Verden har fått sin første Rothbardianske president samtidig som en del betydelige liberalistiske kommentatorer erklærer libertarianismen for død. Hva er det jeg ikke forstår? Noen personlige betraktninger.
Jeg vil begynne med å gratulere Liberaleren med sine 25 første år. Det er i sannhet en imponerende bragd som jeg håper dere gjentar!
Selv tilhørte jeg kretsen rundt Idéer om Frihet (IOF) på tidlig åttitall – dog mest på den praktiske siden – økonomi, trykking, distribusjon og konferanser. Det var en annen tid. På Sosialøkonomisk Institutt studerte vi Sovjetiske 5 års planer i faget «Økonomiske Systemer» hvor vi lærte at levestandarden i øst var omtrent som i vest. Marxistene dominerte Studentersamfundet og man ble kalt fascist hvis man var tilhenger av privat eiendom. Alt dette var lett å opponere mot da det var så åpenbart usant.
En annen tid
I mars 1984 arrangerte IOF det som litt svulstig ble kalt «Den Første Liberalistiske konferanse i Norge» på Mastemyr utenfor Oslo. Forfatteren Øyvind Myhre holdt foredraget «Trenger vi en Stat» hvor han erklærte følgende1:
Det frihetlige fundament
Enhver liberalist er antakelig enig i følgende utsagn:
«Hvert menneske har rett til fritt å disponere over sitt eget liv, sitt eget arbeid og fruktene av dette arbeidet. Ethvert menneske har rett til å gå inn i frivillige avtaler og relasjoner med andre mennesker. Intet menneske har rett til med makt eller trusler om maktbruk å tvinge andre til å gå inn i ufrivillige avtaler og relasjoner, eller tvinge andre til å avstå fra å gå inn i frivillige avtaler og relasjoner.»2
Dette var en aldeles utmerket fremstilling av kjernen i libertarianismen – ikke-aggresjonsprinsippet (IAP).
Året etter var det en internasjonal liberalistisk konferanse på Beitostølen arrangert av International Society for Individual Liberty. Som vanlig ble det litt stutt med penger, og man måtte dele rom. Da jeg åpnet døren, veltet hasjrøyken ut. «What the fuck!» hørte jeg gjennom tåka – der lå Samuel Konkin III i senga med sin sneip og et svært brett med piller i alle farger. Det siste var ikke dop, men hans tro på «Life Extension» bare han stappet i seg alle disse stoffene. Det gikk fort opp for meg at her var det ekstremt høyt under taket.
Libertarianere beskyldes ofte for å være ensidig opptatt av et økonomisk perspektiv. Not! Her var det debatt rundt frihetens psykologi, frihetens språk, frihetens seksualitet, fri dop, hverdagsfrihet i tillegg til den vanlige menyen med politiske diskusjoner og investeringstips. Og i gangen lusket sågar Mogens Glistrup. Han var foredragsholder og kritiserte den administrative stat. Jeg minnes han likevel ville at staten skulle regulere tilgangen på mat da han selv og dansker generelt hadde blitt for tykke – en debatt som i dag har blitt (ikke overraskende) vanlig i sosialdemokratiene. Ellers synes han vel han var omringet av en merkelig gjeng med freakere – han brukte resten av konferansen til å sole seg på verandaen i alles påsyn. Men hans tilstedeværelse var kanskje et varsku om den populismen som ville vokse frem.
Om kvelden var det lange debatter på hotellrommene. Det gikk heftig for seg. Konkin III hadde klekket ut en variant av anarkokapitalismen han kalte for Agorisme. Gudene vet hva det betød (finn det ut på wikipedia). Hans motdebattant var Tibor Machan, en mer mainstream minarkistisk filosofiprofessor som var sentral i tidskriftet Reason. «We have bigger fish to fry» erklærte han mens Konkin hylte at Machan hadde solgt seg ut. Jeg må innrømme jeg holdt med Machan – og folkene rundt Reason har alltid for meg vært et viktig og rasjonelt anker i bevegelsen.
Men denne opplevelsen gav mitt 21-årige jeg et viktig perspektiv: Folks vei til og behov for frihet varierer enormt. Det er veldig viktig å respektere. IAP i praksis.
Det ble noen flere konferanser helt til jeg ble slukt av næringslivet. Og i 1989 vant vi jo. Debatten var over.
Et kvantesprang i tid og holdninger
Hva gjelder norsk liberalisme så våknet jeg litt opp igjen litt før 2020-tallet. Det hadde ikke vært konferanser på en stund for min del, selv om jeg hadde fulgte godt med, lest og beholdt mine libertarianske holdninger. På noen områder var troen styrket. Etter å ha vært relativ sentral i utviklingen av Fornebu etter flyplassnedleggelsen opplevde jeg på nært hold hvordan reguleringer kveler utviklingen. Stedet er jo ennå ikke utbygd – utrolig.
