Argumentene for friborgerskap kan plasseres inn i tre distinkte kategorier selv om det er overlapp mellom dem.
Det første argumentet er det prinsipielle
Fra et liberalistisk ståsted er alle mennesker født frie og like, og har derfor en grunnleggende rett til å bevege seg og bosette seg hvor de ønsker uten å bli begrenset av kunstige grenser, selv på tross av nasjonale interesser. Liberalismen vektlegger individet, ikke nasjonen. I så måte er også liberalismen unik sammenlignet med andre ideologier og politiske retninger, som sosialisme eller konservatisme, hvor det anses at individet til enhver tid bør ofres for gruppen, kollektivet eller staten.
Jeg tror ikke jeg trenger å dra det ut i lengre utdypninger enn dette. Prinsippet er klart: Mennesker har rett til å bosette seg hvor de vil. Punktum! Så enkelt, og for mange likevel så vanskelig.
Det andre argumentet er det humanistiske.
Vi kan også kalle dette det rettferdige argumentet. Dette overlapper med det liberale perspektivet om moral og rettferdighet, men jeg plasserer det likevel i en egen kategori, fordi det i større grad handler om å appellere til folks følelser og rettferdighetssans enn til hvor prinsippfaste de er.
Dagens innvandringspolitikk er urettferdig. En ting er at et krav om å være født i det landet du vil bo i, er handlingsmessig sett uoppnåelig, fordi fødested velges ikke, men blir valgt for deg. Du har aldri hatt eller har muligheten til å handle på en slik måte at du fødes i det landet du vil bo i. En annen ting er at det setter millioner (milliarder?) av mennesker i unødvendig sult, fattigdom, krig og nød – ofte permanent. Noen av disse har også et inderlig ønske om å se igjen familien sin, fordi mor, far, sønn eller datter slapp inn, men ikke resten av familien som ville komme.
Mulighetene for innvandring åpner opp for at dette gjelder færre, men så lenge innvandring er begrenset for frie mennesker (les: ikke kriminelle), vil innvandringspolitikk alltid være iboende diskriminerende. Den vil for eksempel diskriminere de som ikke har tilgang til samme utdanningsmuligheter, noe som gjerne henger sammen med sosial og økonomisk bakgrunn. Dette kan ytterligere forsterke eksisterende ulikheter og marginalisere de som allerede er sårbare.
Det tredje argumentet er det økonomiske
Fri bevegelse av mennesker er svært viktig for økonomisk utvikling, innovasjon og kulturell utveksling. Begrensninger på statsborgerskap hemmer denne utviklingen ved å hindre folk i å bidra der de er mest ønsket eller trengs mest.
Det er estimert at verdens samlede produksjon ville øke med mellom 67 og 147 prosent dersom fri bevegelse ble muliggjort. Dette er et kraftfullt økonomisk argument for friborgerskap. Mekanismen er også relativt enkel å forstå: Økt mobilitet gjør at mennesker fra lavinntektsland kan finne bedre betalte jobber i høyinntektsland, sende penger hjem og dermed bidra til økonomisk utvikling i hjemlandet.
Mange historiske samfunn, spesielt før moderne nasjonalstater, hadde mer åpne grenser hvor folk kunne bevege seg fritt og bosette seg der de fant det best. Dessuten skapte dette ofte mer dynamiske og mangfoldige samfunn.
I tillegg viser dette at friborgerskap ikke bare er en idealistisk drøm, men også en modell som har fungert i praksis i ulike tidsepoker og geografiske områder.
Ved å tillate folk å bosette seg og arbeide der de er mest produktive, kan vi skape en mer liberalistisk, human, rettferdig, velstående og innovativ verden. La det skje. Jo før, desto heller!
