Det kunne være grunner til å anerkjenne Palestina i 2005 da Israel trakk seg ut av Gaza – eller kanskje det blir det i fremtiden. I kjølvannet av 7. oktober kan signalet fra anerkjennelsen tolkes på et par ulike måter, som alle har lite med Palestina å gjøre. Det blir ikke enklere å velge den signaltolkningen Støre og Barth Eide mener å sende om man legger til grunn retorikken fra offisielt norsk hold inntil nylig.
Det er begått utilgivelig urett fra begge sider i åtti år – om enn i varierende grad og med ulik tekstur. Som i mange andre konflikter tyr de hjelpeløse til assymmetri og terrorisme, de mektige til lover og militærmakt. Det er enkelt å oppsummere et tilstrekkelig utvalg urett til å begrunne berettiget, livslang harme for begge sider. Hvis noe skal løse floken, er det institusjoner, spilleregler, forutsigbarhet, kompromisser, ansvar for egne handlinger og konstruktiv prosess over tid. Det må finnes rammer innenfor hvilke det kan stilles rimelige krav, handlinger kan måles og veies, ansvarlige ansvarliggjøres, og innrømmelser gis.
6. oktober i fjor var ikke anerkjennelse på bordet i Norge. I mai i år ble annerkjennelsen offisiell politikk. Sett fra én vinkel er det substansielle som er gjort på palestinsk side i mellomtiden terroraksjonen 7. oktober.
Sett fra en annen vinkel er de pågående lidelsene så enorme at enhver håndsrekning kan anses påkrevet. Sett fra atter en annen vinkel blandes hensynet til utkomme og prosess, spilleregler og konklusjon, i en grøt av (forståelig) humanitær panikk og latente sympatier og antipatier.
Skal man nå noen vei i konflikten må det være en prosess der begge sider deltar. Jeg tror klimaet for Israelsk deltakelse er forverret med beslutningen om å anerkjenne Palestina som stat nå.
Håp for Palestina
I går skriver Per Aage Pleym Christensen under omvendt overskrift om anerkjennelsen: den er riktig og viktig, fordi den sender håp og uttrykker støtte til et palestinsk folk i en håpløs situasjon – og kanskje kan bidra til fred på sikt. Og det er slett ikke en støtteerklæring til Hamas, som tross sine takksigelser faktisk ikke ønsker en tostatsløsning (i likhet med Nethanyahus parti Likud og de ultraortodokse til høyre for ham), men til de konstruktive kreftene på palestinsk side. Det er disse kreftene som må støttes og fremmes for å få slutt på lidelsene.
Det er utvilsomt intensjonen med anerkjennelsen.
Anerkjennelse av… terrorisme?
Sett fra israelsk hold har man de siste årene myket opp bevegelsesfriheten ut og inn av Gaza, tross vedvarende rakettangrep mot Israel. Denne økte bevegelsesfriheten ble brukt (blant mye annet) til å kartlegge kibbutzer nær grensen i forberedelsene til 7. oktober.
Angrepet 7. oktober medførte forutsigbare reaksjoner fra israelsk hold – så forutsigbare at protestene mot gjengjeldelsen startet før militæroperasjonene riktig hadde begynt. Det har i tur torpedert normaliseringsprosessen som var underveis med mange arabiske land, det har snudd verdensopinionen mot Israel, og det har nå avstedkommet nye anerkjennelser av Palestina som egen stat. Alt dette er, på den ene eller annen måte, i tråd med terroristenes mål og ønsker. Hvis vi samtidig legger til grunn at Hamas ikke er all verdens bekymret for sivile tap på egen side, har terrorismen utvilsomt lønt seg strategisk sett.
Det i denne sammenheng, kan naturligvis forstås både som terroraksjonen og Israels reaksjon. Det er åpenbart at palestineres ønske om å anerkjennes ikke ble styrket av terrorangrepet i seg selv. Det er den forutsigbare reaksjonen terroren fremprovoserte som har ledet til sympati og påfølgende anerkjennelse. Og man kan, om man er vennlig innstilt til Palestinas sak, si at terroraksjonen tvang frem en reaksjon som bare viser Israels sanne ansikt for resten av verden.
Men man skulle også tro at veien fra ikke å anerkjennes til å anerkjennes, burde inkludert noen konstruktive skritt på palenstinsk side. Et eksempel hadde vært en reduksjon i rakettangrep over tid, heller enn en økning. Et annet kunne være å sikre normale borgerrettigheter bedre så færre palestinske homofile må søke asyl i Israel, heller enn ingen utvikling på området. Et tredje kunne være å kanalisere en større andel av bistandspengene som kommer inn til humanitære formål heller enn flere tuneller og våpen.
Det mest åpenbare er å avstå fra massive terrorangrep så snart anledningen byr seg.
