Dersom medieoppmerksomhet er ensbetydende med suksess er svaret ubetinget ja. Men svaret er ikke like opplagt dersom oppmerksomheten fører til at RU får redusert innflytelse hos Rødt.
Hvis ledelsen i Rødt kommer til at den nyvalgte ledelsen i Rød Ungdom representerer et så stort problem for partiet at det er nødvendig å gjøre noe drastisk, finnes det flere eksempler for hva som kan gjøres. Mer om det snart.
Liberalerens redaktør Bent Johan Mosfjell skrev at Amrit Kaur er en suksess som nyvalgt leder i Rød Ungdom. Hun har fått massive mediaoppslag og reaksjoner både fra moderpartiet Rødt og andre partier for sine påstander om at statsministeren, NATOS generalsekretær og Oljefondets leder er terrorister (i forbindelse med Israels bombing av Gaza). Og når hun legger seg flat i diverse nyhetssendinger fortsetter oppmerksomheten rundt Rødt Ungdoms nyvalgte leder. Glemt er det (kanskje) at den forrige lederen hevder Kaur ble valgt som følge av et kupp i Rød Ungdom.
Ytterste venstre har alltid stått i en spagat; skal hovedinnsatsen legges i såkalt utenomparlamentarisk virksomhet i fagbevegelsen, ideelle organisasjoner etc – eller skal man forsøke å endre samfunnet ved å stille til valg og oppnå innflytelse i folkevalgte organer. Det er stor forskjell på arbeidsmetoder når man jobber på disse to måtene, og det får også følger for arbeidet internt i partiorganisasjonen. Det var nok den utenomparlamentariske fløyen som har erobret Rød Ungdom på årets landsmøte.
Raskest profilerte siden Grønntun
Jeg kan egentlig ikke huske tilsvarende oppmerksomhet rundt en nyvalgt leder for et ungdomsparti siden Fremskrittspartiets Ungdom i april/mai 1992 lanserte kampanjen Nasjonal Samling mot EU. Kampanjens løpeseddel hadde en utforming kjent fra 1930-tallets politiske kampanjer, og bilder av daværende ledere for SP og SV sammen med lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring på forsiden av løpeseddelen. Ledende politikere i FrP tok avstand fra kampanjen og virkemidlene, og Lars Erik Grønntun som var valgt på landsmøtet i februar fikk en flying start som FpU-formann. En oppmerksomhet han ble en mester i å utnytte, og beholdt gjennom hele sin lederperiode, til FpU nedla seg selv i juli 1994.
Fjerne RU-lederen fra Rødts toppledelse?
Det er ikke uvanlig at ungdomspartiledere både sitter i sentralstyret og arbeidsutvalget til sitt moderparti. I så fall vil Amrit Kaur være en del av toppledelsen i Rødt. Stortingsrepresentanter som Mimir (for øvrig tidligere leder i Rød Ungdom) og andre er illsinte på Kaur. For manglende fintfølelse overfor Ap og AUF – som tross alt har blitt rammet av terror), og for å dra partiet tilbake til en fortid mange ønsker å frigjøre seg fra. Partiets forrige leder Bjørnar Moxnes og kretsen rundt ham (som inkluderer nåværende partileder) gjorde en iherdig innsats for å fjerne begrepet kommunisme fra prinsipprogrammet. For øvrig uten hell.
Dersom det er vedtektsfestet at RU-lederen skal være en del av Sentralstyrets arbeidsutvalg, kan det være vanskelig å gjøre en endring raskt. FpU-formann Grønntun ble fjernet fra sentralstyrets AU i FrP da den interne striden tilspisset seg forut for splittelsen i 1994.
Opprinnelsen til Rød Ungdom og Rødt
Det er i dette opphetede klimaet mellom Rødt og Rød Ungdom verdt å se nærmere på deres fortid. Da Sosialistisk Folkeparti (SF) ble stiftet i 1961 av personer som var kritiske til norsk medlemskap i NATO ble Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) stiftet i 1963. Et par år senere overtok tilhengere av den kinesiske despoten Mao Tse-Tung over SUF via lokallaget Bryn-Hellerud SUF i Oslo. Ledende personer var Tron Øgrim og Pål Steigan. SF stod for nedrustning og motstand mot både NATO og atomvåpen, mens SUF raskt endret sitt ideologiske grunnlag. Marxismen-leninismen, Mao Tse-Tungs tenkning ble grunnlaget. SUF forsøkte å ta makten i SF, men på et dramatisk landsmøte i 1969 led de nederlag. Dette er omtalt i memoarene til SFs ledende politiker; Finn Gustavsen. Fire år senere ble AKP (m-l) dannet som parti, med SUF (m-l) som ungdomsorganisasjon, nå under navnet Rød Ungdom.
