Oljepengebruk – følsomhetsanalyse

Dette er en grov følsomhetsanalyse som fokuserer på de finanspolitiske konsekvensene av et fall i Oljefondets verdi. I analysen fokuserer jeg også på valutakursens innvirkning på handlingsregelen.

La oss først ta for oss noen viktige forutsetninger:

• Oljefondets markedsverdi i dag er 17455673562734 kroner.
• I revidert Nasjonalbudsjett for 2024 vil regjeringen gjøre et uttak fra fondet på 418,7 milliarder kr.
• Handlingsregelen sier at normal-uttak på fondet er 3 % av markedsverdien.
• Konjunktursituasjonen tillater myndighetene å fravike fra 3 % grensen.

Oljepengebruk

Regjeringen liker å fortelle at det går godt i norsk økonomi. Det skulle jo også bare mangle når den kaster nærmere en halv billion oljekroner på økonomien. Norske politiker lever ut et gullhår scenario. Denne situasjonen er drevet frem av kursgevinster i fondet og en svakere norsk krone. Siden handlingsregelen er basert på fondsverdien i norske kroner vil en svekket krone føre til at Vedum & Co har flere penger å rutte med.

Det er lett å føle seg som passasjer på Titanic med vissheten om at det finnes et isfjell der ute kalt Slutten på petroleumsinntektene. Det kan også hende at fall i fondsverdien kan komme brått på. Her vil jeg utforske denne tanken ved å gjøre en liten regneøvelse.

I Revidert nasjonalbudsjett (RNB24) fordeles 1 922 855 000 000 kroner over budsjettets utgiftsside. Med dagens verdi på oljefondet vil 3 % av fondet, som kan brukes etter handlingsregelen, være 523 670 206 882 kroner. Dette tilsvarer 27 % av budsjettets utgiftsside. Hvis vi sier at det bor fem og en halv millioner mennesker i Norge, så kan det brukes over 95 000 oljekroner per hode.

Hva vil effekten være av et fall i markedsverdien, i kroner, av Oljefondet? Med dagens fondsverdi ville et kursfall på verdipapirene i fondet på 20 % i snitt og derved av fondsverdien gi en betydelig negativ budsjett-impuls. Hvis vi i tillegg forestiller oss av kronekursen styrker seg, så vil den negative impulsen forsterkes. Ser vi på bevegelsen i dollarkursen, har bevegelser på 2,5 kroner forekommet fra tid til annen. La oss bruke det. Det vil si 23 %. Å se på dollar er selvsagt en grov forenkling, men mange av selskapene som utgjør investeringene i fondet er enten denominert i dollar, eller har inntektene sine i dollar.

Regnestykket

La oss regne: 17 457 mrd * (1-0,20) * (1-0,23) = 10 753 mrd. Et fall på 6 703 mrd eller 38,4 %¹. Hvis vi legger til grunn handlingsregelen, kan staten da bruke 323 milliarder oljekroner. 200 milliarder færre enn i dag. Siden handlingsregelen er et prosenttall er fallet i oljepengebruken proporsjonal med fallet i verdien på fondet. Per Capita er den negative budsjett-impulsen på over 36 000 kroner. Jeg skulle like å se ansiktsuttrykket på den finansministeren som skal forklare dette fra Stortingets talerstol.

Jeg skulle like å se ansiktsuttrykket på den finansministeren
som skal forklare dette fra Stortingets talerstol.

Arne Eidshagen

Det kan være verdt å kommentere at tallverdiene her ikke avviker mye fra tall som er lagt til grunn av Finansdepartementet og Norges Bank, selv om det i deres scenario-analyse snakkes om at fallet kan komme over flere år. Her ser jeg for meg en dramatisk hendelse som både svekker kursene på verdipapirene og den valutaen som de er denominert i. For å finne inspirasjon i grafen over må vi ha en situasjon som ligner finanskrisen ca 2008, men som har et større fall i utenlandsk valuta.

Er det noe problem her?