Anerkjennelsen av Palestina synes derimot å avhenge mer av hva Israel gjør og ikke gjør. Det kan i så måte like enkelt tolkes som en finger i øyet på Israel som et klapp på skulderen til palestinerne, uavhengig av intensjonene. Norge fremstår ikke å ha all verdens forventninger til en palestinsk stat.
Jeg er i tvil om hvor konstruktivt dette er for å finne en varig fred der begge parter deltar.
Samtidig sitter gislene igjen på Gazastripen, det skytes fortsatt raketter inn i Israel, og hamastoppene som satte i gang grusomhetene og fortsetter militær motstand tross total militær underlegenhet, gjemmer seg blant de sivile inne på Gazastripen, eller aller helst på trygg avstand i luksusleiligheter i Qatar og andre arabiske land.
Israel lever i sin egen virkelighet der alt handler om å få gislene tilbake, og forsvare mot trusselen fra Hizbollah i Libanon (80.000 Israelere er internt fordrevet) og Hamas i Gaza. De besitter samtidig kapasitet og evne til å gjennomføre det de har satt seg fore.
Ordskiftet i Vesten fokuserer lite på gislene som fortsatt sitter fanget og retter relativt lite harme mot de som er ansvarlige for det. Det er kanskje forståelig, ettersom det er vanskelig å rettferdiggjøre proporsjonene. Men det hadde vært konstruktivt. Hamas vet at Israel vil hente hjem sine egne, til nær sagt enhver kostnad. Jeg tør påstå mange andre stater under sammenlignbare forhold ville gjort det samme. Jo flere palestinere som går med i jakten på Hamas og søk etter gisler, dess større blir sympatien for palestinernes sak.
Incentivsystemet for en Hamas-leder i Qatar blir ganske åpenbart.
Jeg hadde foretrukket en internasjonal samtale som hver gang Israel ble (rettmessig) kritisert, også tvang seg til å huske at gislene fortsatt sitter igjen på Gaza, og gjort klart at det utvetydig bidrar til at målene for palestinasaken glipper lenger og lenger unna. Hver side er ansvarlige for sine egne forbrytelser. Hamas må fordømmes og forkastes av palestinerne selv, som Netanyahu og den ultraortodokse politiske fløyen må forkastes av Israel. Forbrytelsene på begge sider må få tydelige konsekvenser hver gang – i både ord og handling. Israelere må svare for sine forbrytelser i militæraksjonene mot Gaza og urettmessige bosettinger på Vestbredden. Palestinere må svare for terroraksjonen 7. oktober og nær kontinuerlige rakettangrep gjennom atten år.
Jeg tror ikke anerkjennelse av Palestina nå bidrar konstruktivt til en forståelse av at terrorisme ikke er en farbar vei for å vinne frem.
Geopolitikk og konsistens
Norske politikere, inklusive Støre og Barth Eide, har inntil nylig pekt på at Norge anerkjenner realiteter, ikke ønsker, håp og drømmer. Det kan ha vært riktig eller galt rent filosofisk, men Norge og verden har lite å tjene på å løse opp i slike kriterier selektivt. Normalt står geopolitikken i veien for et hav av realiteter; Norge anerkjenner hverken Taiwan, Kurdistan eller et dusin ulike potensielle republikker i Kaukasus og andre steder av både geopolitiske og lokale hensyn. Eller for den del Transnistria, som ingen sympatiserer med tross all verdens realiteter.
I etableringen av denne løsere standarden trumfer et hav av sympati realitetene på bakken. Anerkjennelser handler om allianser, geopolitikk og hvem vi liker og ikke. Signalet er i et slikt perspektiv også ganske klart. Vi kan som utenriksministeren si det handler om bosetninger på Vestbredden og Israels manglende kompromissvilje, men slik har det vært i tiår allerede. Den utløsende årsaken er åpenbart angrepet 7. oktober, og dets etterspill.
En god regel overfor barn og nasjonalstater er å være tydelig, forutsigbar og klar på spillereglene så langt mulig. Barn (og grupper) har svak evne til å tolke nyanser og flervariable problemer, spesielt når noen av variablene er motstridende. Enkelt, entydig og konsekvent har gjerne større virkning på sikt enn uventet og tilsynelatende selvmotsigende. Man bruker opp troverdighet fort. Anerkjennelse av Palestina nå etter å ha avvist det i atten år, fremstår fra mitt ståsted lite klokt. Det kan uten for mye fantasi tolkes i retning av at spektakulær terror slett ikke er til hinder for å vinne nye innrømmelser.
Det burde oppfattes entydig som et hinder, til tross for at palestinasaken som helhet ikke er ansvarlig for terrorangrepet.
Om man søker varig fred mellom israelere og palestinere må begge sider delta. Jeg tror ikke det er enkelt for israelere å forstå anerkjennelsen i lys av angrepet 7. oktober, eller for Hamas å forstå at det ikke var terroren som ble nøkkelen for å vinne nye innrømmelser.