Holdningene fra ungdomstiden hadde gitt andre utslag. I reneste Harry Browne stil hadde jeg flyttet til Karibien. Et av verdens siste frihetlige utposter. Herlig! Mine barn gjorde meg oppmerksom på at Liberalistene hadde blitt stiftet i Norge. Det ble noen pengegaver og presseoppslag på det – og det trakk til seg flere institusjoner som ønsket gaver.
Så ble det invitasjon til «liberal» konferanse igjen. Men kretsen rundt IOF hadde forandret seg. For dem hadde det kanskje skjedd umerkelig – men jeg hadde ikke hørt på hva de hadde å si på over 30 år. Det som ble utbasunert fra podiet var som tatt ut av Roland Huntfords «The New Totalitarians». Det skandinaviske trepartssamarbeidet ble forsvart. Jeg glemmer aldri uttalelsen fra den svenske foredragsholderen som beskrev hvor flott det var med en ny avtale fra Saltsjøbaden. «There may be an element of coercion, but it works”. Den internasjonale forsamlingen var som lamslått.
IAP hadde blitt kastet på båten, og her var resultatet. Hvem bryr seg om friheten?
Jeg kjenner godt til kritikken av IAP – det er konsekvensetiske dilemmaer i fleng. Hva med de som ikke klarer seg selv? Hva med miljøet? Og så videre. Kast også inn bevegelsens statsparanoia og gammeldagse isolasjonisme. Alt dette er god liberalismekritikk. Noen dilemmaer vil bestå, mens andre problemstillinger vil etter hvert forsvinne av seg selv, for eksempel fattigdom.
Men bør ikke IAP bestå som et ideal?
Selv en relativt «mainstream” tidligere guvernør som Mitch Daniels har dette refleksivt i seg: “We believe it wrong ever to take a dollar from a free citizen without a very necessary public purpose, because each such taking diminishes the freedom to spend that dollar as its owner would prefer.”
Det er langt fra dette til skatt på flypoeng. Når IAP-idealet forsvinner, så rutsjer man utfor en sklie. Litt hvert år til man ender opp med å hegne om autoritære løsninger.
Mileis bannbulle
Det er ikke lett å være libertarianer i Norge. Man konkurrerer med sosialdemokrater som er dyktige, rasjonelle og langsiktige. Det er sikkert ikke noe lettere å være libertarianer i Argentina. Men konkurransen er elendig, slik den er i store deler av verden. I de fleste land fungerer sosialdemokratiet dårlig. Fagbevegelsen er ofte korrupt, og til og med voldelig. Og definitivt ikke næringsvennlig. Da blir det så som så med resultater.
Men Mileis bannbuller minner oss om noe annet – og det er sosialismens iboende ondskap. Dette er folk som overhodet ikke respekterer IAP – tvert imot. I Skandinavia har vi blitt bare så vant med å jatte med dem, fordi de dominerer narrativet totalt. Etter som årene går med tilpasninger, er det knapt noe liberalitet igjen. For en som har stått utenfor ganske lenge, så er det påtagelig å se.
Så hva med libertarianernes varslede død? Saken er den at de har aldri oppnådd veldig mye partipolitisk. Siden 1973 har de stilt presidentkandidat i USA og ligget rundt 1% oppslutning med noen få unntak.
Og hva med populismen? Libertarianernes presidentkandidat virker å være relativt prinsiell i Tibor Machan’s ånd. Populistene tapte. Men når det er sagt så har jo bevegelsen alltid hatt enorm takhøyde. At Mogens Glistrup typene har gjort sitt inntog er vel noe jeg antar libertarianismen overlever.
Jeg vil vel heller si at det er en del fremgang. Javier Milei er et eksempel extraordinaire – dette har ikke skjedd før. Libertarianerne har i Lily Wu fått sin første ordfører i en by av en viss størrelse, Wichita (selv om hun ikke er en del av partistrukturen). ACT New Zealand er del av regjeringskoalisjonen, og Liberal Alliance i Danmark dominerer blant ungdommen. Nå kan det selvfølgelig diskuteres hvor «hard core» libertarianske de to sistevnte er, men vi snakker om ikke uvesentlige innslag av libertarianisme. Nå om dagen ser man samme tendens blant ungdommer i Norge og gamle liberalistiske politikere stiller opp igjen i håp om å bli valgt.
Så nye barrierer brytes. Fort går det ikke, men jeg ville ikke solgt frihetsidéene short helt ennå. Det er rett og slett ikke en beskrivelse som er i tråd med virkeligheten.
- Myhres foredrag ↩︎
- Øyvind Myhre har snudd siden den gang.
“I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!»
Øyvinds globb om livet, universet og alt annet: Frihet i vår tid ↩︎
