Et nytt forslag i debatten rundt organdonasjon dukket opp i Humanetisk Forbunds magasin, H. Forslaget går ut på å motivere donorer ved å innføre en regel som sier at de som ikke har meldt seg som organdonorer vil stå sist på listen for å få organer.
Som liberalist synes jeg at dette poenget er uhyre interessant fordi det står i kontrast til andre måter å motivere donorer på. Åpenbart tenker jeg på en økonomisk kompensasjon for organdonasjon.
Kontrasten er særlig tydelig hvis du tenker over hvordan medisinsk etikk gjerne fremstilles. Det er rent objektive og faglige kriterier som avgjør medisinske prioriteringer. I krig kan det bety at fiendens sårede soldater behandles før ens egne. Nå skal altså spørsmålet om hvem som har skrevet seg på en liste avgjøre prioriteringen.
Er penger djevelens verk? Det må jo bære lov å spørre? Riktignok vil en person som donerer sine organer i de fleste tilfeller ikke lenger ha behov for penger. I levende live vil man fortsatt kunne sette pris på at om det skulle komme til donasjon, så ville din foretrukne veldedige organisasjon få et bidrag, eller også at arvingene dine ville kunne få litt ekstra medvind i livets seilas.
Hva er mest etisk? Mange rynker på nesen over å tenke på at donerte organer kan kompenseres med penger. Det lyder som organhandel, slik vi kjenner dem fra krim-bøker. Still deg spørsmålet: Hva er den mest etiske måten å motivere til organdonasjon på? Er det ved å skremme folk med at de ikke vil få behandling, eller er det å motivere dem ved incentiver?
Så kan du stille deg spørsmålet: Hva er mest effektivt?
