Når Liberaleren er 25 år, er det grunn til både å se bakover og fremover. Hvorfor bør dette unike prosjektet ha en fremtid? Grunnen er ikke bare folks stadige rop på staten og dine penger, men også den illiberale høyresiden.
Da Liberaleren startet opp i 1999, var blogging på terskelen til å bli et fenomen. Terskelen for å bruke ytringsfriheten ble senket markant. Om kvaliteten på ytringene ble hevet, er det neppe noen grunn til å hevde. Selv havnet jeg i «debatt» med Francis Sejersted, lederen for Ytringsfrihetskommisjonen. Han snakket om «kvalifiserte ytringer”. Klart det er en utfordring at folk ytrer en mening uten å ha noe fundament for den. Men er målet at kun folk med lang utdannelse, fine titler eller faktisk kunnskap om spesifikke temaer skal få ytre seg i den offentlige debatten – eller er det greit at folk faktisk viser hva de ikke vet noe om? Slik at de kan få svar og bli opplyste?
Som redaktør fra 2005 til 2019 forsøkte jeg på flere fronter å skape interesse for Liberaleren og ideene bak dette spesielle prosjektet. Men luften gikk ut av bloggefenomenet. I boken «Gi meg en scene!» skrev den politiske bloggeren Bjørn Stærk en gravskrift over politisk blogging.
Dagens outfit og spesielle nisjebloggere tiltrakk seg sponsorer og penger. Blogging ble et levebrød, for noen. I dag kalles de influencere. De har mye innflydelse – på noen. Spesielt ungdom. Men bloggerne som borgerjournalistikk har lite å vise til – som alternativ til de tradisjonelle mediene. Vi klarte å stanse en ny blasfemilov som ville innskrenket ytringsfriheten. Tross iherdig innsats klarte vi ikke å gi debatten om personvern nok oppmerksomhet til at Datalagringsdirektivet (DLD) ble stanset i Stortinget. I takt med at folks hverdag blir mer og mer preget av teknologi blir folk tilsynelatende mindre og mindre opptatt av å beskytte sitt eget liv mot innsyn.
Liberaleren har vært synlig gjennom debattinnlegg i aviser, gjennom deltagelse i debatter på radio og TV. Ja, vi ble til og med nevnt i stortingsdebatten om datalagringsdirektivet.
Det unike med Liberaleren er jo at det er et frivillig prosjekt. Uten annonser, uten inntekter, uten fast ansatte skribenter. Alle vi som har gjort en innsats gjennom noen eller alle 25 årene, har gjort det ved siden av jobb, familie og andre interesser og forpliktelser. Ofte nevnes Klassekampen som et enormt frivillighetsprosjekt. Men selv de måtte til slutt akseptere statlige annonsekroner. Og de hadde en bevegelse med haugevis av idealister som stod på i troen på en kommunistisk oppvåkning og revolusjon. Liberaleren er mer levende enn noen gang. Selv uten kommersielle annonser eller pengestøtte fra Fritt Ord.
Å utbre liberalistiske ideer er ikke enkelt i et samfunn der man som det naturligste i verden anser det som sin rett å kreve sine medmenneskers opptjente penger, og det ropes på offentlige myndigheter om stadig nye støtteordninger og reguleringer. Det burde være et marked for alternative synspunkter til troen på at staten er det beste, og at noen er bedre til å styre og bestemme over ditt liv enn du er selv.
Og se: Plutselig dukket det opp en ny generasjon liberalister. Som knapt hadde gått «i lære» hos forgjengerne. Hverken ideologisk eller organisatorisk. Partiet Liberalistene bestod av unge folk som hadde «skolert» seg selv på liberalisme. Men partiet har fungert som en fjøslykt i mørket, der mye kommer rekende.
Kan redaksjonen få oppegående folk til å skrive hos oss, fordi det har en selvstendig verdi å utbre liberalistiske ideer uten å tjene penger på det? Kan vi få folk med interesse for ideer og saker til å spre artikler via Facebook og Twitter? Eller på Youtube? Kanalene for å nå ut er mange. Skriveføre, debattsterke og oppegående liberalister er det mange av.
Når jeg leser den oppdaterte redaksjonelle linjen til Liberaleren blir jeg både glad og optimistisk! Når jeg hører de gjentatte ropene på statlig regulering og skattefinansierte støtteordninger kommer jeg fort ned på jorden.
Ved Liberalerens tiårsjubileum ba vi om hilsninger. Den som kanskje best beskrev Liberaleren slik jeg ønsket at folk skulle omtale oss, var daværende stortingskandidat Håkon Haugli (Ap). I sin hilsen sa han at Liberaleren var «befriende fritt for kristenkonservatisme, nasjonalisme og innvandrerskepsis».
Liberaleren bør også fremover kjennetegnes nettopp ved dette. For problemet til høyresiden er at det er for mange illiberale stemmer. Noen må representere den liberale høyresiden. Og nettopp der er Liberaleren.
Slik tidsskriftet Orientering en gang ble beskrevet, kan Liberaleren beskrives: «En råk i isen» – for folk som deler vår fremtidsoptimisme. Som ønsker mer individuell frihet. Som ønsker en mindre omfattende stat. Som ønsker mer mangfold i samfunnet.
Gratulerer med dagen!
