Knut-Eirik Baade har fått det for seg at nedleggelsen av Liberalistene med bakgrunn i ny valglov er en svulstig og bekvem bortforklaring for manglende oppslutning og lite gjennomslag – en måte å kaste inn håndkledet med æren i behold. Siden jeg må anses å være en av de svulstige bortforklarerne, tillater jeg meg en replikk på nettopp dét.
Det er påpekt at den nye valgloven strengt tatt ikke er udemokratisk – det er tross alt flertallet, inklusive Baades nye parti, som har vedtatt den. Jeg får derfor si at den mangler demokratisk sinnelag.
I dette siste oppfatter jeg at vi er enige.
Kort bakgrunn
Tidligere fikk man stille etter forenklet regelverk (slippe å jage underskrifter hvert valg) dersom man oppnådde 5.000 stemmer nasjonalt, eller 500 stemmer i minst ett valgdistrikt. Det siste vilkåret er fjernet, med det resultat at småpartier med regionalt utspring vanskeligere kan bygge seg opp. Det er bare det nasjonale kravet igjen.
Om man ikke nådde disse kravene måtte man tidligere samle 500 underskrifter i de valgdistriktene man ønsket å stille liste. Nå er det endret til én prosent av stemmeberettigede. For mitt lokallag i Oslo utgjør det nær 5.000 for å stille hvert valg, og 40.000ish for å stille nasjonalt. Som tilleggsmoment kommer at disse underskriftene må være innrettet slik at de dekker minst én prosent i hvert valgdistrikt, og at hver stemmeberettiget bare kan signere ett listeforslag.
Baades antakelser
Vi skulle vært nedlagt for mange år siden ifølge Baade – vi har tross alt ikke lykkes i flere valg. Nedlagt skulle formodentlig Rødt/RV og Miljøpartiet også vært, siden de var i samme situasjon i mange år. Sistnevnte gjennomgikk en tyve års ørkenvandring – fra 1989 til 2013 – før de slo gjennom nasjonalt. I tre stortingsvalg på veien måtte partiet brukt tiden sin på meningsløs innsamling av underskrifter dersom de var underlagt regimet de nå har stemt gjennom. Det slapp de, og er i dag å regne blant de etablerte partiene.
Vi og andre som drev parti under gammelt regime, drev naturlig nok basert på premissene fra dette regimet. Regimet er siden sist ikke endret litt eller strammet inn noe – det er endret fullstendig. Loven trådte i kraft etter forrige valg, så vår skjebne var forseglet før vi (eller offentligheten for øvrig) forstod konsekvensene. Vårt formål i Liberalistene var alltid å drive et nasjonalt parti – ikke bygdelister her og der. Det er for alle praktiske formål umulig i det videre, slik det også ville vært det for MDG og Rødt da de bygde seg opp – og fikk tid til å gjøre det.
Fra og med forrige stortingsvalg er det slik at det blir en dødsdom for et (nasjonalt) parti å lande under 5.000 stemmer (altså: flere enn de 4.950 stemmene som står bak stortingsrepresentanten fra Pasientfokus). Det medfører at alt må handle om å samle oppmerksomhet for småpartier fremover. Resultatet er forutsigbart: tendensen til å ri oppmerksomhetsbølger basert på populistiske enkeltsaker vil øke, og muligheten for å bygge seg opp rolig, helhetlig og systematisk er mer eller mindre borte. Ikke bare er underskriftskravet på viddene, det fremstår nokså uinteressant å skulle bli et lite populistparti for mange av oss.
Man har rett og slett ikke råd til å gå på et feilskjær i et stortingsvalg. Vårt feilskjær fra 2021 lå der og ventet før loven var endelig vedtatt.
På toppen av dette er det slik at registreringen som parti opphører etter to stortingsvalg der man ikke stiller. For å stille må man altså sanke en meningsløs mengde underskrifter bare for å opprettholde registreringen. Det eneste man tjener er retten til å samle inn 40.000 underskrifter for å stille nasjonalt, i stedet for å samle 5.000 for å stifte nytt parti (som får stille nasjonalt i første valg).
Det er lite attraktivt å bruke allerede knappe ressurser på sisyfisk busywork for å opprettholde en registrering i et partiregister på rent prinsipp. Det er også et spørsmål om verdighet. Å gjøre en stor tulleoppgave pålagt av de vi har satt oss fore å utfordre for å få lov å gjøre nettopp dét, blir på et tidspunkt et spørsmål om respekt for egen og andres tid.
Vi har nasjonale ambisjoner. Når man først mister anledning til å stille nasjonalt etter forenklet regelverk (eller alternativt etter de mer svelgbare kravene i den gamle valgloven) er det desto mer utfordrende å komme over denne grensen i valget etter – spesielt etter å ha tynet en mager organisasjon for å samle disse underskriftene. Du klarer neppe å samle tilstrekkelig antall underskrifter i alle valgdistrikt – spesielt siden småpartiene må konkurrere om disse underskriftene. Det blir en forutsigbar dødsspiral.
Vi responderer som alle andre på incentiver og forholder oss til spillereglene som eksisterer. Politisk engasjement for marginale posisjoner må heretter finne andre uttrykksformer enn gjennom partier og valg.
Det forekommer meg at Baade ikke var fullt orientert om lovverkets innretning og implikasjoner før han påtok seg å forklare hvilke motivasjoner som egentlig lå bak vår beslutning om nedleggelse. Jeg tenker det generelt er en god regel å holde seg unna analyser av hva som skjuler seg under overflaten i andres hoder.
Veien videre
Veneziakommisjonen anbefaler som et absolutt maksimum et underskriftskrav på én prosent for sunne demokratier. Kommisjonen understreker også at det slett ikke er nødvendig at hvert listeforslag samler unike underskrifter – dvs at hver velger bare kan signere på ett listeforslag. Norge har lagt seg på strengeste variant i begge tilfeller. Det er et nokså tydelig signal fra majoriteten.
Vi som kan regne sikter derfor mot å legge ned driften.
For egen del er det lite aktuelt å stemme på partier som stemte gjennom denne nye valgloven. Det var rett nok lite aktuelt tidligere også; man driver ikke alternative partier bare for moro skyld. Det er en del reelle årsverk som har gått med til å bygge opp partiet på tvers av mange frivillige og ti år. Stortingspartienes enstemmige støtte til den nye valgloven blir mer en bekreftelse på at de ikke fortjener stortingsplassene sine, slik jeg ser det.
Jeg må derfor finne noe annet å stemme på, eller bli hjemme. Gitt utvalget som gjenstår blir det siste mest aktuelt, slik det også var før Liberalistene ble stiftet.
Så får man heller finne andre demokratiske uttrykksformer enn å stille til valg, eller stemme i dem.
