Den nye valgloven, som trådte i kraft 1. mai i år, blir kroken på døra for småpartiene. Der de tidligere kunne stille etter forenklet regelverk med 500 stemmer i ett valgdistrikt kreves det nå 5 000 stemmer nasjonalt. De som ikke møter kravet fordømmes til et sisyfosarbeid der det må samles underskrifter tilsvarende 1 % av de stemmeberettigede i hvert fylke – nær 40 000 for å stille i alle valgdistrikter. NKP gav sitt høringssvar, Folkets parti og Liberalistene har kommet på trykk, og Feministisk Initiativ avla Dagsnytt 18 et besøk. I kontrast til Camus’ antagelser er ikke småpartiene lykkelige.
Det er lett å fnyse av klagesangen til ett lite parti med noen hundre stemmers støtte, men partiene som rammes fikk sammenlagt 0.62 % av stemmene ved forrige stortingsvalg. Uavhengig av hvorvidt de kvalifiserte til forenklet regelverk da, er de uten håp for fremtiden nå, og mange ser nedleggelse som eneste utvei. Én av 161 velgere frarøves med dette et alternativ, og tvinges i praksis til å stemme blankt eller mot egen overbevisning.
Den samme problemstillingen vil ramme dem som i dag er aktive i et lite parti. I den nye hverdagen, uten velgere, vil det bli nær umulig å vinne frem. I møte med bøygen står valget mellom å kaste inn håndkleet eller å fånyttes gå inn i et etablert parti. Årevis med organisasjonsbygging, programbehandling, medlemspleie, og generell aktivitet har spilt fallitt. Uten noen til å tale Roma midt imot vil vi se en stadig ensretting av tanker og ideer, der meningspluralismen i det politiske Norge blir skadelidende. Dette må sies å være særs uheldig.
I et intervju med Klassekampen 16. mai avfeier valglovutvalgets leder, Ørnulf Røhnebæk, småpartienes utfordringer med å vise til forarbeidene «Eg trur eigentleg at du må lese det som står i vår utgreiing. Det er for lenge sidan til at eg kan forklare kva argumenta for den endringa var no». Utgreiingen det vises til er NOU 2020:6, der rasjonalets to setninger forsvinner i rapportens over 500 sider.
«Utvalget mener det er viktig å beholde et minimumskrav til antall underskrifter for å få stille liste. Dette vil sikre at det ligger en grad av seriøsitet og velgeroppslutning bak listeforslaget, og derigjennom begrense muligheten for at svært små partier eller grupper stiller lister ved valg.»
I spørsmålet om antall underskrifter foreslås 1 % per valgdistrikt, dette med referanse til Venezikommisjonens «Code of Good Practice in Electoral Matters».
Kommisjonen selv sier at et signaturkrav teoretisk sett er kompatibelt med prinsippet om allmenn stemmerett, men at det bare må brukes der det ikke er ment å hindre kandidater fra å stille til valg. I Report on Electoral law and Electoral Administration in Europe poengterer de «81. As with right to vote, the right to stand for elections is universal and must not be unreasonably restricted.” og “120. (…) a maximum of 1% signature requirement in relation to the electorate of the national or constituency level where elections are held should not be exceeded.” Det er et betimelig spørsmål hvorfor flertallet valgte å legge seg på grenseverdien, den tid en slik restriksjon oppfattes som problematisk.
I det samme intervjuet ser ikke Røhnebæk skriften på veggen, da “Det har jo vorte mogleg å registrere underskrifter digitalt no.”. At hver borger kun kan underskrive én liste, hvilket betyr at småpartiene må bruke mellomvalgsårene til å kappes om underskriftene før de kappes om stemmene året etter, nevnes ikke. For små organisasjoner blir dette en rovdrift som vil utarme allerede begrensede ressurser.
I denne sammenhengen sidestiller kommisjonen Norge med land de tidligere har kritisert, etter å ha poengtert «122. (…) Endorsing a candidate’s or party’s efforts to stand for election, however, is not the same as voting for that candidate or party. It rather strengthens the pluralistic nature of elections. Thus, it is in line with international good practices that a voter can sign in support of more than one candidate. (…).”
Det betimelige spørsmålet blir da hvorfor flertallet valgte å legge seg på grenseverdien, all den tid Norge også har kritikkverdige lover som begrenser borgernes adgang til å signere lister? En skulle tro avgjørelsen var velbegrunnet, men rasjonalet begrenser seg til én, for utvalget, aksiomatisk påstand om at små partier ikke bør få stille til valg.
Røhnebæk et al. oppfordres med dette til å besvare følgende:
- Hvordan forsvares det å ha lagt seg på grenseverdien for antall underskrifter, sett i lys av at avgjørelsen var ubegrunnet, og at lovverket vedrørende antall lister én borger kan underskrive bryter med Veneziakommisjonens retningslinjer?
All honnør til utvalgets mindretall, som forstod at en lavere grense ville «(…) sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå kravet uten altfor store omkostninger».
