SV og FrP er for moderate. De stemte begge ned Venstres forslag om å avvikle subsidiene til selfangstnæringen.
Venstres forslag om å avvikle subsidieringen av selfangst bringer til overflaten en viktig diskusjon om hvordan visse partier balanserer markedsøkonomi mot populisme og tradisjon mot miljømessig progressivitet. Å fjerne statlig støtte til en industri som ikke lenger er lønnsom er egentlig både et økonomisk og etisk spørsmål, da fangsten potensielt skader naturmangfoldet. FrPs økonomiske politikk burde tilsi at markedet bør regulere seg selv uten statlig inngripen, noe som støtter argumentet for å kutte subsidier til næringer som ikke er økonomisk levedyktige på egen hånd.
Samtidig er det et verdimessig progressivt standpunkt å beskytte våre økosystemer, som SV burde benytte seg av. Spesielt i lys av de økologiske truslene som havissmelting utgjør mot grønlandsselbestanden. Venstres fokus på å følge Norges forpliktelser under FNs naturavtale, som oppfordrer til reduksjon og eliminering av naturmangfold-skadelige subsidier innen 2030, er både fremtidsrettet og ansvarlig.
FrPs manglende støtte til Venstres forslag synes å skyldes politiske motsetninger eller en motvilje mot å fjerne subsidier som støtter norske næringer og arbeidsplasser. FrP har utviklet seg til å bli et distriktsparti, og kostnaden er at de må ivareta distriktsfolkets intersser om å være verdikonservative, nasjonalistiske og tradisjonelle.
SVs ofte verdiliberale og grønne visjoner skulle tilsi støtte til miljømessig bærekraft og motstand mot industrielle praksiser som skader naturmangfoldet. SVs manglende støtte er derfor ved første øyekast ganske overraskende, men skyldes antakelig potensielle økonomiske implikasjoner for lokalsamfunn og fagarbeidere som er avhengige av selfangsten. SV har valgt å ivarera interessene til lavtlønnede og er derfor avhengige av deres stemmer ved valg. Da kan de ikke uten videre støtte grønn politikk som vil bli ansett som politikk for de priviligerte. Det vil de tape velgere på.
Venstre lider ikke av interne stridigheter mellom de som ønsker fremskritt, og de som enten kulturelt eller sosialt har vanskelig for å tilpasse seg disse fremskrittene, på samme måte som SV og FrP. De har konskvent siktet seg inn på en velgergruppe som ønsker fremskritt, og som også er ressurssterke nok til at de takler kostnadene ved dem.
