Hans medsammensvorne forsøkte å få valgt konkurrerende (!) valgmenn som skulle bekrefte at han hadde vunnet flere delstater enn han faktisk gjorde. Senatet måtte i så fall ha tatt stilling til hvilke valgmenn som var legitime og ikke. En hær av advokater har forsøkt å bestride valgresultatet i ulike delstater, og tapt eller fått avvist hver eneste sak. Evnen til å akseptere tap er selve adelsmerket og testen for de som stiller til valg. Trump bestod ikke testen. Han dro ikke surmulende hjem fra Washington, slik f.eks John Adams gjorde (1801). Isteden oppfordret han sine tilhengere til åpent opprør mot den lovgivende makt.
Dessverre har påtalemyndighetene og rettsvesenet omtrent brukt hele tiden frem til årets valgkamp skal begynne med å efterforske og innlede rettssaker mot Donald Trump og hans medsammensvorne og tilhengere. Trump burde aldri hatt anledning til å stille til valg som president på nytt.
Demokratiets test: Du skal tåle å tape
USA bestod testen i Trumps første presidentperiode. En kandidat som ikke ventet å vinne og som ikke var forberedt på å bruke makten ble i ulike situasjoner stanset av sin egen administrasjon og sine egne rådgivere.
Nå er Trump langt bedre forberedt. Det republikanske partiet er omgjort til en sekt av tilhengere med manglende evne til å tenke selvstendig. De som hadde den evnen har enten gitt seg eller er rensket ut av partiet. Denne gangen finnes det ingen kvalifisert motstand internt i det republikanske partiet. Om Trump får motstand fra rettsvesenet og kongressen, gjenstår å se.
Med avgjørelsen i Høyesterett er det grunn til å frykte for USAs fremtid som demokrati. Trump ser ut til å ha oppnådd det grunnlovsfedrene ville unngå; en monark på toppen – immun mot rettsforfølgelse. Nå er det bare velgerne som kan stanse ham – og berge demokratiet.
Konsekvensen av amerikanernes stemmegivning i november gjelder for langt flere enn dem selv, i en tid da diktaturer som Kina og Russland både demonstrerer sine ambisjoner og øker sin innflydelse i verden.
