Da Evert Taube besøkte Argentina på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke bare tango og natur som forførte ham. Landet bød også på velstand og gode arbeidsplasser. Argentina var et av verdens rikeste land, betydelig rikere enn Sverige.
Men så ødela proteksjonisme og utgiftspolitikk næringslivet og førte til inflasjon og lånefinansiering. Siden andre verdenskrig, har Argentina gått konkurs hele syv ganger.
Ved utgangen av 2023 levde mer enn 40 prosent av befolkningen i fattigdom, og landet var på vei mot hyperinflasjon og oppløsning. Argentinerne svarte med å velge «anarkokapitalisten» Javier Milei til president med nesten 56 prosent av stemmene, mannen som viser med motorsag hvordan han kan krympe staten.
Er han den rette mannen til å stoppe forfallet? Neppe, hvis man skal tro vestlige medier, som fremstiller ham som en forvirret Trump-lignende høyreekstremist.
Blant mine libertarianske venner i regionen er det de som advarer om at Milei slett ikke er en liberaler, men en typisk høyrepopulist. De har problemer med hans aggressive retorikk, abortmotstand og grove macho-stil som inkluderer forbud mot kjønnsnøytralt språk i offisielle dokumenter. Han liker å omgås med utenlandske høyrepopulister.
Enda verre er Mileis forsøk på å bagatellisere overgrepene til den tidligere argentinske militærjuntaen, og hans sikkerhetsministers beundring for El Salvadors ulovlige krig mot kriminalitet, som inkluderer massefengslinger uten rettssak.
Som Trumps motpol
Milei har mange urimelige standpunkter, men det betyr ikke at han er en Donald Trump. Etter å ha møtt Milei på en konferanse i Buenos Aires, er jeg tilbøyelig til å si at han i vår tids store konflikter er Trumps motpol.
Trump er en nasjonalistisk proteksjonist, mens Milei er en frihandelsvennlig globalist. Der Trump står for en opportunistisk utenrikspolitikk og beundrer diktatorer, står Milei for en lidenskapelig motstand mot Kina og Russland som er uvanlig i Sør-Amerika.
Mens Trump helst vil oppløse NATO og ønsker å selge ut Ukraina til Putin, har Milei søkt om partnerskap med NATO og støtter Ukraina både moralsk og militært. Zelenskyj var til stede da Milei ble tatt i ed.
Der Trump bruker stadig utskiftbare og uforenlige synspunkter som fikenblader for å dekke over bekreftelsesbehov og maktbegjær, er Milei en akademisk økonom med en seriøs plan for å redde Argentina.
Hans konferansetale var delvis en teknisk utlegning om penge- og finanspolitikk med referanser til liberale tenkere som John Locke og F. A. Hayek. Han uttalte ambisjonen om å gjøre Argentina til «verdens mest liberale land». Der høyreekstreme ønsker mest mulig statsmakt, hevder Milei å ønske så lite makt som mulig.
Etter å ha hørt på teamet til Mileis, får jeg også følelsen av mer pragmatisme og fingerferdighet enn hans personlighet tilsier. De fikk nylig gjennom en stor reformpakke gjennom omfattende kompromisser. Mer sandpapir enn motorsag. Det øker sjansen for å lykkes.
Inflasjonen har falt hver måned siden Milei tiltrådte, og utrolig nok er budsjettunderskudd snudd til overskudd, for første gang på 16 år. «Herr Mileis tidlige suksess er imponerende gitt rotet han arvet,» skriver The Economist.
Men det blir ikke lett. Alle som har sett Luksusfellen, vet at de som har kvittet seg med alt av unødvendige gjenstander, snart mangler ressurser til det essensielle. Når du slutter å bruke penger du ikke har, følger lavkonjunktur og vanskeligheter. Investeringene begynner å komme tilbake, men vil de rekke å skape vekst og arbeidsplasser før Mileis høye tillitstall synker?
Den peronistiske opposisjonen, som ikke kunne beseire Milei ved valglokalene, prøver nå å stoppe ham i gatene. Hvis de lykkes, vil Argentina falle tilbake i spiralen av inflasjon og konkurs som gjorde et av verdens rikeste land til et utviklingsland. Til tross for alle mine forbehold overfor Milei, representerer han håpet om å komme seg ut av det.
Artikkelen er oversatt av Bent Johan Mosfjell.
