Jeg mener Norges anerkjennelse av Palestina som egen stat er nødvendig og riktig. Om Norges innflydelse som fredsmegler i denne konflikten reduseres bør ikke være poenget. Det er helt andre, større og viktigere aktører som må bidra konstruktivt. Anerkjennelsen av Palestina kan være et av flere skritt som kan bidra til å komme videre. Det har vært nok krig, død og lidelse for sivile, uansett om det er israelere eller palestinere.
Konflikten handler om mer enn Israel og Palestina. Hele Midt-Østen kan bli involvert i en storkrig, dersom det ikke blir en slutt på krigshandlingene og en fredelig løsning. Denne artikkelen tar ikke for seg alle aspekter og scenarier.
Da jeg gikk på videregående kalte læreren min i samfunnskunnskap opprettelsen av staten Israel for FNs første arbeidsulykke. Man opprettet en stat for et folk som ikke hadde bodd i området på århundrer, men gjorde ingenting for å beskytte de folkene som allerede bodde der. Slik kunne den skjeve maktbalansen mellom israelere og palestinere oppstå. En skjevhet som også ble forsterket av den kollektive skyldfølelsen for ikke å ha forstått og forhindret Holocaust, og for ikke ha tilstrekkelig innsikt til å forstå at også palestinerne trengte beskyttelse.
Nordmenn er stolte av sin innsats som fredsmeglere i mange ulike konflikter, og Oslo-avtalen fra 1993 skinner spesielt sterkt. Kanskje ekstra mye hos Ap, som hadde styringen med UD og noen av sine folk med i den prosessen. Allerede tre år efter Oslo-avtalen ble Netanyahu statsminister i Israel, og siden har det ikke vært noen reelle utsikter til fred. Hans parti Likud er motstandere av en tostatsløsning på konflikten, akkurat slik Hamas er det. Likud ønsker ingen palestinsk stat, mens Hamas ikke ønsker at Israel skal eksistere som stat.
Når Norge sammen med Irland og Spania følger efter en lang rekke land ved å anerkjenne Palestina som egen stat, kan det diskuteres om det er det rette tidspunktet. Man kunne kanskje gjort det da Oslo-avtalen ble til for mer enn 30 år siden, eller ved det første frie valget til et palestinsk parlament i 2006. Det gjøres nå, mens Israel er iferd med å knuse Gaza og gjøre det nærmest ubeboelig. Enhver infrastruktur ødelegges. Angrepet mot Israel 7.oktober var en helt åpenbar terrorhandling, der sivile ble ofre. Israel har svart med at målet er å knuse Hamas. Ikke ved å forhandle med de palestinske selvstyremyndighetene og rett og slett fjerne grunnlaget for Hamas, men ved å gå til krig som så langt har ført til at over 30 000 sivile er drept, svært mange av dem barn. Palestinere arresteres og holdes i fangenskap uten lov og dom. Gaza ødelegges dag for dag. Slik kan det ikke fortsette.
Anerkjennelsen skjer omtrent samtidig med at sjefsaktor ved den internasjonale straffedomstolen ICC har bedt om at det utstedes arrestordre mot Israels statsminister og forsvarsminister, som ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Aktor uttalte at hverken politiske ledere, offiserer eller soldater kan regne med immunitet mot krigsforbrytelser. Det er et utrolig viktig signal. Det er ikke overraskende at autoritære stater som Russland og Kina ikke er medlem, men det er en svakhet at demokratier som USA og Israel ikke er det. Fordi Palestina er, med kan det som skjer under krigen i Gaza settes under efterforskning.
Aktor ved ICC har også foreslått arrestordre mot de tre viktigste lederne for Hamas for terrorangrepet 7. oktober.
Midt i en pågående krig er det vanskelig å se for seg at en tostatsløsning er aktuell overhodet. Også uten krigen ville det vært nærmest uoverstigelige hindre for å realisere en palestinsk stat. En palestinsk stat skal basere seg på grensene fra 1967. Men Vestbredden er gjennomhullet av israelske bosettinger. Israel definerer litt over 100 av de 200 bosettingene som legale, mens verdenssamfunnet ikke anerkjenner noen av dem. Over hele Vestbredden er det bygget et veisystem for innbyggerne av bosettingene, mellom dem og fra dem og til Israel. Over 700 000 mennesker bor i disse. Egentlig er det en kolonisering av palestinsk land. En okkupasjon. Palestinerne sier at Øst-Jerusalem er en del av deres land. I tillegg er det alle flyktningene, de som ble fordrevet da staten Israel ble opprettet.
Palestinsk motstand mot israelsk okkupasjon vil neppe ta slutt uten at det opprettes en palestinsk stat, der palestinerne har reell kontroll over sitt territorium. Men Israel har motsatt utgangspunkt: Terroraksjonene må ta slutt først. Imens får den israelske koloniseringen av palestinsk land fortsette.
Ved anerkjennelsen av en palestinsk stat gir verdenssamfunnet Israel et kraftig signal om at palestinerne ikke står alene. At Hamas griper alle halmstrå de kan, og derfor roser anerkjennelsen bør ikke komme som noen overraskelse. Men anerkjennelsen gjelder palestinerne, ikke Hamas. PLO forstod tilslutt at terror ikke var en gangbar vei til å bli akseptert som en legal representant og likeverdig motpart ved forhandlinger. Dit må også Hamas komme. Gjennom sin terror ødelegger de palestinernes kamp og utsetter den palestinske sivilbefolkningen for ufattelige lidelser.
USA er idag (snart den eneste) livlinjen Israel har. Det er amerikansk militær og økonomisk støtte som berger Israel. Et land som hevder å være demokrati, men som gang på gang gir blaffen i FN-vedtak. Skal en fredelig løsning på konflikten finnes, må USA bidra. Deres støtte til Israel forlenger krigen, og hindrer en fredelig løsning.
En fredelig løsning må efter min mening inneholde disse elementene; at Israel må tvinges til å oppgi bosettingene på Vestbredden, at FN administrerer oppbyggingen og styringen av en palestinsk stat (i starten), og at FN-styrker bevokter grensene mellom Israel og Palestina. I tillegg må Likud og Hamas anerkjenne tostatsløsningen. De to partene har ikke klart å få en slutt på konflikten. Da må resten av verden gjennom FN gjøre det.
