Misforstå meg rett: den nye valgloven er en skam for demokratiet. Alle småpartier burde få lov til å stille lister ved valg, uten at deres konkurrenter stenger dem ute ved lov. En ny valglov som gjør det verre for små partier å komme opp og frem, løser ikke noe problem – den skaper bare nye.
Men, denne loven er ikke en god unnskyldning for et politisk parti til å legge ned. Alle som stemmer på et mikroparti ved et stortingsvalg, vet at det er en symbolsk handling fordi det ikke er noe som tyder på at partiet får nok stemmer til å sikre seg mandater.
For småpartiene handler politisk aktivitet om å være synlig i mediene, fremme gode politiske forslag i aktuelle debatter og å skaffe seg tilhengere og bidragsytere. Dette gjøres like fint med ny valgordning som med gammel.
Valgloven påvirker også lokalvalg, men i lokale valg er det mulig også for små partier å satse på enkeltkommuner, skaffe underskrifter og å få inn en representant her og der. Liberalistene har ved de to siste kommune- og fylkestingsvalgene vært det største partiet som ikke er representert noe sted – fordi stemmene fordeles tynt over alle valgkretser. Hvorfor ikke satse på lokalpolitikk frem mot 2027 og gå “all in” der de har gode kandidater? Det er jo her muligheten for representasjon ligger for et parti på Liberalistenes størrelse, og hvor grunnlaget for velgertillit og politisk erfaring for organisasjonen bygges.
Hvorfor vurderer da Liberalistene egentlig å legge ned? Dette handler mest om at luften har gått ut av ballongen. Jeg var medlem der i en periode selv, og fikk noen leserinnlegg på trykk i diverse aviser. Andre bidragsytere sørget også for omtale. De siste par årene har jeg ikke sett noe aktivitet i mediene, utover på “hjemmebane” i avisen Liberaleren. Hvor ble skribentene av?
Et annet tegn på at partiet er inne i en negativ dødsspiral, er mangelen på interesse for landsmøtet. Plassert så sentralt som mulig – i Oslo – var det bare et tyvetalls delegater som orket møte opp ved starten av dag 2, av potensielt et tresifret antall. At ikke deres egne medlemmer bryr seg om partiet sitt, er den reelle spikeren i kista – ikke endringen av valgloven.
Partiet skal avholde et ekstraordinært landsstyremøte, hvor veien videre avklares. Min spådom er at partiet legges ned, og all skyld på svulstig vis legges på den nye lovgivningen – mens ledelsen puster lettet ut over at de fikk en billig unnskyldning til å kaste inn håndkleet.
Etter å ha skummet gjennom noen klipp fra landsmøtet deres, kommer jeg ikke til å savne dem, heller. For eksempel var seansen om klimapolitikk et forunderlig skue. Synspunktene vekslet mellom “CO2 er livets gass” og “klimapolitikk skal vi ikke mene noe om”. Ikke en eneste taler klarte å anerkjenne at menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem. Da frister det å si “good riddance”, og håpe at om noe vokser opp fra asken, blir det tuftet på noe annet enn klimaskepsis og andre varianter av paranoia og foliehatteri.