Det er lett å peke på noen åpenbare problemer:

• I perioder med fallende kronekurs øker uttaket uten av fondets internasjonale kjøpekraft øker
• En økt offentlig pengebruk kan være selvdrivende for å svekke kronekursen
• Høy vekst i fondsverdien kan gi sterk vekst i offentlige budsjetter (og motsatt)

Disse poengene kan være noe subtile. Kurseffekten går på å bruke valutagevinster som er i en viss forstand fiktive. Den selvdrivende kronesvekkelsen er ikke basert på en supersterk sammenheng; jeg mener at den hviler på en lavere forventet produktivitetsvekst når det offentlige fortrenger det private. Endelig er det i første rekke volatiliteten i budsjett-impulsene som er problemet. Det er ikke noe problem i seg selv å bruke oljepenger. Pengene skal brukes opp – riktignok i evighetens perspektiv. Poenget er å fordele formuen på flere generasjoner.

Pengene skal brukes opp.

Arne Eidshagen

For å problematisere det siste: evigheten er en ganske lang stund. La oss ta et absurd eksempel: vikingenes plyndringstokter var en midlertidig ressurs, men vi som lever i dag forventer ikke vår andel av byttet. Over tid må vi forvente at betydningen av fondet vil avta. Vi kan derfor spørre oss om det er så viktig om fondet til slutt tappes ned, eller eventuelt vokser inn i himmelen? OK – det siste er faktisk et problem – ingen har nytte av penger i banken, de har nytte av kjøttkaker til middag.

En alternativ tilnærming foreslått av Liberalistene, basert på fag-økonomisk litteratur, er å erstatte dagens handlingsregel med en regel som binder veksten i offentlige utgifter² til å være lavere enn trend-veksten i BNP Fastlands-Norge.

En slik handlingsregel ville riktignok gi et uttak fra fondet som kunne bety at fondet etterhvert uttømmes. Samtidig ville en oljepengebruk som stadig gav lavere skatte- og avgiftstrykk sette norsk økonomi bedre i stand til å møte en fremtid uten oljeinntekter. Om det ikke er ønskelig å tømme fondet, så kan begge regler være i funksjon samtidig – den strengeste binder.

1. Legg merke til interaksjonseffekten. Samlet fall blir ikke lik summen av prosentvise fall. ↩︎
2. Jeg skulle gjerne ha lagt en lenke til den aktuelle resolusjonen, men Liberalistenes nettside er ikke oppdatert, så jeg gjengir teksten i sin helhet her:
   
   Handlingsregel for offentlig pengebruk
   Norge er et lykkeland. Verdien av befolkningens kunnskaper og ferdigheter har bidratt til velstand. Naturressursene økt velstanden og gitt oss et Oljefond som i dag bidrar med hver femte krone i statsbudsjettet.
   I dag reguleres bruken av midlene på Oljefondet gjennom den såkalte handlingsregelen som sier at tre prosent av fondsverdien kan tilføres statsbudsjettet. Dette betyr at oljeformuen fordeles på nålevende og fremtidige nordmenn gjennom offentlige tjenester og overføringer. Ett eksempel på en overføring er pensjoner gjennom Folketrygden, noe som sikkert er grunnen til at fondet offisielt heter Statens Pensjonsfond, til tross for at det ikke er noen øremerking av midlene til pensjonsutbetalinger. 
   
   Enorme inntekter fra petroleumseksport har ført til at fondet har vokst mye. En stadig svekkelse av kronekursen fører til at stadig større beløp kan overføres til statsbudsjettet, også uten at fondets internasjonale kjøpekraft har økt. Denne utviklingen har ført til situasjonen der hver femte krone på statsbudsjettet kommer fra fondet. Utviklingen har også ført til at vi har en svært dyr offentlig sektor, og at en uvanlig stor del av nasjonens inntekt tilfaller det offentlige, og ikke folk flest direkte. En slik utvikling legger til rette for kompiskapitalisme, sløsing og ineffektivt konsum blant folk – for mye offentlige tjenester og for lite privat konsum. 
   
   For å rette opp dette bildet ønsker Liberalistene å innføre en ny handlingsregel som begrenser veksten i offentlig pengebruk. Vi foreslår at veksten i statsbudsjettets utgifter begrenses til å ligge ett prosentpoeng under nominell trendvekst i brutto nasjonalprodukt for Fastlands Norge. Denne regelen vil føre til at statens andel av økonomien vil krympe over tid. Dermed vil også skattetrykket måtte avta.
    
   Liberalistene vil innføre en forpliktende handlingsregel for statens pengebruk over statsbudsjettet. Veksten i pengebruk settes til ett prosentpoeng under trendveksten i økonomien.
    
     ↩︎