AKP (m-l) og deres frontorganisasjon Rød Valgallianse (RV), fikk ikke den store suksessen som parti (hvis man måler suksess i oppslutning ved valg). Kommunismen var grundig diskreditert efter massakren på Den himmelske freds plass 4. juni 1989, samt Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991. I 2007 dannet AKP og RV (som hevdet å være to ulike organisasjoner) partiet Rødt. Med Rød Ungdom som ungdomsorganisasjon.
Fjerne RU som ungdomsorganisasjon?
Selv om SF motstod kuppforsøket fra SUF i 1969, var det ikke over med bråket blant ungdommen. Sosialistisk Valgforbund (1973) ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Partiets ungdom kalte seg Sosialistisk Ungdom (SU). På slutten av 1970-tallet ble det bråk, og ungdommer som ikke ville identifisere seg med SU ba om å få opprette ungdomsgrupper. I 1981 ble SU oppløst for å bli kvitt uroelementene. SU ble gjenopprettet (slik FrP skulle gjøre med FpU i 1994). Mindretallet dannet da en trotskistisk gruppe; Arbeidermaktgruppa. Senere kjent som Internasjonale Sosialister (IS). De forsøkte å jobbe som en organisert gruppe internt i RV. Tidligere partileder Erik Solheim i SV har omtalt bråket i SU i sine memoarer.
Rødt-ledelsen kan altså gjøre som SV på slutten av 1970-tallet; vedtektsfeste en alternativ måte ungdom som ønsker å jobbe i Rødt kan organisere seg. Evt. gjøre som SV i 1981 og FrP i 1994; nedlegge og/eller gjenopprette ungdomsorganisasjonen.
Hvor langt til venstre er det mulig å gå?
Det er kanskje en kuriositet, men på ytre venstre fløy har det alltid vært konkurranse om å ligge lengst til venstre. Da AKP var på sitt mest aktive og ekstreme ble SV kalt revisjonister og AP var kapitalismens lakeier.
Navnevalg og ideologisk forankring sender viktige signaler. Som en kuriositet kan nevnes at under splittelsesårene i Ap på 1920-tallet het Aps ungdomsorganisasjon Venstrekommunistisk Ungdomsfylking (VKU). Der var Einar Gerhardsen leder.
Ikke viktig med innflytelse i Rødt?
Da striden mellom SF og SUF var på sitt hardeste, var det mange i moderpartiet som mente de eldre ikke burde være så harde med de unge. Det var jo ungdommen som hadde fremtiden foran seg, og de eldre var kanskje for mye preget av samfunnet rundt seg (underforstått: De hadde mistet idealene sine). Kanskje mykner folk i Rødt litt opp efterhvert som Kaur får litt tid i lederstolen. Kanskje vil man se mer kritisk på sin egen ledelse, og spørre om parlamentarisk arbeid egentlig er det rette. For hvor mye innflytelse kan et parti på ytre venstre fløy egentlig få i folkevalgte organer?
Kan hende vil Kaur og hennes likesinnede ikke bekymre seg så mye om å miste innflytelse i Rødt. Det er jo mulig å tiltrekke seg flere gjennom gateteater, diverse organisasjoner («bred front») og krass ordbruk.
Tillit er noe som bygges opp over tid, møysommelig. Bjørnar Moxnes, Marie Sneve Martinussen og Mímir Kristjánsson har brukt et tiår på å skape tilliten som gjorde at Rødt brøt sperregrensen i 2021 – i motsetning til MDG. Moxnes og co har klart det Øgrim, Steigan, Folkvord og andre aldri klarte. RV var og ble et promilleparti. Rødt har klart å nå bredt ut, uten å konkurrere med SV. Amrit Kaur og hennes likesinnede foretrekker andre talerstoler og virkemidler. Spørsmålet er hvor lenge ledelsen i Rødt vil sitte stille og se på at tilliten forsvinner?
Rødts akilleshæl er partiets opprinnelse. Et sosialistisk parti på venstre fløy må ha en politikk som støtter oppunder demokratiet. Rødts ledelse kan hente frem igjen Finn Gustavsens observasjon: «Se på den norske arbeider: hver søndag står han foran huset sitt og polerer bilen sin. Det er dette den norske arbeider er opptatt av, han er ikke interessert i noen revolusjon.»
