Tenk. 25 år allerede. Selv en livlig radikaler blir voksen til slutt. Det kommer visse risikoer med det. En studie viste nylig akkurat det vi alle visste, nemlig at den beste musikken ble laget da vi var fra 13 til 15 år gamle, uansett hvilken generasjon vi tilhører.
Musikk som ble laget før vi ble født bedømmer vi gjennomsnittlig som dårlig, men den blir bedre og bedre. Den som er laget rundt da vi ble født begynner vi å bedømme som bra, og vi dømmer den som stadig bedre fram til vi når tenårene. Etter det blir låtene dessverre dårligere til rett etter vi fyller 30, hvor vi igjen bedømmer gjennomsnittet som dårlig. Etter det blir de nye låtene bare dårligere og dårligere. Den musikken som produseres når vi er 50 er dobbelt så dårlig som den som ble produsert da vi var 40. Det er jo ikke rart at vi begynner å be restauranten om å sette ned volumet.
Dessverre ser det ut til at det er slik med alt. Opinionsundersøkelsene viser at vi mennesker var lykkeligst, maten var best, økonomien var sterkest, mediene mest pålitelige, filmene mest underholdende, klærne stiligst og sportsprestasjonene mest imponerende i de årene vi var mellom fem og 25 år gamle. Før det var alt forferdelig, og etter det blir alt forferdelig igjen.
Ettersom det gjelder alle generasjoner, de som var 50 da du og jeg var 15, syntes at historiens kuleste musikk og moral var et utslag av katastrofal dekadens, betyr det at det ikke er verden det er noe feil med. Det er oss.
Vi blir dessverre mer konservative, innelukkede og sure med alderen i allmenhet, og vi synes alt var bedre før. Ingen kommer unna denne tendensen. Ikke du, ikke jeg, og kanskje ikke engang Liberaleren. Så hvordan kan vi lære oss å forbli åpne for nye inntrykk, selv i moden alder?
For å forstå det, må vi forstå hvorfor vi blir innelukkede med tiden. Evolusjonen var veldig klok da den designet oss. Våre gener og vår hjerne kan jo ikke vite hvilken kultur vi kommer til å vokse opp i, så det er bra å være relativt tilpasningsdyktig. Det tydeligste eksempelet er hvordan barn kan lære seg et nytt språk bare gjennom å lytte. Når vi har blitt sosialisert inni et språk, en adferd og kanskje et spesifikk musikalsk eller medialsk miljø, så forsvinner tilpasningsdyktigheten. Da skal vi bruke våre evner, i stedet for å lære nye.
Det fungerte bra på en savanne der vi år ut og år inn så lignende ting og møtte lignende utfordringer. Sånn er det heldigvis ikke lenger. Verden etter opplysningstiden, industrialiseringen og liberalisme byr i stedet på en verden som er i stadig forandring. Flere mennesker har større kapasitet og frihet til å hele tiden berike oss alle med nye kulturelle uttrykk og tekniske innovasjoner.
Det er vidunderlig. Det er den forandringen som gjør at vi lever lengre, bedre og rikere enn noensinne. Det skaper hele tiden det nye som neste generasjon snart kommer til å tenke på som den gamle, gode tiden, men det gjør også at det kjennes litt uvant. Vi ble født i og formet av en verden som så annerledes ut. Nå kjenner jeg meg ikke igjen lengre. Det er lett å bli kverulant.
Men det er et valg. Det finnes mange andre ting som vår biologiske natur har tilpasset oss til og som vi kan lære å håndtere. Vi må ikke spise alt fett og sukker vi kommer over bare for at det en gang i tiden var et vilkår for å overleve. Vi kan lære oss hva som får oss til å føle oss vel og tilpasse oppførselen deretter. Vi kan til og med forelske oss i visse gode vaner.
Michael Merzenich, en av pionerene innen forskningen på hjernens plastisitet, mener at problemet med å bli gammel er at de fleste slår seg til ro. Vi venner oss til det som er kjent, og da behøver vi ikke lenger konsentrere oss og styre oppmerksomheten vår på den måten vi gjorde da vi var yngre. Da går vi glipp av mye ny, bra musikk og nye muligheter. Og det blir selvforsterkende, for vi trener ikke hjernen til å forbli aktiv og plastisk. «Use it or lose it», som mange hjerneforskere sier.
Å forhindre at vi mister plastisiteten forutsetter intellektuell innsikt og et bevisst valg, som skaper nye gode vaner. Akkurat som vi må venne oss til fysisk trening for å håndtere den kroppen evolusjonen ga oss, trenger vi også mental trening for å holde hjernen i form.
Det er her liberalismen kommer inn i bildet, for det er den eneste ideologien som vet at fremtiden ikke kan planlegges, men stort sett bygger på å være åpen for overraskelser. Det er den eneste ideologien som vet at verdens kompleksitet ikke kan pakkes inn i en ferdig, statisk modell, men bygger på at vi lærer, oppdager og skaper nytt. Det er tankeretningen som ikke stryker den falske nostalgien vår med hårene, men bygger på storøyd forundring og fascinasjon for alt vidunderlig og fantastisk som kan vente bak livets neste gatehjørne.
Etatismen er verre enn feil – den er trist. Det er derfor liberalismen ikke bare er viktig når den har politisk innflytelse. Joda, det å blokkere for autoritære overgrep og gjøre verden trygg for menneskelige framskritt, er ikke dårlige mål. Men liberale perspektiv hjelper også oss som bruker tid til å fundere på frihetens muligheter og spontane orden med å selvkorrigere den nostalgiske tendensen vår, slik at vi kan bevare ungdommens nysgjerrighet og åpenhet for nye tanker, kulturer og mennesker.
Slik holder vi hjernen vår åpen og ung, slik at vi er mentalt forberedte på flere positive overraskelser, som igjen forsterker fascinasjonen vår. Og så videre.
Selv om liberalismen ikke alltid vinner, gir den oss noe annet: Evig ungdom.
25 år er ingenting.
