Endringer i valgloven gjør det svært vanskelig å etablere et nytt nasjonalt politisk parti. Det er mulig at du synes at det er en god idè, men det er faktisk et demokratisk problem. La oss snakke om hvorfor!
Hva vil vi med en valglov?
Åpenbart vil vi at valgloven skal forme demokratiet – for ikke å si at vi vil at demokratiet skal forme loven. Det siste er viktigst. Vi vil at folkeviljen skal flyte effektivt til makten.
Vi bor ikke i en polis. Demokrati i Norge må innebære noe annet enn å møte opp på torvet. Det må innebære å slippe til politiske partier.
Endringene i valgloven – styrker de, eller svekker de, demokratiet?
Endringer i valgloven
Det har nylig blitt vedtatt endringer i valgloven. En del av disse endringen virker rimelige. Eksempelvis er det vedtatt at det kreves flere underskrifter for å registrere et politisk parti nå enn før. Denne endringer virker grei – det er ikke noen vesensforskjell i å samle 10 000 underskrifter, sammenlignet med å samle 5 000 underskrifter, som tidligere var kravet.
Det er et annet nytt krav som tiltrekker seg oppmerksomheten. Kravet om hvor mange underskrifter som må til for å stille nasjonale valglister. Dette kravet gjelder ikke politiske partier som har oppnådd minst 5 000 stemmer i valg, men alle andre – gamle som nye.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at listeforslag fra andre enn registrerte politiske partier som fikk minst 5 000 stemmer i hele landet ved forrige stortingsvalg, skal underskrives av så mange personer som tilsvarer minst én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet.
Prop. 45L (2022-2023), «Lov om Valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)».
I praksis betyr dette en ny regel: Hvis et parti oppnår færre enn 5 000 stemmer, så er partiet i praksis ute av konkurransen. I følge SSB var antallet stemmeberettigede ved forrige Stortingsvalg nærmere 3,9 millioner personer. En prosent av dette vil være 39 000 personer og 39 000 underskrifter. Hva mer: Underskriftene må samles inn proporsjonalt over alle valgdistrikter. Dette kommer til å bli veldig vanskelig for alle andre enn bygdelister. Nasjonale alternativer er mer eller mindre eliminerte.
Filistere
Så over til grunnen til overskriften og illustrasjonen: fillistere er kulturløse. Når vi ser på argumentene i forarbeidene for loven, ser vi at argumentasjonen er tynn:
Å bli registrert som et politisk parti har dessuten en rekke fordeler. Det innebærer at partiet har krav på støtte etter partiloven basert på antall stemmer ved valget. Departementet mener at det ikke bør være for enkelt å oppnå disse fordelene. Departementet foreslår på denne bakgrunn å øke kravet til antall underskrifter for å registrere et partinavn i Partiregisteret, fra 5 000 til 10 000.
Prop. 45L (2022-2023), «Lov om Valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven).
Departementet trekker frem den økonomiske støtten til politiske partier. Byråkratene skal ha cred for at de er opptatt av sløsing av skattebetalernes penger. Dog virker argumentet tynt i det de snakker om små partiers partistøtte. Det er de store partiene som stikker av med potten av skattepengene. Små partier kan like gjerne si fra seg støtten. Det er snakk om skillemynt.
Heri ligger min karakteristikk av stortingspolitikerne og byråkratene i kommunaldepartementet som filistere. De vektlegger smålige hensyn på bekostning av hensyn som:
- Representasjon gjennom ulike ideologier
- Tillate virkelig opposisjon
- I møte med en mer autoritær verden – møt den med åpenhet
La meg derfor kommentere valg av illustrasjon av denne artikkelen: Departementets argumentasjon virker småborgerlig, basert på budsjett-hensyn – til tross for at enkleste ville være å eliminere all partistøtte. Valget av det snedige kravet om nærmere 40 000 underskrifter for et nasjonalt parti virker også så bisart at dét det er grunn til å stille spørsmålstegn ved motivasjonen. Samme spørsmålstegn som man kan finne på å stille ved Sauls krav om å få utlevert filisterforhuder, som beskrevet i illustrasjonen (fra Hedningeforbundets: Jesus Kristus & Co. 1982).
Mekanikken i loven
1% av velgermassen virker kanskje som oppnåelig, men tenk på dette: Du skal ha 1 % av velgermassen i alle valgdistrikter. Ved Stortingsvalg har vi disse valg distriktene i Norge:
Kravet er derfor å få 1 % av velgermassen til å skrive under på en erklæring om at de ønsker ett (og ikke flere) parti som liste til stortingsvalget. Dette er nær umulig. Vi har en regel som sier: fall under 5 000 stemmer og du er ute.
Tilfellet MDG
For å illustrere dynamikken i denne historien – la oss ta for oss MDG – Miljøpartiet De Grønne. Dette er en suksesshistorie. Det er et parti som startet fra bunnen av og endte på Stortinget. Målet for mange små partier. De færreste vil si at velgerne ikke skal ha anledning til å stemme MDG. Enig eller uenig i politikken.
Figuren under viser antallet stemmer som MDG fikk i stortingsvalgene fra 1989 til 2009. Gitt de nye reglene i valgloven ser vi at partiet ville ha blitt tatt ut i valget i 1993. Tilsvarende ville partiet falle under i valget i 2001 og valget i 2005. MDG hadde vært dødt og gravlagt for lenge siden under den gjeldene valgloven.
Dette er sprøtt – MDG og de andre partiene på Stortinget trekker stigen opp etter seg for å eliminere konkurranse. Er dette akseptabelt?
Politikk og humor
Andre land er ikke så bekymret for alternative tilnærminger. Se bildet under der Theresa May opptrer sammen med alternative kandidater som Lord Buckethead og Elmo. Humor er ikke så mye å være redd for.
Politisk kjønnslemlestelse
Politisk kjønnslemlestelse er et sterkt uttrykk. Ingen tvil om den saken. Når det er sagt, så er argumentasjonen for å fjerne alternative stemmer fra norsk politikk også svært svak. Den later til å basere seg på vikarierende argumenter og den har dramatisk ødelggende konsekvenser. På denne måten vil jeg forsvare metaforen: den nye valgloven er politisk kjønnslemlestelse.
For orden skyld: Jeg er medlem av Liberalistene.
