Seksualitet er en arena for samtykkende voksne. I alle fall slik mellommenneskelig erotisk kontakt reguleres av loven. Enkelte har tatt til orde for en samtykke-lov, jeg vil argumentere mot en slik lovendring.
En samtykke-lov innebærer at folk må inngå en kontrakt før de involverer seg i seksuell aktivitet. En slik kontrakt kan selvsagt være muntlig eller uttrykkes ved ikke-verbal kommunikasjon. Eksistensen av en slik sex-kontrakt er på mange måter attraktiv. Kontrakten innebærer en avklaring av forventninger og gjør det lettere å trekke i snora.
Sex-kontrakten har også noen ulemper. Den skal være omfattende hvis den skal dekke alle aktiviteter for å avgjøre hva som er innafor og hva som er utafor. Dernest er ikke-verbal kommunikasjon i høyere grad enn verbal kommunikasjon gjenstand for subjektiv tolkning.
Når det er sagt – forestillingen om en sex-kontrakt er i og for seg grei – ha gjerne en sex-kontrakt. Spørsmålet er mer hvor problematiske det er å kreve en slik kontrakt.
Den politiske filosofen Robert Nozick hevdet at styrken på en posisjon kunne måles ved hvor lett det er å konstruere tankeeksperimenter som gjør posisjonen absurd. I dette tilfellet er motforestillingen elefanten i rommet. Nesten alle mennesker har hatt en eller annen form for seksuell kontakt med et annet menneske uten at det er uttrykt samtykke fra begge parter. Det gjør ikke brorparten av verdens befolkning til voldtektskvinner og -menn.
Nettopp derfor er jeg motstander av en samtykke-lov, til tross for at seksuell kontakt må være samtykkende fra aller parter. Samtykkende voksne kan holde på med hva de vil.
