Måtte 25-årsjubileet til Liberaleren bli behørig feiret. Det er bra med litt blest om denne unike nettavisen, som er mer liberal enn alle liberalistiske tenketanker til sammen. Jubileet finner sted mens autoritære konspirasjonsteoretikere stormer frem på alle sider av det politiske spekteret. Skumle typer som Steve Bannon og Pål Steigan rekrutterer til sine bevegelser. Det dvaske sentrum er ingen motvekt. Vi trenger enhet blant ytterliggående libertarianere – fra ytre høyre til ytre venstre.
Det politiske kompass
For omtrent en måned siden feiret jeg første mai sammen med kommunister fra Rødt, og nå hever jeg absintglasset for å synge liberalismens pris. Kanskje ser det inkonsekvent ut, i hvert fall sett fra et ståsted langs den konvensjonelle aksen mellom høyre og venstre. Imidlertid finnes en annen akse, som krysser den første aksen, og som spenner mellom autoritær og liberal politikk. Hvordan de to aksene krysser, blir pent illustrert av «det politiske kompass».
Mitt ståsted er anarkistisk, i ytterste hjørne nederst til venstre i figuren, en maksimalistisk libertariansk kommunisme. Fra dette ståstedet er motsatsen – og motstanderen – fascismen. Den befinner seg i øverste høyre hjørne i figuren, som ytterligheten av autoritær politikk og markedsøkonomi. Derimot finner anarkisten sine allierte i to andre retninger: på den ene side i venstreorientert enhet med mindre liberale og til dels autoritære grupper, på den andre siden i libertariansk enhet med grupper lenger til høyre, til dels ytre høyre. Skillet mellom høyre og venstre i økonomien er godt etablert, med blå og rød blokk. Men på tvers finnes koordinering mellom forskjellige libertarianere, eller for den saks skyld mellom de autoritære.
Forsvar friheten
Det norske politiske landskapet har tatt flere skritt i retning av fascisme. Minoritetspolitikken ser helt bort fra liberale rettigheter, som egentlig er grunnlovfestede. Høyesteretts dom i Fosen-saken viser at regjeringen overkjører urfolks menneskerettigheter. I Mustafa Hasans rettssak mot staten viser dommen at myndighetene er mer opptatt av å deportere statsborgere med innvandrerbakgrunn, enn av å respektere sivile rettigheter og barnerettigheter. Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, som leder hver sin politiske blokk, åpner døra for autoritære sosiale bevegelser.
På den ene siden beholdt sentrum-høyre sitt hegemoni ved at liberalerne Erna Solberg og Siv Jensen inngikk hestehandler med den rabiate aktivisten Sylvi Listhaug. Heldigvis gjorde liberale krefter i Venstre og Kristelig Folkeparti en hederlig innsats med å demme opp mot de aller verste utglidningene.
På den andre siden etablerte sentrum-venstre et nytt hegemoni, ved at den liberale sosialisten Jonas Gahr Støre slapp til anti-liberale krefter: en nasjonalromantisk blokk innenfor anti-globaliseringsbevegelsen, ledet av Trygve Slagsvold Vedum. Marginale anti-liberale krefter har kommet i vippeposisjon i konkurransen mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre.
Begge blokker har åpnet for autoritær utglidning. Hvis det politiske sentrum virkelig hadde trodd på sin egen «hestesko»-teori, som hevder at de ekstreme ytterpunktene møtes i autoritær politikk, så burde Erna Solberg og Jonas Gahr Støre ha dannet en koalisjonsregjering, sentrum-høyre med sentrum-venstre, slik Angela Merkel gjorde det i Tyskland.
Autoritære fristelser
Problemet er at autoritære fristelser stikker dypere enn ideologiske overbevisninger. Friheten må forsvares mot hierarkiske makter, men forsvaret av friheten ender som regel med å skape sin egen hierarkiske makt. Nattvekterstat blir demokratisk sentralisme. Den politiske filosofien Thomas Hobbes satte likhetstegn mellom demokrati og anarki, og ville heller ha enevelde (Leviathan, kap. XIX, §2).
Realpolitisk pragmatisme er årsaken til at idealister ender opp som autoritære – om det er snakk om amerikanske høyre-libertarianere som glir over mot sosialdarwinistisk rasisme, eller italienske anarkosyndikalister som konverterte til en autoritær stat. På italiensk har man et godt begrep, sovranismo, eller «suverenisme», som beskriver forsøk på å gjenskape en innbilt nasjonalstatlig suverenitet i møtet med globalistisk tap av kontroll. Vanligvis refererer begrepet til det autoritære høyre, men det finnes også venstre-suverenisme. Behovet for å beskytte folkesuvereniteten er også motivasjonen for arabiske maoister som tilslutter seg det autoritære Hezb Alla. Ukrainas autoritære Pravy Sektor er avantgarden i motstanden mot russisk nykolonialisme. Jeg har til og med hørt hvisking blant greske anarkister som antyder at nynazistene i Gyllent Daggry sprang ut fra gate-demonstrasjoner mot velferdskutt i kjølvannet av finanskrisen.
Selv var jeg aktiv i en relatert bevegelse som kalles Global Justice Movement på engelsk, og Alterglobalisme på fransk. Den euroskeptiske avisen Klassekampen bruker derimot betegnelsen «anti-globalisering», men det gir et skjevt bilde av bevegelsen. Fløyen jeg tilhørte hevdet at en annen globalisering er mulig, som en presisering av Attac-slagordet «en annen verden er mulig». Eksempelvis har EU flere potensialer, på den ene siden flere sentrale direktiver mot nasjonal sjølråderett, på den andre siden en ytterligere demokratisering av flere styringsnivåer, fra det lokale til det transnasjonale. Progressiv populisme må ikke lage motsetning mellom suverenisme og globalisme, men globalisere folkesuvereniteten.
For å stå imot autoritære fristelser trenger radikale liberalere frie fora for åpen debatt. Vi trenger å fastholde våre om idealer, frihet, likhet og søskenskap, men vi trenger også å drøfte strategi og taktikk for å fremme idealene. Nettavisen Liberaleren kan radikalisere liberalismen internt på høyresiden. Det kan bidra til ytterligere liberalisering av Venstre, og dra Høyre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet i mindre autoritær retning.
Vi libertarianske kommunister har også godt av å følge debattene på Liberaleren, som en vaksine mot å gi avkall på alt for mye av libertarianismen. Måtte Liberaleren blomstre og vokse de neste 25 år!
