Jeg har lenge latt være å skrive noe om det som skjer i denne lille delen av verden bortsett fra en sak med tittelen Er det egentlig offerets skyld?. Grunnen er at jeg synes saken er svært vanskelig og mitt hode er fullt av usikkerhet og nyanser. Denne saken i Liberaleren fikk meg imidlertid til å innse at det kan være viktig å skrive noe, selv om man ikke er fylt opp til randen av klare meninger. Det har tatt meg omtrent to måneder å få saken ferdig.
Jeg er nemlig svært bekymret for mye av det som skjer.
For mange virker konflikten som en bråkete fotballkamp der det er lett å holde med sitt lag. Alt tolkes inn i sitt ens eget bilde. Dette er ofte ikke særlig klokt.
Det gjør meg ikke mindre bekymret.
Jeg er bekymret for økt jødehat i Norge og resten av verden.
Jeg er bekymret for Israels trygghet og overlevelse.
Jeg er bekymret for lidelsen til uskyldige sivile på Gaza.
Jeg er bekymret for at det blir lettere å hate «de andre».
Dette var listen som jeg laget i midten av mars.
Det har ikke blitt noe bedre. Det er enda flere døde og mer lidelse i Gaza. Det er enda mer jødehat, og Israel er mer truet enn noensinne.
Jeg har ingen enkle løsninger på noe som helst. Det er tydelig at det er minst to langvarige historier om hva som er riktig. En fra Israels perspektiv og en fra palestinernes. Jeg kan ikke nok historie til å ha en klar oppfatning rundt dette. Det kan heller ikke de fleste andre som har sterke oppfatninger om den historiske bakgrunnen. Min hovedantagelse er at alle sider har gjort handlinger som er tvilsomme eller direkte grusomme. Så ved hjelp av bekreftelsestendenser så vokser motviljen og hatet mot «de andre». Det er de som har gjort de grusomme tingene, men våre egne feilskjær unnskyldes eller glemmes.
Jeg forstår også hvorfor folk er så fanatiske i dette spørsmålet. Det er snakk om liv eller død. Israel er omgitt av fiender som vil utslette landet. Hva skal de gjøre for å forsvare seg? Palestinerne er under angrep og uten håp, og har en ledelse i Hamas som er mer opptatt av å ramme Israel enn å hjelpe sine egne. Det er en fortvilet situasjon for menneskene i området. Alle menneskene.
Likevel bør man anstrenge seg for å se saken fra andres side enn sin egen. Det er ofte klokt. Dessuten er det også svært klokt å være kritisk til handlingene til og løsningene som presenteres fra de som er fra ens egen side.
De neste dagene kommer det et par artikler til på Liberaleren om det som skjer i Midtøsten. Jeg vil tippe at de fleste leserne vil mislike den ene av dem. Noen vil mislike den ene og andre den andre. Jeg håper imidlertid at dere vil lese dem med godvilje. Det er noe man trenger når det gjelder en slik konflikt.
