High & Low – John Galliano

Regi: Kevin MacDonald
Produksjon: KGB Films
Conde Nast Entertainment 2023

Dokumentaren om motedesigneren John Galliano er sammen med den tidligere dokumentaren om Alexander McQueen (McQueen, 2018, regi: Ian Bonhôte, Peter Ettedgui), den som best skildrer moteverdenen og særlig arbeidet innen Haute Couture ved et av de store motehusene. Den overgår til og med den om Alexander McQueen, ettersom hovedpersonen i denne biografiske dokumentaren fortsatt er i live og kan bli intervjuet.

High & Low – John Galliano følger utviklingen av John Gallianos liv fra begynnelsen av 1980-tallet da han ble tatt opp ved det prestisjefylte St. Martin’s College i London, der han fant likesinnede som han oppdaget og utviklet subkulturen New Romantic på natt/-ungdomsklubben ”The Blitz” sammen med. Han fikk også ekstrajobb som påkleder ved et teater under studietiden, hvor han ble forundret over alt som er involvert i å skape karakterene til hver skuespiller.

Det var samtidig med hans avslutningskolleksjon at han for første gang så det svarthvite stumfilm-eposet Napoléon vu par Abel Gance (1927).

Filmen, og fremfor alt skuespillernes kostymer, ble den verdensomveltende inspirasjonen John Galliano tok utgangspunkt i da han laget sin kolleksjon.

Denne teatralske kolleksjonen, Les Incroyables (1984) ble startskuddet for hans fremgangshistorie. Den engelskspråklige moteverdenen la merke til talentet hans og løftet ham frem som det nyeste stjerneskuddet. Men allerede etter tre år begynte stadig flere å sette spørsmålstegn ved hvor lettbårne kreasjonene hans egentlig var, og hans egen manager droppet ham til slutt, og i stedet reiste han pengelens til Paris.

Med hjelp av innflytelsesrike kontakter innen moteverdenen, frivillige modeller (Kate Moss, Naomi Campell, Linda Evangelista m.fl.) og en ny kreativ partner, Steven Robinson, skapte John Galliano høsten 1994 en spektakulær kolleksjon i den berømte fashionistaen São Schlumbergers Paris-villa, hvilket åpnet dørene inn til Haute Couture-verdenen blant de parisiske motehusene for ham. Til hard kritikk fra pariserne ble han først i 1995 Chief Creative Director hos Givenchy, hvor hans første og eneste haute couture-kolleksjon i 1996 fikk Dior til å ansette ham som Chief Creative Director i stedet. Hele denne tiden var Steven Robinson ved hans side som en uunnværlig assistent.

Både Givenchy og Dior inngår i luksuskonsernet LVMH som eies av Bernard Arnault, som driver luksusmerkene og motehusene som profitable selskaper. Det er det vel i og for seg ingenting galt med, men for den designeren som er sjefsdesigner kan det lett bli arbeid døgnet rundt. Mellom 1996 – 2011 designet John Galliano og hadde oppsyn med ikke bare Diors haute couture og ready to wear-kolleksjoner, resort-kolleksjoner, barnekolleksjoner, brille- og accessoir-kolleksjoner, men designet også for sitt eget merke John Galliano. På det meste utgjorde det 32 kolleksjoner per år.

Det kan kanskje høres overkommelig ut. men da skal man være bevisst på at en kolleksjon som oftest inneholder mellom 50-100 looks for hver visning per moteuke, som igjen vanligvis består av 2-3 plagg, og utover dette dessuten sko, vesker og øvrige accessoirer. Alt skal designes nytt hver gang.

Ett haute couture-plagg kan ta opp til 400 timer å lage: fra drapering, materialvalg, prøvinger og perlebroderier til ytterligere prøvinger og finjusteringer. Alt dette gjøres for hånd, og sjefsdesigneren er som oftest tilstede ved hver avgjørelse om hvert plagg. Utover dette har sjefsdesigneren i tillegg ansvar for pressekonferanser, intervjuer, presentasjonsmiddager, motevisningene, valg av hvilke modeller som skal gå hver visning – kort sagt hver viktige avgjørelse som til sist er det som skal generere penger for merket.

Nå blir det åpenbart at døgnets timer egentlig ikke strekker til. Ulike kreative individer håndterer dette med ulik grad av suksess. I John Gallianos tilfelle eskalerte alt fort etter Steven Robinsons plutselige bortgang i 2007 på grunn av dårlig livsstil og et stort kokainmisbruk. Det Steven alltid hadde tatt seg av – mindre avgjørelser, kontakt med pressen, ordrer og leveranser, ble lesset over på John Galliano. Tre år etter Stevens dødsfall falt til slutt alt i grus for John Galliano etter rasistiske uttalelser på en parisisk bar en sen kveld i slutten av februar 2011. En uke senere fikk han sparken fra Dior, og deretter fulgte en rettssak senere samme år.

Dokumentaren er en velavveid blanding av Kevin MacDonalds intervju av John Galliano, arkivfilmer fra tidligere kolleksjoner, private fotografier fra John Gallianos oppvekst og intervjuer av mennesker som kjenner eller har kjent ham – både venner og fiender. Uten å ta stilling lar Kevin MacDonald tilskueren selv få tolke alles uttalelser og veie de ulike sidene og hendelsene mot hverandre. Det som er tydelig er at John Galliano har et kreativt talent, men også en kompleks personlighet.

Hvorvidt John Galliano er en fæl rasist eller ikke er opp til tilskueren selv å avgjøre.