Ruskonservative krefter slår et slag for å ta barnas dag tilbake. Men hverken 17. mai eller julaften er barnas dag.
17. mai er ikke barnas dag bare fordi noen ønsker at 17. mai skal feires på en sømmelig og svært barnevennlig måte. 17. mai er en dag for alle. Sårbare grupper, slik som ex-alkoholikere eller små barn, skal derfor ikke brukes til å båndlegge den generelle befolkningens rett til å feire dagen på sin måte, slik politiet og pårørendeorganisasjoner dessverre ofte gjør. Å skyve sårbare grupper foran seg med påstander om at disse tar skade av liberal politikk er en effektiv strategi for å presse gjennom sosialkonservativ moralisme, men hvor mange utgjør egentlig de sårbare gruppene sammenlignet med den generelle befolkningen? Er det rimelig at man alltid skal la svake gruppers behov trumfe alle andres ønsker i et liberalt demokrati? Hele Vest-Europa viser i sin realpolitikk at svaret på det spørsmålet er nei, ellers hadde det vært samme regler der som her hjemme i Norge.
Generalsekretær i rusbruker- og pårørendeorganisasjonen BaR, Marius Sjømæling, og tidligere ordfører i Bergen, Trude Drevland, advarte mot flatfyll på 17. mai under Dagsrevyen 15. mai. De har selvfølgelig helt rett i at barn skal føle seg trygge nok på nasjonaldagen. Absolutt trygghet klarer man aldri å skape, uansett om det gjelder feiring i gata hjemme i Norge eller sightseeing på ferie i europeiske storbyer med høyere kriminalitet og et mer komplekst bybilde. Poenget må være at man er trygg nok, altså at gleden overskygger usikkerheten. Det er ellers vanskelig å være uenig i at høylytt flatfyll på nasjonaldagen kan ødelegge andre menneskers feiring – også for voksne, men hva mener man egentlig når man sier at vi skal ta barnas dag tilbake? Norge er tross alt et ganske ruskonservativt land i utgangspunktet, og en del ruspolitiske holdninger endres gjennom den yngre generasjon i tråd med det vi ser i Europa.
Hvis det egentlige målet til konservative Trude Drevland eller BaRs generalsekretær Marius Sjømæling egentlig er at folk ikke lenger skal få lov til å drikke og kose seg på 17. mai fordi de kan bli sett av små barn, så er dette gammeldags tankegods som ikke bør gjeninnføres i Norge. Det er nemlig et minoritetssyn som man hovedsakelig finner hos kristenfolk og gamlinger, og kanskje folk som har personlige opplevelser med misbruk. Fokuset er på de få tilfellene der folk drikker seg over sans og samling og i verste fall traumatiserer barna sine, mens de store massene som håndterer alkohol blir fullstendig oversett. Det er noe med fugleperspektivet som aldri blir prioritert i slike moralske debatter.
I Norge er det utrolig nok tillatt å være synlig beruset i offentligheten. Man kan like det eller mislike det. Det er ikke alle samfunn som tillater synlige berusede mennesker i det offentlige rom, men de fleste land vi liker å sammenligne oss med gjør det. Derfor bør vi ikke tukle med den lovbestemmelsen. Så blir spørsmålet hvor tidlig det skal være lov å starte feiringen på 17. mai. Dagens lovverk forbyr skjenking av alkohol på utested før kl. 12 i Oslo og salg av øl i butikk før kl. 8. I Bergen åpner skjenkingen kl. 7, og noen ønsker derfor tidligere åpning i hele landet. I de fleste land vi liker å sammenligne oss med er det fritt alkoholsalg hele døgnet og skjenking fra restaurant, bar eller kafé i hele åpningstiden.
Man bør være ekstremt skeptiske til moralpolitiske talsmenn og hvilke interesser disse har i å fronte sitt syn. Man skal vise respekt for personlige opplevelser eller livssyn vedrørende sømmelighet, men det er ikke rettferdig å bruke dette til å lage politikk som skal sette begrensninger for hele befolkningen. Forlengelse av eget moralske syn inn i politikken foregår hver dag i det politiske Norge, også i andre partier enn KrF. Det må stoppe. Det er ikke slik man driver liberale demokratier, og det er tross alt et liberalt demokrati Norge er, og skal være.
