I dette innlegget tenkte jeg å kommentere to tidligere innlegg i Liberaleren, et skrevet av Per Aage Pleym Christensen og et skrevet av Arne Eidshagen . De begge har gode poenger, men jeg har en litt annen løsning som jeg fikk lyst til å dele noen tanker med dere om her.
Jeg er enig med Per Aage i at man ikke skal bruke av oljefondet, og pumpe disse pengene inn i offentlige monopoler og alaskens politisk pengesløseri. Jeg er enig i at man ikke bør kuwaitifisere Norge på den måten han beskriver. Og i likhet med Arne Eidshagen har jeg også spurt meg selv «Hva skal vi med oljefondet» (når vi likevel må betale skyhøye skatter som om vi ikke hadde et oljefond i det hele tatt) og deler mye av det tankegodset han formidler.
Men her er mine tanker om hvordan dette bør brukes, og ikke.
Som klassisk liberalist ønsker jeg selvsagt at all initiering av tvang mot borgerne opphører, inkludert det organiserte tyveriet av folks rettmessig opptjente eiendom. Staten bør ikke brukes til å stjele penger, men bør kun fokusere på sine legitime oppgaver: politi, rettsvesen og militære, samt å beskytte eiendomsretten og alle individets rettigheter. Altså beskytte rettighetene, og ikke selv bryte dem.
At et flertall eller staten gjør noe, betyr ikke at det nødvendigvis er riktig å gjøre, spesielt ikke innenfor visse prinsipper og filosofiske rammer. For eksempel: Se for deg en situasjon der et flertall i befolkningen ønsker å utrydde en bestemt gruppe mennesker i befolkningen. Dette er åpenbart veldig galt. Vi bør ikke bruke staten til å myrde grupper i samfunnet vi ikke liker. Hvis staten gjør det, så gjør den noe veldig galt, selv om et flertall støtter dette. Vi liberalister, i alle fall konsekvente liberalister, følger visse prinsipper og disse innebærer å legge bånd på staten, og begrense staten. Staten skal ikke gjøre noe som er galt, og dette inkluderer tyveri/plyndring.
Hvis det er galt å stjele, så er det også galt å få staten til å stjele. Når jeg først er inne på nettopp dette, fikk jeg også lyst til å påpeke noe annet i den forbindelsen: Når staten tar en del av det folk har tjent gjennom skatter og avgifter, fratar den dem fruktene av deres arbeid uten deres samtykke. På en måte kan dette også sammenliknes med slaveri, da begge situasjoner innebærer at individer ikke fullt ut eier sin egen innsats og resultatene av sitt arbeid.
Videre: I den grad man reduserer statens utgifter, kan man tilsvarende redusere statlig tyveri, helt til det er eliminert. Altså ingen skatt og ingen avgift. Folk beholder det de rettmessig har tjent på sitt arbeid, og staten vil ikke lenger utføre organisert plyndring av befolkningen, og vil dermed være en 100% legitim entitet i tråd med liberalistisk filosofi og prinsipper.
Så lenge vi har en velferdsstat mener jeg Per Aages tilnærming er best. Da tenker jeg altså innenfor disse rammene. Om liberalister får innflytelse og makt bør de ikke fokusere på oljefondet annet enn på lang sikt. Først og fremst må man fokusere på å slanke staten. Man bør man selge unna offentlige skoler, sykehus, veier og alt annet som driftes av det offentlige i dag til høyest bydende på markedet. Salget av alle disse tjenestene kan investeres i oljefondet eller et tilsvarende fond, og kunne gi borgerne passive inntekter av disse pengene gjennom avkastningen de genererer, hvilket kan brukes av borgerne til å finansiere deres ulike behov.
Men hva da med oljefondet?
Oljefondet er akkumulert plyndring over mange år, og det må selvsagt komme den plyndrede befolkningen til gode på en måte. Det bør føre til at staten kan finansiere politi, rettvesen og millitære uten å ha behov for å kreve inn skatter og avgifter, og muliggjør også at staten kan finansiere et sosialt sikkerhetsnett, og opprettholde sine pensjonsforpliktelser.
Men i all hovedsak tenker jeg at oljefondet muliggjør et turbonelloliberalistisk samfunn hvor man kan ha en liberalistisk rettstat uten skatter og avgifter, ettersom avkastningen på oljefondet finansierer det.
Videre at man i tillegg kan ha et solid sikkerhetsnett som supplement til de sivile sikkerhetsnettene som eksisterer hvor velferdsaktørene konkurrerer mot hverandre om å ivareta befolkningens interesser om et sterkt og solid sikkerhetsnett på en best mulig måte.
